Genmanipulerte planter blir dyrket i stadig flere land. I løpet av 2002 tilsvarte verdens dyrkede arealer med denne typen planter et områdepå to og en halv ganger Storbritannias størrelse. Over en femtedel av verdens avling av soya, mais, bomull og raps er nå genmodifisert. Hittil har 99 prosent av dette jordbruket foregått i USA, Argentina, Canada og Kina. Stadig flere land følger etter - også med forskning. Afrika sør for Sahara høster de nå inn genmanipulert søtpotet, bomull og mais. Søtpoteten og maisen er utviklet av det kenyanske jordbruksforskningssenteret KARI i samarbeid med de multinasjonale selskapene Monsanto og Syngerta. Hovedargumentet for genforskningen er at den skal gagne folk i u-land, at de nye genmanipulerte artene skal bidra til mindre sult i verden. Plantene utvikles til å bli større, mer motstandsdyktige, inneholde flere næringsstoffer, og være i stand til å vokse i lite fruktbare områder.
- AFRIKA MÅ GODTA DET
Den
tidligere direktøren i KARI, Cyrus Ndiritu har uttalt: - Jeg vil gjøre
noe helt klart. Det er ikke de multinasjonale selskapene som har
strupetak på Afrika. Det er sult, fattigdom og tap av muligheter. Og
hvis Afrika skal komme seg ut av det, må man godta genmodifisert
teknologi.
Ikke alle er enige med Ndiritu. Mange var svært kritiske
da sultrammede afrikanske land som Malawi og Zimbabwe tidligere i år
ble presset til å ta imot genmodifisert mais fra USA. Til tross for
sterke innvendinger mot genmodifisert nødhjelp, gikk de fleste landene
med på å ta imot den amerikanske maisen. Forutsetningen var at den ble
malt til mel. På den måten minsket de risikoen for at mottakerne av
maisen ville ta vare på frøene og plante dem i neste sesong.
Zambias
regjering sa imidlertid blankt nei til det amerikanske tilbudet.
Kristine Dehli Høitomt har skrevet hovedoppgave i statsvitenskap om
debatten om GMO (genmodifiserte organismer) i Zambia. - Motstanden mot
å ta imot genmodifisert mais var stor. Argumentene gikk både på miljø-
og helsemessige usikkerheter ved GMO. I tillegg var det frykt for at
Zambia ville miste europeiske eksportmarkeder dersom de tok i mot
GM-maisen, sier hun.
Ifølge Dehli Høitomt var også spørsmålet om
suverenitet en annen viktig del av debatten, både i forhold til
matsuverenitet og Zambias rett til å styre sin egen utvikling.
- DET FINNES ANDRE LØSNINGER
-
Hvis GMOer kan gi mostandskraft mot sjukdommer, tørke og skadedyr man
ellers ikke har muligheter til å kontrollere, vil slike GMOer bli godt
mottatt, sier Trygve Berg, forsker ved Norges Landbrukshøyskole. - Men
i forhold til sult er det tvilsomt hvor relevant denne teknologien er
for fattige områder. Genteknologien er kostbar. Spørsmålet er også om
de problemene som GM-sortene har løsning på, kan løses på andre måter
og om alternativene passer bedre i sultutsatte områder i verden, sier
Berg. Et eksempel på en slik annen type løsning er bruken av snylteveps
i Kenya. I Sør-Amerika er ull-lusas naturlige fiende en snylteveps. Da
den samme type ull-lus gjorde stor skade på kassava-avlingene i Afrika,
fant forsker Hans Herren og kollegene hans ved ICIPE-forskningssenteret
i Kenya løsningen ved å sette ut snylteveps. For dette arbeidet fikk de
World Food Prize i 1995.
I et intervju med organisasjonen GRAIN sier
Herren: - I dag ville jeg sannsynligvis ikke fått penger til et slikt
stort forskningsprogram. I dag går alle forskningsmidler til bio- og
genteknologi. Genforskerne ville ha prøvd å lage en kassavaplante som
var resistent mot ull-lus. Biologisk plantevern, som vi driver med på
ICIPE, er ikke så spektakulært eller "sexy". Jeg ser et stort problem
her.
Genteknologi kan kanskje forbedre plantene og føre til økt produksjon. Men et helt sentralt spørsmål er om underproduksjon virkelig er årsak til sulten. Verdensproduksjonen av mat har faktisk aldri vært høyere enn nå. I gjennomsnitt har hver innbygger 24 prosent mer mat i dag enn i 1961. - Det er ikke mangel på mat, men mangel på tilgang til mat som er årsaken til sultproblemet. For å ernære de voksende befolkningsgrupper i fattige land er det viktig å sikre sysselsetting både i byene og på landsbygda, sier Bente Herstad, direktør for Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo. Hun peker også på at demokratisering av eierrettigheter, makt og innflytelse er avgjørende for å hindre sult.
I 1996 satte FN et mål om å halvere antallet sultne innen år 2015. Men arbeidet går seint. Selv om det finnes nok mat i verden, har det siden 1996 ikke vært noen merkbar forandring i antall mennesker rammet av sult. I dette tempoet vil vi nå målet nærmere 2150 enn 2015, ifølge FN. Imens brukes enorme ressurser på å utvikle GMO.
Tips en venn