Olje og gassutvinning krever store investeringer i installasjoner, rørledninger og annen infrastruktur for transport. Umiddelbart skulle man tro at dette var en bransje som drev sin virksomhet lengst mulig unna ustabile konfliktområder. Slik er det ikke. Fra Colombia i vest, via Angola, Nigeria, Sudan, gjennom Midtøsten til Burma og Indonesia i øst: Olje- og gassutvinning er en faktor i væpnede konflikter verden over.
Petroleumsressursene er ikke nødvendigvis årsaken til disse konfliktene. Men de spiller avgjort en rolle for de stridende parter. I motsetning til diamanter og tømmer, som er lette ressurser å utvinne for opprørsgrupper og enkeltpersoner med minimalt av produksjonsutstyr, krever oljeutvinning oftest tilrettelegging og beskyttelse fra et lands myndigheter. Oljeindustrien er dermed å finne på myndighetenes side i de fleste konflikter. Og selskapene forblir ofte i et område til tross for konflikt, også når andre selskaper velger å trekke seg ut. Dyre investeringer kan være en forklaring. Selskapene regner med at de stridende parter på hver sin side ønsker å få kontroll over oljeinntektene heller enn å ødelegge installasjonene som gjør inntektene mulig. Og der oljeinstallasjoner er mål for sabotasjeaksjoner fra geriljagrupper, som i Colombia, er kostnadene ved dette likevel ikke så store at de truer lønnsomheten i oljeutvinningen. Sikkerhetstiltak blir også i krigssoner en del av driftsbudsjettet.
ANGOLAGATE
Oljeselskaper har engasjert seg aktivt på
myndighetenes side i mange konflikter. Ikke så ofte med egne soldater,
men ved å hjelpe myndighetene til å skaffe seg våpen og lån fra
utlandet for å videreføre en væpnet kamp. Angola er et talende
eksempel. En rekke internasjonale selskaper kappes om landets rike
oljeressurser, deriblant norske Statoil og Hydro. I en rapport
publisert tidligere i år avdekke organisasjonen Global Witness hvordan
flere av selskapene har sørget for våpenleveranser til
regjeringspartiets kamp mot opprørerne i Unita. Selskaper fra Frankrike
og USA beskyldes for å ha forbindelser med personer som er sentrale i
våpenleveransene. De franske næringslivstoppene Pierre Falcone, leder
for selskapet Brenci International, og hans kollega Jean- Christophe
Mitterand, sønn av Frankrikes tidligere president, samt en russer ved
navn Arkadi Gaydamak er blant de som er involvert. I følge Global
Witness har Gaydamak fått lukrative oljekontrakter etter å ha forsynt
Angola med milliarder i våpen og lån, i samarbeid med Falcon. Mitterand
juniors tette kontakter med Angolas myndigheter gjorde det hele mulig.
Amerikanske oljeselskap som Chevron, Texaco, Phillips Peroleum, Exxon Mobil og BP Amoco, som alle har tette bånd til Bush-administrasjonen, var med på å skaffe den angolanske regjeringen finansiering til krigføring. Oljeinteressene er vel representert i administrasjonen, blant annet er sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice tidligere direktør i Chevron. Selskapet Halliburton sørget under nåværende visepresident Dick Cheneys ledelse for betydelige lån til Angola på samme tid som landet gjorde store innkjøp av våpen. Koblingen til de franske interessene er også tydelig. Pierre Falcones hustru Sonia, som for øvrig er en tidligere Miss Bolivia, skal være god venn av Laura Bush og en betydelig bidragsyter til valgkampen til Bush i 2000. Falcone ble arrestert av fransk politi i desember 2000 sammen med Jean-Christophe Mitterand.
SKAFFER VÅPEN
Oljeindustriens tilrettelegging for
krigføringen i Angola er ikke enestående. Også i andre konflikter
beskyldes oljeselskaper for å gi logistisk støtte til regjeringers
militæroperasjoner mot politiske og etniske opposisjonsgrupper. I Sudan
har oljeselskaper innrømmer at de har latt myndighetene benytte sine
private flystriper. Når det i ettertid kom fram at regimet i Khartoum
har brukt dette til å gjennomføre bombeaksjoner mot sivilbefolkningen i
Sør-Sudan, fraskrevet selskapene seg alt ansvar. I Colombia har
oljeselskaper inngått avtaler om leveringer til hæren. I Burma
beskyldes Total for å hjelpe militærregimets kamp mot minoriteter som
Karen og Mon-folkene, blant annet ved å låne ut helikopter og piloter.
Blant de alvorlige beskyldningene mot oljeselskaper er at de direkte eller indirekte er involvert i våpenkjøp for regjeringer og i noen tilfeller opprørsgrupper. I følge Global Witness er det er ikke uvanlig at oljeselskaper gir gaver i form av håndvåpen til regjeringers sikkerhetsstyrker. 1996 avslørte britiske og nigerianske aviser at Shell forhandlet om våpenimport til det nigerianske politiet, og selskapet innrømmet siden at de hadde importert våpen på vegne av politiet. I konflikten med Ogoni-folket i Nigeria var det også flere tilfeller der aktivister ble banket opp av selskapenes vaktstyrker. Oljeselskapet Elf har blitt beskyldt for å være involvert i våpenhandel i både Angola og Kongo- Brazaville, og direkte medvirkning til statskupp i det sistnevnte landet.
FATTIGE OG RIKE
Om lag 70% av verdens olje ressurser
finnes i land utenfor OECD, mens om lag 40% finnes i land utenom
Midtøsten og OECD. Oljeinntekter kan dermed være en viktig kilde for
utvikling i fattige land. I mange tilfeller har imidlertid det motsatte
skjedd. En liten politisk og økonomisk elite sikrer seg inntektene fra
oljeutvinningen, mens fattige befolkningsgrupper forblir fattige.
Hemmelighold av offentlige budsjetter og regnskaper, som for eksempel i
Angola, samt utbredt korrupsjon, sørger for at oljeinntektene tilfaller
eliten.
Internasjonale oljeselskaper som betaler signaturbonuser
og godtar klausuler om å ikke offentliggjøre hvor mye de betaler til
myndighetene gjør det mulig å fortsette dette systemet.
Tips en venn