Tadsjikistan
Tadsjikistan var den fattigste av sovjetrepublikkene. Etter at landet ble selvstendig i 1991 fulgte fem år med borgerkrig. I dag står utfordringene i kø for befolkningen i det sentralasiatiske landet.
I 1991 raknet Sovjetunionen. Dette gikk stort sett fredelig for seg, men i Tadsjikistans tilfelle skulle dette åpne for en blodig og langvarig maktkamp. Sentralt i denne konflikten og i hele Tadsjikistans nyere historie finner vi en dyptgående regionalisme som makthavere både i Moskva og i hovedstaden Dusjanbe har spilt på. I 1992 brøt det ut borgerkrig mellom regjeringsstyrker og deres støttespillere på den ene siden og den såkalte Forente Tadsjikiske Opposisjonen (United Tajik Opposition - UTO) på den andre siden. UTO var et konglomerat av pro-islamske styrker og mer tradisjonelle, demokratisk orienterte grupperinger, mens regjeringen besto av tidligere kommunisttopper støttet av Russland. Regjeringen fikk gradsvis overtaket og i 1993 erklærte president Emomali Rakhmonov, som fremdeles er landets leder, alle opposisjonspartier for ulovlige. Borgerkrigen fortsatte sporadisk til våpenhvilen i 1996. Året etter signerte regjeringen og UTO en fredsavtale, meglet gjennom av FN. Trolig ble mellom 20.000 og 50.000 mennesker ble drept i løpet av krigen. 300.000 flyktet til andre land (de fleste til Afghanistan) og 200.000 ble internt fordrevet i Tadsjikistan.
FREDENS UTFORDRINGER
Fredsavtalen som ble inngått var omfattende. Opposisjonspartiene ble legaliserte, 30% av regjeringens medlemmer skulle ifølge avtalen bestå av medlemmer av opposisjonen (noe som ennå ikke er innfridd). Avtalen førte til at Tadsjikistan, som den eneste staten i Sentral-Asia, fikk et lovlig islamsk parti. Som en følge av krigen og landets nærhet og historiske slektskap til Afghanistan, har Russland beholdt store militære styrker i Tadsjikistan, spesielt langs grensen til nabolandet i syd. Moskvas og de tadsjikiske makthavernes redsel for at islamsk fundamentalisme skulle spre seg fra Afghanistan og videre nordover i Sentral-Asia har gjort at dette er en ordning ledere i begge land er fornøyde med. Tadsjikistans største utfordring etter krigen har vært å integrere såkalte krigsherrer og deres styrker inn i landets armé eller i det sivile samfunn. Denne prosessen har gått tregt og mange av de tidligere krigsherrene har opprettholdt sine egne maktstrukturer i sine nye jobber som politisjefer, grensekommandanter og militære ledere. Mye av maktgrunnlaget ligger i å kontrollere heroinsmuglingen fra Afghanistan. Fremdeles er det områder øst i landet hvor presidenten ikke har kontroll over de lokale kommandantene. Denne mangelen på kontroll over egne områder har også forsuret forholdet til nabostatene Kirgisistan og Usbekistan, siden islamistiske opposisjonelle, spesielt fra sistnevnte land, i perioder har brukt Tadsjikistan som base.
Selv omTadsjikistan nå har et flerpartisystem med regelmessige valg, har opposisjonspartiene dårlige kår. Kommunistpartiet fungerer nesten som et underbruk av presidentens eget parti, for eksempel har kommunister som kommer i innflytelsesrike stillinger en tendens til å skifte medlemskap til presidentens parti. Det islamske renessansepartiet derimot, utgjør en reell opposisjon. Men de blir sterkt motarbeidet av lokale myndigheter som ofte nekter dem å holde møter, stille opp til valg og så videre. Brudd på menneskerettigheter er vanlig og korrupsjon gjennomsyrer statsadministrasjonen og rettsapparatet.
SOSIALE FORHOLD
Under sovjettiden var Tadsjikistan den fattigste av unionens republikker. Fem års borgerkrig gjorde situasjonen drastisk verre. Landets infrastruktur ble rasert, og det skjedde en massiv hjerneflukt i løpet av 90-årene. Etter at Tadsjikistan ble erklært selvstendig forsvant de fleste jødene og nesten alle de tyskættede (etterkommere av volgatyskere som ble fordrevet til Sentral-Asia under den annen verdenskrig). Dessuten har veldig mange russere forlatt Tadsjikistan til fordel for Russland. I dag er det også rundt regnet en million tadsjiker som jobber i Russland, de fleste med kone og barn i hjemlandet.
Alt dette har ført til sterkt forfall i utdanningssystemet, helsevesenet og industrien. I tillegg har bomullsavlingene blitt betydelig reduserte. Bomull er Tadsjikistans viktigste eksportprodukt og en stor del av befolkningen arbeider, ofte nærmest som leilendinger, på kollektivbruk. De siste årene har det også vært tørke om sommeren i Tadsjikistan, noe som har ført til underernæring og sult. FN og en rekke hjelpeorganisasjoner er representert i landet.
FREDENS UTFORDRINGER
Fredsavtalen som ble inngått var omfattende. Opposisjonspartiene ble legaliserte, 30% av regjeringens medlemmer skulle ifølge avtalen bestå av medlemmer av opposisjonen (noe som ennå ikke er innfridd). Avtalen førte til at Tadsjikistan, som den eneste staten i Sentral-Asia, fikk et lovlig islamsk parti. Som en følge av krigen og landets nærhet og historiske slektskap til Afghanistan, har Russland beholdt store militære styrker i Tadsjikistan, spesielt langs grensen til nabolandet i syd. Moskvas og de tadsjikiske makthavernes redsel for at islamsk fundamentalisme skulle spre seg fra Afghanistan og videre nordover i Sentral-Asia har gjort at dette er en ordning ledere i begge land er fornøyde med. Tadsjikistans største utfordring etter krigen har vært å integrere såkalte krigsherrer og deres styrker inn i landets armé eller i det sivile samfunn. Denne prosessen har gått tregt og mange av de tidligere krigsherrene har opprettholdt sine egne maktstrukturer i sine nye jobber som politisjefer, grensekommandanter og militære ledere. Mye av maktgrunnlaget ligger i å kontrollere heroinsmuglingen fra Afghanistan. Fremdeles er det områder øst i landet hvor presidenten ikke har kontroll over de lokale kommandantene. Denne mangelen på kontroll over egne områder har også forsuret forholdet til nabostatene Kirgisistan og Usbekistan, siden islamistiske opposisjonelle, spesielt fra sistnevnte land, i perioder har brukt Tadsjikistan som base.
Selv omTadsjikistan nå har et flerpartisystem med regelmessige valg, har opposisjonspartiene dårlige kår. Kommunistpartiet fungerer nesten som et underbruk av presidentens eget parti, for eksempel har kommunister som kommer i innflytelsesrike stillinger en tendens til å skifte medlemskap til presidentens parti. Det islamske renessansepartiet derimot, utgjør en reell opposisjon. Men de blir sterkt motarbeidet av lokale myndigheter som ofte nekter dem å holde møter, stille opp til valg og så videre. Brudd på menneskerettigheter er vanlig og korrupsjon gjennomsyrer statsadministrasjonen og rettsapparatet.
SOSIALE FORHOLD
Under sovjettiden var Tadsjikistan den fattigste av unionens republikker. Fem års borgerkrig gjorde situasjonen drastisk verre. Landets infrastruktur ble rasert, og det skjedde en massiv hjerneflukt i løpet av 90-årene. Etter at Tadsjikistan ble erklært selvstendig forsvant de fleste jødene og nesten alle de tyskættede (etterkommere av volgatyskere som ble fordrevet til Sentral-Asia under den annen verdenskrig). Dessuten har veldig mange russere forlatt Tadsjikistan til fordel for Russland. I dag er det også rundt regnet en million tadsjiker som jobber i Russland, de fleste med kone og barn i hjemlandet.
Alt dette har ført til sterkt forfall i utdanningssystemet, helsevesenet og industrien. I tillegg har bomullsavlingene blitt betydelig reduserte. Bomull er Tadsjikistans viktigste eksportprodukt og en stor del av befolkningen arbeider, ofte nærmest som leilendinger, på kollektivbruk. De siste årene har det også vært tørke om sommeren i Tadsjikistan, noe som har ført til underernæring og sult. FN og en rekke hjelpeorganisasjoner er representert i landet.
Tips en venn