Det er ti år siden krigen mellom Renamo og regjeringshæren Frelimo raste. To president- og parlamentsvalg har vært avholdt siden Mosambik fikk sitt demokrati. I hovedstaden Maputo har årene brakt vekst, intens byggevirksomhet og en prangende privat rikdom som ikke minst er synlig ved de store inngjerdete strandeiendommene langs kysten.
På Ilha Josina Machel, et par-tre timers kjøring nord for hovedstaden, er det stille. Ved elva bader noen kvinner og barn, klesvasken er stablet på kjerreveien. Øya er oppkalt etter søsteren til frigjøringshelt og Frelimo-leder Samora Machel, og som seg hør og bør i det sørlige Mosambik vaier en falmet Frelimo-vimpel over hovedgata. Eneste spor av ny rikdom er et par kalkuner som spaserer kaklende forbi partikontoret.
- Da jeg kom tilbake var jeg svært syk, sier Emilia lavt. Hun forsøker å få sønnen Carlos på 8-10 måneder til å sitte stille på fanget sitt.
- Jeg kunne ikke spise, og jeg fikk medisin for å rense magen. Selv etter at jeg ble frisk, etter at de hadde ofret ved treet og bedt for meg i kirken, hadde jeg ofte mareritt.
Det tok lang tid før Emilia kunne snakke om det hun hadde opplevd. De voksne ville ikke høre om barnas opplevelser i Renamo-leirene.
Kumillionær
Starten for demokratiet i Mosambik, fredsavtalen fra 1992, satte sluttstrek for en ekstremt blodig krig. På den ene siden stod Frelimo, den tidligere frigjøringsbevegelsen fra krigen mot det portugisiske kolonistyret, og på den andre Renamo, opprørsbevegelsen støttet av apartheidregimet i Sør-Afrika. Renamo drev terror mot sivile. Skoler og helsestasjoner ble brent, veier og annen infrastruktur sabotert. Over en million flyktninger rømte landet under krigen og kanskje dobbelt så mange ble jaget på flukt innenfor landegrensene. Både Frelimo og Renamo brukte barnesoldater. Barn ble tvunget med på raid, tvunget til å drepe slektninger, kjente, hverandre. De måtte spise dyreskrotter og søppel. Noen ganger skinn av mennesker. Guttene ble soldatmaskiner, jentene ble husholdersker og sexslaver. Renamo raidet landsbyer og selv svært små barn ble tatt. De skulle vokse opp i militærleirene og bli gode soldater. Frelimo bevæpnet barn og voksne i landsbyene og minela store områder i kampen mot opprørshæren.
Sårene etter krigen er fortsatt synlige på Josina Machel. En butikk står som et tomt skall. Det er over ti år siden den ble raidet, men det er ikke penger til å reparere den og fylle den med varer. Nesten ingen husdyr er å se, alt ble slaktet under krigen. Til og med hunder ble spist.
- Jeg hadde tre kyr før krigen nådde oss, sukker Salamao. - Hvis de hadde overlevd, ville jeg vært en kumillionær i dag.
Salamao jobber som lærer. Han er blant de få unge mennene som er å se. Landsbyene sender så og si alle sine unge menn til Sør-Afrika på jakt etter arbeid. Også Antonio har reist. Unge Antonio som ble tatt av Renamo og kom tilbake som barnesoldat og drepte fedrene til kameratene sine. Men som vendte hjem igjen til landsbyen etter krigen sammen med andre jenter og gutter, fra begge sider.
- Krigen gjorde oss til de tristeste av alle, sier Mariana, en av landsbyens eldste.
- Før hadde vi alt. Så måtte vi flykte. I dag er det umulig å få tilbake det vi mistet. Renamo tok alle barna de kunne finne. Barna som kom tilbake var ikke de samme som hadde reist. De lekte ikke. De var så redde.
Selv mistet Mariana datteren sin. Hun vet ikke hva som utløste krigen, men at meningen var å ødelegge Mosambiks folk, det er hun overbevist om.
Spiser alene
Politikken i Mosambik domineres fortsatt av de tidligere fiender på slagmarken - Frelimo og Renamo. Landet er formelt et demokrati, og både valget i 1994 og i 1999 ble vunnet av Frelimo og Joaquim Chissano, som har vært president siden 1986. Frelimo har sittet med makten siden frigjøringen fra Portugal i 1975 og har nærmest full kontroll over statsadministrasjonen og byråkratiet. Mange skumler om at partiet neppe kunne vunnet valget i 1999 uten valgfusk, og de fleste spår at opposisjonspartiet Renamo vil vinne neste års parlamentsvalg. For tross sin blodige historie, med terror støttet av Sør-Afrikas apartheidregime, fikk Renamo nesten 40 prosent av stemmene ved valget i 1994, og hele 48 prosent i 1999. Forklaringen er sammensatt. En viktig side er at befolkningen i Mosambik opplevde overgrep fra begge sider under krigen, i større grad enn det seierherrenes historieskrivere har vedgått. Frelimos strenge kommunistiske ideologi og politikk, med blant annet tvangskollektivisering av jord, passet heller ikke nødvendigvis befolkningen i Mosambik.
- En av feilene under krigen var at vi trodde at alle fattige er mot de rike. Vi så alt i lys av politikk og klasser, sier Mia Couto, en av Mosambiks mest anerkjente forfattere. Han har selv bakgrunn fra Frelimo, og arbeidet som journalist og redaktør i den statsstyrte pressen fram til han brøt i 1985.
- Samfunnet er mer komplisert enn som så. Virkeligheten i Mosambik er dobbel, sier han.
- Vi lever både i det moderne, dominert av en vestlig rasjonalitet. Men samtidig lever også vår kultur og tradisjoner, der en annen rasjonalitet kan råde. Vi så ikke dette da vi sloss for revolusjonen. Revolusjonen var religion for oss, og det var ikke rom i hodene våre til å se begge sidene av samfunnet samtidig.
- De rike er ikke nødvendigvis din fiende selv om du er fattig. Hvis en i familien eller landsbyen din er rik, så er du glad for det. Tradisjonelt er det slik at han fordeler rikdommen i sitt store familienettverk, sier Mia Couto, men legger til:
- Dette er i ferd med å endre seg nå. Politikerne "spiser alene" som folk uttrykker det. De karrer til seg rikdommen selv, som privatpersoner, og deler ikke.
Gode eller gale
Etter ti år med fred og demokrati under Frelimo er mange likevel skuffet. Landet opplever økonomisk vekst, men det store flertallet av befolkningen lever i fattigdom.
På Josina Machel har folk sluttet opp om Frelimo ved valgene, men skjuler ikke sin misnøye over hvor lite demokratiet har hatt å tilby folk - bare to timer fra hovedstaden. Gamle Mariana sier det slik:
- Krigsherrene fra den gang lever gode liv som politikere nå, men her har vi knapt noe å leve av. Før var det krigen som tok barna. Nå reiser alle de unge ut for å jobbe, og i Sør-Afrika blir de syke og dør.
Gjennomsnittsinntekten i Mosambik ligger under en dollar om dagen, og landet ble i 1999 rangert som verdens niende mest korrupte av organisasjonen Transparency International.
Etter press fra Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og vestlige bistandsgivere har Mosambik gått gjennom stramme strukturtilpasningsprogrammer, med liberalisering og privatisering som sentrale ingredienser. Privatiseringen har betydd en massiv overføring av eiendom og andre ressurser til Mosambiks elite. Drapet på den kritiske og uavhengige journalisten Carlos Cardoso i november 2000, knyttes til skandalen rundt privatiseringen av to av Mosambiks største banker. En rekke politiske og økonomiske samfunnstopper beskyldes for å ha forsynt seg med midler fra bankene i forbindelse med privatiseringen.
- Offentlige tiltak når ikke ned til de fattige i Mosambik, sier Carlos Fumo. Han er generalsekretær i utviklingsorganisasjonen FDC i Maputo. FDC ledes av Graca Machel, enke etter Mosambiks frigjøringshelt og første president Samora Machel, og nå gift med Nelson Mandela.
- Vi arbeider for å forsøke å styrke de lokale organisasjonene som finnes i lokalsamfunnene. De må kunne stille krav til myndighetene. Administrasjonen er omfattende på topplanet, men har verken folk eller ressurser til å møte behovene til vanlige folk ute i landet.
Fumo understreker at problemene i Mosambik er sammensatte.
- Fortsatt lever vi med ettervirkningene av krigen, og i tillegg har vi skadene etter storflommen i 2000. Andre steder er det tørke, sier han. Likevel er Fumo entusiastisk på Mosambiks vegne.
- Selv om jeg er mosambikaner selv, må jeg si at jeg beundrer hvordan folk finner måter å håndtere problemene på. Se bare hvordan de finner sammen igjen etter en opprivende krig. Siden den dagen fredsavtalen ble inngått for ti år siden har det faktisk vært fred. Og se i flomområdene. Folk satt ikke og ventet på hjelpeprogrammer, de bare vendte nesen hjemover og startet gjenoppbyggingen. Folk har håp, de lever med håpet. Noen ganger tenker jeg at folk her er for gode til å være sanne, andre ganger tenker jeg at de er gale, sier han.
På Ilha Josina Machel står Emilia tidlig opp hver eneste morgen og går til den lille jordlappen hun dyrker sammen med moren. Etterpå går hun for å koke mat.
- Jeg drømmer om å bli forretningskvinne, sier hun.
- Om å våkne opp om morgenen og gå til butikken der jeg har brød og andre ting å selge.
Men Emilia frykter at det snart blir krig igjen.
- De ville drepe oss alle. Drepe alle slik at bare de militære var tilbake. Alle sier det kommer en ny krig, og jeg er redd det er sant. Folk dreper hverandre allerede.
Tips en venn