London, Gatwick flyplass, 11. juli 2001. Nancy Wambui Itotia står i en kø som snegler seg gjennom immigrasjonskontrollen. I hånden har hun et Kenyansk pass. I passet har hun et visum som gir henne tillatelse til å komme inn i Storbritannia som «sykepleierstudent». Student er en underlig beskrivelse av en statsautorisert sykepleier med mer enn 20 års erfaring innenfor en rekke felter, som inkluderer familieplanlegging, folkehelse, jordmor og immunologi. En sykepleier som også har drevet opplæring av andre sykepleiere. Men for å være kvalifisert til å jobbe i Storbritannia må hun sette seg på skolebenken igjen og gjennomgå et 3 måneders «tilpasningskurs» før hun kan begynne å jobbe.
Det er mange som henne. Nancy er en av tre millioner helsearbeidere fra utviklingsland som er blitt rekruttert for å jobbe i rike land. Sykehus og aldershjem i de fleste vestlige land og Australasia ville stoppet opp hvis det ikke var for mennesker som Nancy. I dag jobber det flere leger fra Benin i Frankrike enn i Benin, flere etiopiske leger i Washington DC enn i hele Etiopia. Rundt 40 prosent av sykepleierne og over 30 prosent av legene som blir ansatt i britisk helsevesen er utdannet i utlandet. Denne trenden ser man også tydelig i mange andre land.
Et varp for rike land
Det er lett å se hvorfor. For rike land er dette et varp, de sparer i gjennomsnitt 1,17 millioner kroner i utdanningskostnader for hver av de tre millioner helsearbeiderne. Regnet sammen blir det en besparelse på 3 350 milliarder kroner, som tilvarer omtrent det samme som utviklingslandenes utenlandsgjeld.
Denne hjerneflukten har store negative konsekvenser. I de fattige landene sør for Sahara, som sliter med epidemier som hiv/aids, tuberkulose og malaria, er dette simpelthen en katastrofe. I fjor emigrerte 23 000 helsearbeidere fra dette området, noe som etterlot landenes allerede tynnslitte helsevesen med enorme problemer, ifølge IOM (International Organization for Migration).
Vei ut av fattigdommen
Selv om hun ikke kjenner til de nøyaktige statistikkene, så vet Nancy godt at hun er del av en «hjerneflukt». Men grunnene hennes for å forlate hjemlandet og arbeide i nord er en de aller fleste kan sympatisere med.
- I Kenya kan jeg ikke forsørge familien min på en sykepleierlønn, sier hun.
Med tre barn å forsørge - uten hjelp fra sin fraskilte eksmann - var det å dra «ut» for å arbeide den eneste veien ut av fattigdommen hun kunne se. Hjemme i Kenya tjente Nancy - en sykepleier som var på høyden av sin karriere - en 16-del av hva hun nå tjener på et aldershjem i Oxfordshire. Medberegnet overtid kan hun noen ganger tjene mer enn 30 ganger så mye som hun gjorde i Kenya. Pengene hun har sendt hjem har gitt hennes familie nytt håp, der det før var håpløst, det har til og med hjulpet til med å redde livet til en kusine. Hvem ville ikke gjort det for de man er glad i?
Datteren Ruth har nå flyttet etter henne til England og studerer medisin i håp om å få seg en karriere innen helsevesenet. Men Nancys sønner, Joel og Ayub, og hennes 90 år gamle mor bor fortsatt i Kenya sammen med resten av familien som hun hjelper til med å forsørge.
- Jeg skal vise deg alt
Jeg møtte Nancy første gang for to år siden. Jeg ønsket å forstå konsekvensene av at et viktig familemedlem, i dette tilfellet, en mor, bor så langt hjemmefra. Var det virkelig nødvendig for henne å være her og i hennes egne ord gjøre ikke noe annet enn å «jobbe, jobbe, jobbe»? Det var også det delikate spørsmålet om behovene i hennes hjemland. Er ikke hennes kompetanse langt mer nødvendig der?
Det tok meg ikke lang tid å forstå at Nancy er en skarpsindig og tankefull kvinne, som også har en leken sans for humor. Etter noen timers diskusjon gikk Nancy med på å være med meg på en tur til Kenya.
- Jeg skal vise deg alt. Jeg har ingenting å skjule for deg, sa Nancy.
Tips en venn