Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

I forbindelse med WTOs tredje ministermøte i Seattle i 1999, lanserte småbrukerinternasjonalen Via Campesina kravet om at landbruk burde tas ut av forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). "Maten ut av WTO", var slagordet. Via Campesina så da dette som en strategi for å undergrave - og etter hvert få lagt ned - hele WTO, og erstatte organisasjonen med et sett av omfattende avtaler.
Etter sammenbruddet i Seattle stablet WTO seg på beina igjen under det fjerde ministermøtet i Doha, før forhandlingene igjen brøt sammen i Cancun i september i år. Nå fortsetter forhandlingene på embetsmannsnivå i WTOs hovedkvarter i Genève. Riktignok var ikke jordbruket den direkte utløsende årsaken til sammenbruddet i Cancun. Det var snarere de rike landenes manglende aksept for utviklingslandenes erklærte motstand mot å sette i gang forhandlinger om nye temaer som var grunnen til kollapset. Like fullt er jordbruket et sentralt konfliktområde i WTO, og lite tyder på at de pågående forhandlingene vil bli sluttført innen den erklærte fristen 31. desember 2004.

X har snakket med Hege Nerland om dette. Hun er småbruker i Hemsedal, og europeisk medlem av Via Campesinas internasjonale koordineringskomité.
Hvorfor mener Via Campesina at landbruksavtalen bør tas ut av WTO?
- Hvis man aksepterer en modell der frihandel styrer, vil man ikke kunne ivareta andre hensyn enn de som er inkludert i frihandelsperspektivet. Det mest fundamentale i denne sammenhengen er retten til matsuverenitet, som omfatter retten for hvert samfunn, land og region til å definere sin egen politikk når det gjelder matproduksjon. Hvem skal vi produsere for, hva skal vi produsere og hvorfor? Slike spørsmål passer rett og slett ikke inn i WTO-systemet.

- Det er en myte at adgang til våre markeder er det altomfattende saliggjørende.  Verdensmarkedet er jo kunstig i utgangspunktet. Et land som India har for eksempel ikke råd til å ha sin egen melkeproduksjon fordi prisen på verdensmarkedet er lavere enn produksjonskostnadene på grunn av de rike landenes subsidier, sier Nerland.

THERE IS NO ALTERNATIVE
Arne Wiig er forskningsdirektør ved Christian Michelsens institutt. Han er uenig med Hege Nerland og Via Campesina: - Jeg mener at mat er en handelsvare på linje med andre produkter. I mange tilfeller er det en potensielt viktigere handelsvare enn andre varer, fordi mange u-land nettopp har muligheten til å tjene penger på eksport av jordbruksprodukter. Proteksjonisme hindrer imidlertid at denne muligheten utnyttes fullt ut. De rike landene må derfor gi større markedsadgang til de fattige landene, men uten å presse u-landene til å gi nye innrømmelser på andre områder, for eksempel i forhold til å ta inn nye temaer i forhandlingene. Samtidig er jo dette et spørsmål om forhandlinger, men faren for misbruk av forhandlingsmakt løses ikke ved å trekke mat ut av WTO-systemet.

- Det er veldig viktig at landbruk blir innenfor WTO, først og fremst fordi det er den eneste realistiske multilaterale arenaen for handelsforhandlinger hvor u-land kan ha en vesentlig innflytelse, fortsetter Wiig. - Det sentrale her er at USA og EU driver omfattende subsidiering av sine landbrukssektorer, i tillegg til andre proteksjonistiske tiltak. Det er vanskelig nok å presse EU og USA i multilaterale forhandlinger. Utviklingslandene ville hatt langt mindre mulighet til å nå fram med sine krav i bilaterale (land-til-land, red.anm.) eller regionale forhandlinger, sier Wiig. I WTO har alle land én stemme, mens utenfor et slikt regelverk vil det være makten som rår og u-landene vil ha vanskeligheter med å fremme sine krav.

X spør Hege Nerland igjen: Hva er egentlig alternativet til en landbruksavtale i WTO?
- Dette er et viktig spørsmål, og jeg syns ikke vi er kommet langt nok i å meisle ut alternativer. Noen fiks, ferdig modell for hvordan dette skal se ut, har jeg ikke. Jeg kan likevel peke på et par viktige prinsipper som bør ligge til grunn for et alternativt handelssystem. Førstog fremst er det viktig at vi må ha et internasjonalt rammeverk som overvåker internasjonal handel og sikrer at ikke land som har store komparative fortrinn ødelegger for matproduksjonen i andre land. Det er mulig dette kan være innenfor FN-systemet. Man må få fram en modell for rettferdig handel, som også oppfyller behovet for import som finnes mange steder.

- Et annet viktig prinsipp ligger i slagordet om at "kortreist" mat er best. Det er absurd at man skal drive miljøødeleggende transport av matvarer rundt halve jordkloden, i hvert fall i de tilfellene der det er fullt mulig å produsere de samme varene i mottakerlandet. Det bør også etableres en kvoteordning for å sikre at land ikke produserer kunstige overskudd, sier Nerland.

ETTER CANCUN
Hvor realistisk er det egentlig å få landbruksavtalen ut av WTO?
- Hvis man ikke får til en avtale på landbruk innen den erklærte fristen, ved utgangen av 2004, vil jo landbruk i praksis være utenfor WTO. Jo flere utsettelser vi får, jo mer øker presset for å få landbruket ut av WTO. Det som skjedde i Cancun var derfor gledelig. Man har fått mer tid, og det er veldig positivt at u-landene satte foten ned, sier Nerland.

Arne Wiig er uenig i at forhandlingsbruddet i Cancun betyr at landbruk er på vei ut av WTO-systemet: - Det er helt vanlig at fristene ryker i WTO-forhandlingene. Det er ikke ensbetydende med at selve forhandlingene ryker. Normalt betyr det ikke annet enn at landene ennå ikke er klare til å inngå en avtale. Man må ikke overdrive effekten av sammenbruddet i Cancun. Det som skjedde der var forhåpentligvis en stans og forsinkelse i forhandlingene. Det er først og fremst EU og USA som har et ansvar for å gjenoppta forhandlingene ved å vise en politisk vilje til å løse flokene innenfor jordbruksområdet. Hvis ikke dette gjøres, ser det imidlertid langt mørkere ut. I så fall frykter jeg ensidige og regionale løsninger, og at WTO vil få en svekket betydning. Dette vil favorisere bondeorganisasjonene i den rike verden på bekostning av bønder i den tredje verden.

- Det jeg syns var veldig spennende og positivt i Cancun, var ikke bare at gruppen av store, landbrukseksporterende utviklingsland (G-20, med Brasil, Kina, India og Sør-Afrika i spissen, red.anm.) organiserte seg, men at også de aller fattigste landene, MUL-landene, klarte å koordinere sine krav. Dette er nytt, og jeg ser det som ekstremt positivt. Ikke bare er det viktig at de fattigste landene markerer seg som en blokk med felles interesser, men det viser også at de tar WTO og det multilaterale systemet alvorlig og ønsker å delta aktivt. Like viktig var det at de fremmet legitime og viktige krav, blant annet at USA skulle kutte subsidiene på bomull som ødelegger vestafrikanske bønders eksportmuligheter, økt markedsadgang og at man bør gjennomføre og evaluere de allerede inngåtte avtalene før man begynner å snakke om nye temaer. - Helt til slutt syns jeg det er grunn til å advare mot at MUL-landene under Cancun-forhandlingene viste en tendens til å se på WTO som en bistandsorganisasjon. WTO er en handelsorganisasjon og har begrenset kompetanse på bistandsspørsmål. Det vil være feil å forvente at WTO skal implementere ordninger som motvirker skjeve fordelingsmessige konsekvenser av liberalisering, avslutter Arne Wiig fra Christian Michelsens institutt.