Gardinene trekkes for og lysstoffrørene i taket slås av. Samtalene stilner og filmen begynner. Lyden av metalliske korpstrommer strømmer ut av høyttalerne. Mer enn femti frammøtte fyller den trange møtesalen på Cafda Community Centre. Både muslimer og kristne er til stede, og omtrent alle er godt voksne. De har selv valgt ut hvilke filmer som skal vises denne kvelden. Jeg befinner meg i Retreat, en township tjue minutters biltur sør for Cape Town, hvor flesteparten av innbyggerne er fargede. Filmvisningen er en del av 3 Continents Film Festival som arrangeres i Johannesburg og Cape Town. I løpet av tre uker i september vises det filmer med vekt på menneskerettigheter. En viktig del av programmet er diskusjonene etter visningene, hvor publikum kan snakke om egne erfaringer i forhold til de store politiske og sosiale omveltningene som har skjedd i Sør-Afrika de siste ti årene. Ofte deltar filmskaperne selv i diskusjonene. En av filmene som vises i Retreat da X er til stede er Mark Kaplans "Between Joyce and Remembrance" fra 2003. Dokumentarfilmen tar for seg Sannhets- og forsoningskommisjonens (TRC) rolle etter apartheidregimets fall. Kaplan forsøker å undersøke hva forsoning egentlig innebærer og hva det betyr for enkeltpersoner, både offer og overgriper.
INGEN TILGIVELSE
I
Kaplans film møter vi Joyce og hennes familie og følger deres kamp for
å få vite hva som skjedde med sønnen Siphiwo Mtimkulu. Han forsvant fra
Port Elizabeth i Eastern Cape-provinsen i 1982. Sammen med en kamerat
ble den 22 år gamle studentlederen og nybakte faren skutt og drept.
Deretter
ble likene brent for å skjule forbrytelsen. En av overgriperne,
politimannen Gideon Niewouldt, søker amnesti hos Sannhetskommisjonen.
Han har aldri innrømmet å ha drept Siphiwo, bare at han burde ha
forhindret overgrepene. Filmens dramatiske klimaks er når Niewouldt
drar hjem til Joyce for å personlig be om forsoning og tilgivelse. Han
kommer for sent; etter alle disse årene er det umulig å tilgi. Idet
Niewouldt skal gå, knuser Sikhumbuzo, Siphiwos sønn, en vase i hodet på
overgriperen. Når lyset tennes i salen etter filmen, snakker folk i
munnen på hverandre. Noen er blanke i øynene, andre rister oppgitt på
hodet. Stafford Isaac, som er sosialarbeider på senteret, forsøker
etter beste evne å styre den høylytte diskusjonen. En kvinne reiser seg
og sier at hun selv kjenner mange som har opplevd lignende overgrep. De
fleste lever forsatt i uvisshet.
- Familien fikk i det minste vite
hva som skjedde med sønnen. Sannhetskommisjonen burde ha hjulpet flere
med å finne sine kjære. Det er viktigere å ha en grav å gå til enn en
time hos psykolog, sier kvinnen.
OPPVEKST UTEN FEDRE
Kaplans
film spenner over syv år, fra 1996 til 2003. Første gang vi møter
Sikhumbuzo er han en sjarmerende tenåring. I de siste opptakene er han
forvandlet til en hvileløs ung mann på feil side av loven. Dette er
ingen uvanlig situasjon i dagens Sør-Afrika. En mann i salen tar ordet
og forteller hvordan han ble rammet av det tidligere regimet. - Jeg var
ikke involvert i frigjøringsprosessen, men vokste opp uten far. Lenge
følte jeg et sterkt sinne, og misbrukte narkotika for å døyve smerten,
forteller han.
Apartheid delte den sørafrikanske befolkningen inn i
hvite, indere, fargede og svarte. I dag garanterer grunnloven for like
rettigheter uansett kjønn, hudfarge, religion og språk. Til tross for
dette plasserer fortsatt mange seg selv og andre ut fra de tidligere
kategoriene, og fremdeles eksisterer store forskjeller. En eldre
muslimsk kvinne mener situasjonen for fargede er verre enn noen gang. -
Før ble vi undertrykket av hvite, men nå tar de svarte jobbene fra oss.
Ungdommene våre blir kriminelle fordi det ikke finnes alternativer.
Apartheid har skylden for dette, sier hun. Som en konsekvens av at
tusenvis av menn forvant sporløst eller ble fengslet under apartheid,
vokste mange barn opp med bare én forsørger. Mange mener at lærere og
andre voksne må bli flinkere til å huske på dette før de fordømmer
ungdommers utagerende oppførsel.
- Dersom Sannhetskommisjonen hadde
gjort jobben den var satt til å gjøre, kunne erstatning blitt utbetalt
til ofrenes familier. Da ville de unge hatt mulighet til utdannelse i
stedet for å ty til kriminalitet, sier en mann.
Sikhumbuzo er et
eksempel på at mannen har rett. I dag har han byttet ut kriminelle
handlinger med studier. Men staten betaler ikke skolepengene. Det er
det en venn av filmskaper Kaplan som gjør.
VENTER PÅ PENGER
Fire
dager før filmvisningen i Retreat arrangerte 3 Continents Film Festival
en visning av filmen "We never give up" i helt andre omgivelser - i en
av kinosalene på Cinema Noveau på V&A Waterfront - et moderne
shopping- og restaurantområde hvor det kryr av turister og pengesterke
capetonians. Visningen på Cinema Noveau ble gjort i samarbeid med
Khulumani Support Group (KSG), Western Cape. Gruppen ble dannet i 1999
og har som mål å ivareta rettighetene til ofre for apartheidregimet.
Khulumani har gått til rettssak mot regjeringen for å få utbetalt
penger til tusenvis av overlevende som ble tilkjent økonomisk
oppreisning.
I filmen forteller elleve overlevende om
overgrepene de ble utsatt for av det tidligere regimet.
Sannhetskommisjonen kritiseres for å prioritere saker man visste ville
få et heldig utfall, og for ikke å ta folks individuelle behov på
alvor. Mange fikk aldri mulighet til å snakke ut i et rettsmøte, fordi
de aldri ble informert om den korte søknadsfristen. Dessuten var
skjemaet som skulle fylles ut altfor komplisert.
- Ett av målene med
filmen var å identifisere historier som mennesker over hele Sør-Afrika
kjenner seg igjen i, sier produsent Shirley Gunn. Hun er hvit, men som
frihetskjemper i en av ANCs undergrunnsorganisasjoner fikk hun selv
føle det tidligere regimets brutalitet på kroppen, gjennom forfølgelse,
landsforvisning, fengsling, tortur og drapsforsøk.
UTESTENGT FRA PROSESSEN
-
Fire av hovedpersonene i "We never give up" er til stede på visningen.
Publikum vil vite hva de føler. - Filmen vekker fæle minner, og smerten
tar aldri slutt, sier Maureen Mazibuko.
Hun var bare 17 år første
gang hun ble fengslet og torturert. Mazibuko ble arrestert under en
demonstrasjon foran Parlamentet i 1986, etter at hennes og tusener av
andres hjem i bydelen Crossroads ble satt i brann av
Sikkerhetspolitiet. - Det er spesielt trist at så mange mennesker ble
stengt ute fra hele TRC-prosessen. Filmen forteller historien til alle
som har lidd slik som jeg, og som fremdeles lider. Det er viktig at
barna våre får kjennskap til hva vi har vært gjennom, sier hun.
Brian
Mphahlele fikk aldri saken sin opp til høring, fordi kommisjonen var i
ferd med å gå tom for tid og penger. Som så mange andre ble han
arrestert, fordi han kjempet for demokrati. I dag sliter han med
psykiske problemer og hukommelsestap som et resultat av volden han ble
utsatt for.
- Den delen av filmen som vekket grusomme minner, var da
jeg dro tilbake til fengselet. Der satt jeg på isolat i seks måneder,
og jeg ble torturert. Folk snakker om "forsoning". Jeg vil spørre dere:
Kan man forsones med en overgriper? Belinda Dudas mann ble skutt og
drept under brannen i Nyanga Bush i 1986. Huset brant ned til grunnen,
og hun mistet alt hun eide. Hun forteller med spinkel stemme at det
gjør vondt at Sannhetskommisjonen aldri kunne hjelpe henne. Publikummer
James Solomon har tatt turen fra forstaden Elsies River, hvor han
jobber for den katolske kommisjonen. Han sier han er glad for at han
har mulighet til å være til stede.
- De unge som går på skole eller
studerer har ikke mulighet til å delta på slike arrangementer. Derfor
er det viktig at denne type program når fram til våre ulike
folkegrupper og bydeler, slik at flere får vite om arbeidet Khulumani
utfører, mener han.
I april i år uttalte president Mbeki at 20 000
personer skal få utbetalt et engangsbeløp på omlag 25 000 kroner som
erstatning for overgrep begått under apartheid. Utbetalingene skulle ha
kommet i løpet av juli. Foreløpig har ingen sett noe til dem.
Tips en venn