Hogst og handel med tømmer har vært en viktig finansieringskilde for konflikten i Kambodsja helt siden 1979. Pol Pot og Røde Khmer finansierte sin kamp mot tidligere khmer-kommandør Hun Sens Folkerepublikken Kampuchea ved hjelp av verdifult tømmer fra landets skoger. Så sent som i 1991 uttalte Pol Pot at denne typen ressurser måtte utnyttes for å styrke hæren, skriver Global Witness i rapporten "The Logs of War".
Tømmer er Kambodsjas mest verdifulle og lettest utnyttbare naturressurs, og raseringen av skogen fortsatte etter de første valgene i landet i 1993. Inntektene nådde i liten grad fram til statskassen. Samlingsregjeringen under ledelse av de gamle rivalene Prinse Ranariddh og Hun Sen, gjorde lite for å stanse den hogsten. De var fra starten opptatt av å forsterke hver sine fraksjoner av de væpnede styrker, og tømmer var en viktig finansieringskilde. Et talende eksempel er avtalen det kambosjansk-taiwanesiske tømmerselskapet Pheapimex-Fuchan inngikk om å betale 5 US-dollar til hver av de to statsministrenes sikkerhetsstyrker for hver kubikkmeter tømmer de tok ut.
En undersøkelse Global Witness gjennomførte langs grensen mellom Thailand og Kambodsja i januar 1995 viste storstilt, åpenlys handel mellom tømmerselskapet og geriljaen. Dette foregikk til tross for at myndighetene i Thailand offisielt bare tillot tømmerhandel godkjent av Kambodsjas myndigheter. I tillegg til inntekter fra hogsten, sørget tømmerbilveiene for at geriljagrupper lettere kunne forflytte seg rundt området. Global Witness anslo at Røde Khmer i 1995 tjente 10-20 millioner dollar i måneden på denne tømmerhandelen.
Søkelyset som ble satt på tømmerhogst som finansieringskilde for konflikten, tvang myndighetene til å stenge grensen for tømmerhandel i mai 1995. Et år senere hadde halve Røde Khmer overgitt seg til myndighetene. Ødeleggelsen av skogen stanset likevel ikke, for på dette tidspunkt overførte Kambodsja så å si all gjenværende skog, også vernede områder, til tømmerselskaper med sterke koblinger til den militære og politisk eliten. I 1996 presset tømmerselskaper i Thailand og Kambodsja på for å få gjenåpnet grensen. De argumenterte med at store mengder tømmer som tidligere var felt lå og råtnet, og fikk gehør hos statsministrene i de to landene som på nytt gjorde handelen lovlig. Avtalen ble gjort mellom regjeringssjefene, ikke regjeringene, og ingenting tilsa at noe av inntektene fra tømmersalget skulle nå statskassen i Kambodsja. Dette vakte internasjonale protester, og IMF stilte reformer i skogsektoren som betingelse for lån til Kambodsja. Men uten å få gjennomslag.
I juli 1997 gjennomførte Hun Sen og Cambodian peoples party et kupp slik at de ble sittende med makten alene. Hun Sens støttespillere ble betalt med tillatelse til å hogge tømmer hvor de ville og beholde inntekten fra det i en toårsperiode. Dette førte til at regionale krigsherrer styrket sin stilling. Da Hun Sen etter internasjonalt press slo ned på tømmerhogsten i 1999, var det vel sp mye for å begrense makten til regionale kommandører som hadde vokst seg sterke, som av hensyn til miljøet. De som betaler prisen for den politiserte og militariserte hogsten i Kambodsja er lokalbefolkningen. Store deler av befolkningen henter mye av sitt livsgrunnlag fra skogen. Den kommersielle hogsten er en direkte trussel mot dem. Ødeleggelsen av skogen har store miljøkonsekvenser, og storflommen i 2000 kostet Kambodsja langt mer enn tømmereksporten ga av inntekter. Formelt er all hogst i Kambodsja nå midlertidig stanset, men i praksis øker igjen den illegale hogsten.
Krever sanksjoner mot Liberiatømmer
Global Witness
krever at FNs sikkerhetsråd innfører handelsforbud med tømmer fra
Liberia. I en rapport utgitt i september, Logging Off: How the Liberian
Timber industry fuels Liberia's humanitarian disaster and threatens
Sierra Leone, viser organisasjonen hvordan tømmerdriften gjennom
Liberia er den viktigste kilden til finansiering av fortsatt konflikt.
-
Når FN unnlater å definere "konflikttømmer" som en krigsvare på linje
med diamanter og olje, vanskeliggjør det bestrebelsene på fred i Sierra
Leone, mener Global Witness. Organisasjonen kritiserer også FN for
manglende vilje til å iverksette grundig undersøkelse av
hogstvirksomheten, til tross for at det er påvist klare brudd på de
sanksjonene som i dag gjelder både fra myndigheter og tømmerselskapers
side. Det underminerer fredsarbeidet når Sikkerhetsrådet nekter å
innføre forbud mot Liberia-tømmer, hovedsakelig etter press fra Kina og
Frankrike, skriver Global Witness. Tømmerselskaper er ofte ennå mer
direkte involvert i væpnede konflikter enn det økonomiske interesser
bak diamanteller oljeutvinning er. Uttak av tømmer krever sikring av
hogstområder og transportruter, og det er mange eksempler på at
selskaper bygger opp egne væpnede grupper. I Liberia har slike
paramilitære grupper tilknyttet tømmerselskaper tatt direkte part aktiv
kamp sammen med Charles Taylors styrker, og står bak grove brudd på
menneskerettighetene. Tømmerselskaper er også involvert i
våpensmugling, ved at skipene som brukes til å transportere tømmer også
transporterer våpen. I Liberia peker Global Witness ut Oriental Timber
Company og Maryland Wood Processing Industries som to selskaper som
påviselig overser import og lagring av illegale våpen. Organisasjonen
har funnet minst fem skip med tømmer som også har losset våpen i disse
selskapenes private havner.
Tips en venn