De fleste kjenner til irenes tragiske historie på
midten av 1800-tallet: I over fem år råtnet Irlands poteter. En til to
millioner mennesker døde og like mange emigrerte til Nord-Amerika.
Poteten, den viktigste ingrediensen i kosten til de mange fattige i
landet, ble rammet av Phytophtora infestans, en potetråte. Mindre kjent
er hvordan man fikk bukt med potetsykdommen.
Poteten kom opprinnelig
fra Andesfjellene i Sør-Amerika og ble brakt til Europa først på
slutten av 1500-tallet, til Spania i 1570 og til England og Irland
rundt 1590. I 250 år stammet alle potetene i Europa fra disse
introduksjonsområdene. Dermed var den genetiske basen i de europeiske
potetene begrenset, og de ble et lett offer for sykdom. Men blant de
tusenvis potetsortene i Andes og Mexico finnes det noen som er
resistente mot potetråte. Europeerne fikk tilgang til disse sortene som
har utviklet seg gjennom tusener av år i potetens "senter for
mangfold". Det er grunnen til at det fortsatt dyrkes poteter i Europa.
"SENTER FOR MANGFOLD"
Russeren
Nikolai Vavilov (1887-1943) var en pioner i arbeidet med å kartlegge
biologisk mangfold i jordbruket. Han reiste verden rundt, studerte
planter og tok med eksemplarer tilbake til Sovjetunionen. Ett av hans
hovedfunn var at alle jordbruksplanter har sitt opprinnelsessted
innenfor klart definerte områder, og det er i disse områdene den
genetiske variasjonen innen sortene er størst. Vavilov ble dømt av
Sovjetregimet for å sabotere landbruket og døde av sult på sykehuset i
fangeleiren i Saratov. Men arbeidet hans ble likevel videreført. I dag
snakker man om tolv "sentre for mangfold" i verden - de fleste av dem i
utviklingsland. For eksempel er det største mangfoldet for potet i
Andes, og for mais i Mexico.
BETINGELSE FOR MATSIKKERHET
Naturen
er dynamisk. Planter tilpasser seg kontinuerlig til sine omgivelser, og
nye sykdommer dukker stadig opp. Derfor vil vi aldri klare å avle fram
en perfekt plante som er motstandsdyktig mot alle sykdommer.
Insektangrep og klimaendringer krever også konstant foredlingsarbeid
for å få planter som overlever. Et mangfold av plantegenetiske
ressurser er dermed vitalt for matsikkerheten vår.
Tilføring av nye
sorter er også det viktigste middelet i både spesialisert og integrert
planteforedling. Spesialisert planteforedling er mest utbredt i Nord.
Etter nedprioriteringen av den offentlige landbruksforskningen i
industriland på 1970-tallet, blir denne forskingen i dag dominert av
profittsøkende private selskaper som fokuserer på produksjonsøkning.
Den integrerte planteforedlingen blir drevet av bønder i
utviklingsland. De er ikke bare opptatt av produksjonsøkning, men også
stabil produksjon, lav avhengighet av eksterne innsatsfaktorer som
sprøytemiddel og gjødsel, i tillegg til at de har en rekke
kvalitetskriterier som lagringspotensial, smak og kokeegenskaper.
GRUNNLEGGING AV GENBANKENE
Et
stort mangfold av genetisk varierte plantesorter er resultatet av
bøndenes foredlingsarbeid. For å gjøre dette mangfoldet lettere
tilgjengelig for andre planteforedlere, ble det på 1960-tallet satt i
gang omfattende innsamling av bøndenes plantesorter. Slik ble de
internasjonale genbankene bygd opp, og via dem fikk i hovedsak
planteforedlere i Nord tilgang til plantegenetiske ressurser som
hovedsakelig stammer fra land i Sør.
SKANDALEN I MEXICO
Hovedårsaken
til tap av biologisk mangfold i jordbruket er dermed utbredt bruk av
moderne sorter til fordel for tradisjonelle. Mens den grønne
revolusjonen fra 1960-tallet økte matproduksjonen voldsomt, bidro den
samtidig til tap av et enormt antall tradisjonelle sorter. I Bangladesh
har for eksempel spredningen av høytytende rissorter ført til tap av
rundt 7000 tradisjonelle rissorter.
Genmodifiserte organismer (GMO)
er en ny trussel mot det biologiske mangfoldet. Berkeley-forskerne
David Quist og Ignacio Chapela skrev i Nature i 2001 om "maisskandalen
i Mexico". I mexicanske fjellandsbyer ble det oppdaget GMO-forurensing
av lokale maissorter, noe som var oppsiktsvekkende, fordi det er
forbudt å dyrke GMO i Mexico. Trolig har spredningen skjedd gjennom at
bønder har plantet mais fra USA istedenforå spise den. De økologiske
konsekvensene er usikre. Kritikerne frykter at GMO-forurensingen vil
føre til tap av tradisjonelle maissorter - og det i selveste maisens
"senter for mangfold".
INTERNASJONAL AVTALE FOR ÅPEN TILGANG
FNs
mat- og jordbruksorganisasjon, FAO, anerkjenner betydningen av
biologisk mangfold for matsikkerhet. I 2001 vedtok organisasjonen Den
internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser. Hovedformålet
med traktaten er bevaring og bærekraftig bruk av det biologiske
mangfoldet i jordbruket. Avtalen innebærer derfor et multilateralt
system som skal legge til rette for tilgang til plantegenetiske
ressurser. Over 60 viktige mat-og fôrplanter som kassava, ris, potet og
hvete skal inngå i systemet. Men en rekke like viktige planter er ikke
med i ordningen. Årsaken er at land med stort mangfold håper å tjene
mer penger på å selge sine plantegenetiske ressurser bilateralt. Kina
ville for eksempel ikke inkludere soyabønner, Malaysia ville ikke ha
med oljepalme, mens latinamerikanske land ville holde tomat utenfor. En
slik nasjonalisering av de plantegenetiske ressursene skjer faktisk i
tråd med konvensjonen om biologisk mangfold. Den slår nemlig fast at
stater har suverenitet over det biologiske mangfoldet innenfor landets
grenser. I tillegg er u-land provosert over vestlige lands
patentpraksis. Først krever i-landene fri tilgang til bønders
mangfoldige sorter, for deretter å patentere en modifisert utgave av
sorten eller sentrale gener i den. Patenter fordyrer tilgangen til
plantesorter, og en slik privatisering er dermed et hinder for bred
tilgang til plantegenetiske ressurser. Tilgang til plantegenetiske
ressurser er viktig for matsikkerheten. Hvis tilgangen begrenses
gjennom nasjonalisering og privatisering, hvor skal et land da gå for å
hente resistente sorter ved sykdomsangrep? FAO-traktaten søker nettopp
å forhindre at lignende situasjoner som potethungeren i Irland i
oppstår igjen.
Kilde: Cary Fowler og Pat Mooney (1990): Shattering. Food, Politics, and the Loss of Genetic Diversity, Tucson: The University of Arizona Press
Tips en venn