I januar 2003 okkuperte 1100 adivasifamilier deler av Wayanad Wildlife Sanctuary i det sørlige India, etter at urbefolkningsgruppen over lang tid er blitt fratatt jorda si. Myndighetene har unnlatt å følge opp en avtale fra 2001 som blant annet gir adivasierne rett til jord. 19. februar ble 15-20 adivasiere drept da politiet rykket inn og åpnet ild. I oktober 2003 ble det bestemt at 7 693 hektar skal overføres til jordløse stammer. Dette skjedde etter at FIAN (Food first Information and Action Network) sendte utallige brev til delstatsmyndighetene i Kerala, og deltok på møter for å finne en løsning. FIAN er en internasjonal menneskerettighetsorganisasjon som også har kontor i Norge. Organisasjonen jobber både opp mot FN-systemet for å sikre retten til mat, og med konkrete saker der retten til mat er truet eller brutt. Brevskriving er blant de viktigste virkemidlene.
Hvorfor bruker dere brev? Er ikke det en gammeldags aksjonsform?
-
Brevene våre gir veldig bra resultater. 70 prosent av FIANs
brevaksjoner har ført til direkte forbedringer. Kanskje er grunnen at
myndigheter ikke liker å få et negativt søkelys på seg, sier Kjæret.
Eksempler på saker FIAN Norge jobber med er rettferdig kompensasjon til
folk som er tvangsflyttet, iverksetting av jordbruksreformer og
skolemat i India. FIAN engasjerer seg bare i saker etter lokalt
initiativ.Lokale grupper tar kontakt med hovedkontoret eller en
FIAN-gruppe i et land. Sakene fordeles deretter mellom de nasjonale
gruppene. FNs arbeid med mat som menneskerettigheter går langt tilbake.
Verdenserklæringen fra 1948 setter opp retten til mat som en av mange
menneskerettigheter. I 1966 kom konvensjonene for økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter (de såkalte "andre generasjons"-rettighetene)
på den ene siden og politiske og sivile rettigheter ("første
generasjon") på den andre. Oppdelingen skjedde særlig etter ønske fra
USA, som alltid har lagt mest vekt på de politiske og sivile
rettighetene. Retten til mat havnet dermed blant de "mindre viktige"
menneskerettighetene. Splittelsen mellom de to typene rettigheter er
fremdeles svært tydelig i dag. Selv om FN har understreket at de
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er like viktige som de
politiske og sivile, er det de sistnevnte som har klart høyest status.
Dette er noe av grunnen til at FIAN ble startet. Organisasjonen ble
dannet av folk som brøt ut fra Amnesty på begynnelsen av 1980-tallet,
fordi de ville jobbe med økonomiske og sosiale rettigheter.
- Det
er vanskelig å dra nytte av andre menneskerettigheter hvis du ikke kan
brødfø deg selv, sier Kjæret. Retten til mat innebærer at alle
mennesker under alle omstendigheter skal ha tilgang til
tilfredsstillende mat; nok og riktig sammensatt mat som er kulturelt
akseptabel. Stater er ikke forpliktet til å forsørge landets
innbyggere, men har plikt til å gjøre det mulig for landets innbyggere
å brødfø seg selv.
- Det handler ikke om bistand eller
veldedighet. Det handler om å realisere de rettighetene folk har,
påpeker Kjæret. FIAN jobber overfor FN-systemet for å gi konvensjonen
om økonomiske og sosiale rettigheter større tyngde. Kjæret roser Norges
rolle i dette spørsmålet:
- Norges posisjon er påvirket av Senter
for menneskerettigheter, som har stor kunnskap på feltet. Norge har
gått inn for mer forpliktende retningslinjer, og stått hardt mot USA
som ønsker en svekkelse av retten til mat, sier Kjæret.
Det er ikke
vanskelig å være enig i at folk har rett til mat, men virkemidlene FIAN
går inn for er mer kontroversielle. FIAN samarbeider for eksempel med
organisasjonen Via Campesina om jordbruksreformer og ekspropriasjon.
-
Ekspropriering av jord er viktig, for eksempel i land som Brasil og
Filippinene, der jorda er enormt skeivt fordelt. Det går ikke an å
basere seg på frivillig salg, slik Verdensbanken ønsker, sier Kjæret,
og legger til:
- Men også de rike har ret-tigheter, de må få
kompensasjon. I mange land har staten vedtatt omfor-deling av jord, men
ikke fulgt opp i praksis. FIAN Norge jobber for eksempel for å hjelpe
150 familier fra Uttar Pradesh i India, som er tvangsflyttet fra
landsbyen sin på grunn av press fra lokale storbønder. - Sakene vi
jobber med kan være små, men er viktige nok for de det gjelder. I
tillegg kan de skape presedens for andre saker i landet, påpeker
Kjæret.
Tips en venn