Den globale produksjonen fra fiskerivirksomhet har aldri vært høyere. Fisk dekker mer enn 15 prosent av totalt inntak av animalsk protein blant jordas befolkning. De kolossale mengdene som fiskes, og metodene som anvendes, fører til store skader på fiskebestander over hele verden. I følge FNs mat og jordbruksorganisasjon (FAO) er omlag halvparten av fiskeressursene på verdensbasis fullt utnyttet. 18 prosent er overbeskattet og 10 prosent er utarmet eller på vei opp fra total utarming. Massive inngrep er nødvendig for å gjenopprette stabile fiskebestander. Dette innebærer for noen områder at det ikke kan fiskes i det hele tatt, og for andre steder at det må fiskes mye mindre enn nå. Inngrepene vil få dramatiske konsekvenser for fiskere rundt omkring på kloden, særlig i fattige land, men også i Norge.
BETYDNINGEN AV FISK FOR DE FATTIGE
Fiskens
betydning varierer naturlig nok veldig, men det er ikke tvil om at fisk
er en viktig næringskilde, spesielt for fattige mennesker i kystområder
og ved innsjøer. Det har tradisjonelt vært fokusert mest på fisk som
proteinkilde, men mange fiskearter inneholder også livsviktige
vitaminer, sporstoffer og mineraler. Disse næringsstoffene gjør lett
fordøyelig fisk uerstattelig for folk som ikke har tilgang til så mye
annen mat. Mennesker som jobber innenfor fiskerisektoren i fattige land
mangler ofte utdannelse, de eier sjelden jord og har som regel lite
penger. Nettopp derfor er de spesielt avhengige av fisk, ettersom deres
muligheter til å produsere eller kjøpe kjøtt og annen mat er svært
liten. Kjøttproduksjon er avhengig av land og ofte kostbart fôr, mens
fisk kan fanges med små investeringer og er som oftest en åpent
tilgjengelig ressurs. Dette gjør det lett å begynne som fisker, men
desto vanskeligere å slutte. Undersøkelser har vist at det blant annet
er vanskelig å selge båt og utstyr når det er nedgangstid innen
fiskeri. I tillegg bor de fleste fiskere i avsidesliggende landsbyer
hvor det er vanskelig å skaffe seg informasjon om alternative jobber,
og de fleste kan ikke ta seg råd til å dra til byen for å lære seg et
nytt yrke.
BETYDNINGEN AV INDUSTRIALISERING OG EKSPORT FOR MATVARESIKKERHET
Verdensbanken,
IMF og andre internasjonale aktører har fokusert mye på eksport, for at
u-landene skal kunne skaffe seg valutainntekter. Det finnes gode
eksempler på at det fungerer, som i India hvor det ikke er konkurranse
mellom det som spises lokalt og det som eksporteres. Reker og bløtdyr
eksporteres, og er ikke etterspurt av befolkningen. Mange
forskningsrapporter viser imidlertid at sterk satsing på eksport er
langt fra uproblematisk, da sosiale og miljømessige konsekvenser ofte
glemmes. Blant annet har antropolog Eirik G. Jansen, som har forsket på
fiskeriene rundt Victoriasjøen i Øst-Afrika, og en UNEP-rapport om
fiskeri utenfor Vest-Afrika, vist at jaget etter å tjene penger på
eksport, i første omgang for å betjene gjeld, fører til rovfiske. Dette
går mest ut over lokalbefolkningen i form av mye lavere matsikkerhet og
sysselsetting. Et godt eksempel er eksportorientert reketråling, som på
grunn av veldig småmaskede garn, også fanger mye fisk. Denne fisken
blir som regel kastet over bord igjen. Utenfor Bangladesh som er et
land med kronisk feilernæring og sult, er det gjort beregninger som
viser at det blir kastet ca 400 000 tonn fisk i året. Fiskeoppdrett
verken kan eller bør erstatte naturlig fiskerivirksomhet. Oppdrett kan
være et supplement, men måten anleggene drives på skaper ofte
problemer. Oppdrettsfisk blir blant annet fôret med annen fisk som
kunne gått direkte til menneskeføde. Ofte forurenser oppdrettsanleggene
også. Forurensning oppfattes noen ganger som et luksusproblem. Men når
miljøskader fører til tap av naturressursene som folk lever av, er det
selvfølgelig svært alvorlig.
MÅ BEGRENSE
FAO
har laget gode, men ikke bindende retningslinjer, for forvaltning og
utvikling av fiskerier i i-land og u-land, som bør følges bedre opp.
Retningslinjene dekker fangst, foredling og handel med fisk,
fiskeoppdrett og forskning. Fiskeflåter fra EU og andre i-land må
begrense eller helt avslutte sin aktivitet i u-lands farvann, fordi de
ofte kommer i konflikt med landenes egne kystfiskere selv om de
egentlig skal holde seg i ulike fiskesoner, og fordi de driver
overbeskatning og utarming. En bærekraftig fiskeriforvaltning innebærer
blant annet mulighet for kontroll fra myndighetene, og ressurser til å
følge opp kontrollene. Frivillige organisasjoner kan også bidra, både
gjennom kunnskapsoverføring og støtte til kjøp av garn med større
maskevidde (så småfisken kan vokse seg større før den blir fanget). Det
viktigste er at fiskerivirksomhet må settes i en bærekraftig
sammenheng, som alt annet. Det vil si at man ikke må glemme verken
økonomiske, sosiale eller miljømessige hensyn i utviklingssamarbeid.
Dessverre finnes det utallige eksempler på nettopp det.
Kilder:
Jansen, Eirik Gjøstein (2001) Globaliseringens pris - fisket ved Victoriasjøen som eksempel: www.sum.uio.no/victoriasj/nrkinterview.html?id=1213
Norges Naturvernforbund (1995) Svart Hav. Informasjonshefte av Gunnar
Album. United Nations Environment Programme, UNEP (2002) Workshop on
the Impacts of Trade-related Policies on Fisheries and Measures
required for their Sustainable Management. http://www.unep.ch/etu/etp/events/upcming/15March_FW_CHSum.PDF
United Nations Food and Agriculture Organisation, FAO (1996) Code of Conduct for responsible fisheries.
Tips en venn