- Man må være forholdsvis bortreist hvis man tror at Norsk Hydro kan sette seg til doms over hvordan angolske myndigheter innretter sine statsfinanser. Dette uttalte Norsk Hydros Generaldirektør Eivind Reiten til NRK da Global Witness beskyldte selskapet for å bidra til plyndring av Angola nylig.
Hydro deltar i oljeutvinning i landet, og i tråd med en avtale med Angolas myndigheter offentliggjør de ikke hvor mye de hvert år betaler inn til staten. Rundt 40 prosent av inntektene til den angolanske staten holdes unna offentlighetens lys. Mens en liten elite blir rike på landets oljeressurser, holdes det store flertallet av befolkningen nede i fattigdom. Over en million mennesker i Angola er nå truet av sult. Norsk Hydro hevder likevel de ikke bidrar til korrupsjon.
- Det er en utfordring å arbeide i en del land som har andre forhold også rundt sine statsfinanser enn det vi har i Norge. Men prinsippene våre når vi arbeider ute er at vi aldri går inn på forhold som på noen måte karakteriseres som korrupte. Vi har helt klare spilleregler for dette, uttaler Reiten.
KURS I MENNESKERETTIGHETER
De siste årene er spørsmål om
bedrifters samfunnsansvar satt høyt på dagsordenen hos myndigheter,
organisasjoner og næringslivet selv, også i Hydro. Når Reiten fnyser av
at kritikere holder selskapet ansvarlig for konsekvenser av
oljeutvinningen i Angola, stemmer det dårlig med selskapets egen
generelle beskrivelse av sitt samfunnsansvar. «Vi forplikter oss til å
spille en konstruktiv og positiv rolle i alle samfunn der vi er
tilstede. På denne bakgrunn er vi aktive både globalt og lokalt»,
skriver selskapet. Tidligere i år inngikk Hydro også en avtale om
samarbeid med Amnesty International. Organisasjonen får 1 million
kroner, og skal holde kurs for Hydro om menneskerettighetsspørsmål. På
kursplanen står blant annet spørsmålet om hvordan de skal takle de
utfordringene de står overfor i et land som Angola.
Angola trekkes ofte fram som et eksempel på hvordan rike naturressurser ikke nødvendigvis skaper utvikling. Betydelige summer fra oljevirksomheten forsvinner i en korrupt statsforvaltning uten innsynsmuligheter. De mange internasjonale oljeselskapene som er engasjert i landet bidrar til å opprettholde systemet når de ikke stiller betingelser om åpenhet i de finansielle transaksjonene. I tillegg er det flere eksempler på at oljeselskaper og deres forbindelser har hjulpet regjeringen med å skaffe lån eller våpen til krigføringen mot opprørerne i Unita, en krig som i stor grad ble finansiert av oljeinntekter. En regjering har naturligvis rett til å bekjempe opprørere som Savimbis Unita, men det rettferdiggjør ikke lyssky transaksjoner av våpen og utenlandslån på bekostning av et utsultet befolkning.
Hydro er langt fra alene blant bedrifter som påberoper seg god samfunnsmoral, men som likevel driver forretning med regjeringer som bryter menneskerettighetene. Et stort antall internasjonale oljeselskaper, inkludert norske Statoil, sørger for at Angolas petroleumsreservene omsettes i dollar. Statoil er involvert i oljevirksomhet i 25 land, blant dem Venezuela, Angola, Nigeria, Tyrkia, Iran, Aserbadsjan, Saudi-Arabia og Kina. "Vi driver vår forretningsvirksomhet på en etisk, bærekraftig og sosialt forsvarlig måte", heter det i selskapets egne publikasjoner. Statoil argumenterer for at det er viktigere hvordan de driver sin virksomhet, enn hvor de driver den.
"KONSTRUKTIVT ENGASJEMENT" Ofte argumenterer selskaper med at det er bedre med et konstruktivt engasjement enn å boikotte et land. Hva dette konstruktive engasjementet består i er ikke alltid like lett å se, utover et generelt håp om at gode norske forretningspraksis skal sive ut og gi positive ringvirkninger.
Likevel har det skjedd en endring av mange bedrifters
tilnærming til spørsmål om samfunnsansvar. Mens det for få år siden var
vanlig å høre selskaper argumentere for at de drev
forretningsvirksomhet, og at menneskerettigheter var myndighetenes
ansvar, aksepteres det nå i større grad at også bedrifter har et videre
samfunnsmessig ansvar i forbindelse med sin virksomhet.
Statoil er
blant de selskapene som har utarbeidet strategier og retningslinjer for
samfunnsansvar. Her tar de avstand fra korrupsjon, vektlegger opplæring
av ansatte slik at de skal takle etiske dilemmaer, og sier de vil gjør
sine holdninger kjent for myndigheter, partnere og andre kontakter.
Statoil forplikter seg til å både følge og fremme grunnleggende
standarder når det gjelder menneskerettigheter, arbeiderrettigheter og
miljø. De sier de viser respekt for lokal kultur og tradisjoner, og vil
samarbeide med folke som blir berørt av selskapets virksomhet.
Oljeselskapet trekker fra samfunnsmessig ansvar som både en verdi i seg
selv, noe som kan gi konkurransefortrinn og redusere risiko. Slik
beskrives strategien på papiret.
Men effekten av en slik strategi
må vurderes ut fra virkeligheten i de landene et selskap som Statoil
opererer. Hva gjør selskapet for å bidra til å styrke
menneskerettighetenes stilling i for eksempel Iran eller Saudi- Arabia?
Er det akseptabelt at norske selskaper som Statoil og Hydro bidrar til
at en liten gruppe tilegner seg den enorme rikdommen fra Angolas olje,
så lenge de har gode standarder for arbeidsmiljø på sine installasjoner
og i tillegg støtter lokale bistandsprosjekter?
SJEKKLISTE FOR KONFLIKT
Frivillige retningslinjer
for samfunnsansvar, eller såkalt Corporate Social Responsibility (CSR)
blir stadig vanligere i bedrifter. Også internasjonal organisasjoner
fremmer slike, blant annet opererer FN-initiativet "Global Compact" med
ni bestemte standarder når det gjelder miljø, mennskerettigheter og
arbeidsstandarder. Også OECD har utarbeidet generelle, frivillige
retningslinjer for flernasjonale selskaper, og spesifikke
retningslinjer for korrupsjon. Norske NHO utarbeid for flere år siden
en egen sjekkliste for samfunnsansvar. Nylig har de, sammen med
Fredsforskningsinstituttet Prio, også utarbeidet en sjekkliste for
bedrifter i konfliktområder.
Problemet med alle slike retningslinjer og sjekklister er imidlertid at de er frivillige, og ikke innebærer noen absolutte minstekrav for sosiale og miljømessige standarder eller betingelser for virksomhet i land med undertrykkende regimer. Så lenge det ikke er FN-sanksjoner på plass vil det dermed være bedriften selv som skal avgjøre om de "gjør mer skade enn gagn i vertslandet", slik et av spørsmålene i sjekklisten fra NHO/Prio lyder.
Motstandene mot bindende retningslinjer for bedrifter og
finansieringsinstitusjoner illustreres ikke minst ved at norske
myndigheter fortsatt ikke har vil etablere slike regler for det
statlige norske oljefondet. Her nøyer man seg med å få på plass en
"uttrekksmekanisme", som skal gjøre det mulig å trekke seg dersom man
oppdager at en bedrift man har investert i for eksempel produserer
anti-personellminer.
Det er lite realistisk at det vil komme på
plass juridisk bindende retningslinjer for selskapers samfunnsansvar
med det første, selv der bedrifter klart bidrar til at stridende parter
i et konfliktområde kan fortsette krigen. Myndigheter og multilaterale
organisasjoner har likevel noen virkemidler som kan benyttes for å
stimulere selskapene til å ivareta slike hensyn. De kan stille
betingelser for at bedrifter kan motta lån og garantier, eller forvalte
offentlig midler. Det er også mulig å stille visse krav og betingelser
som forutsetning for børsnotering. Et første krav i slike sammenhenger
bør sørge for at selskapene bidrar til åpenhet og innsyn for berørte
befolkningsgrupper og samfunnet for øvrig.
Hemmelige transaksjoner
og skjulte operasjoner er en forutsetning for de som ønsker å fortsette
lyssky forretningsvirksomhet under dekke av krig og konflikt.
Tips en venn