"Det er mitt uttrykte ønske",
skrev Alfred Nobel i 1885, "at de som deler ut prisen ikke skal ta i
betraktning kandidatenes nasjonalitet, men at den mest verdige
kandidaten skal motta prisen". Verken nasjonalitet eller kjønn skulle
diskrimineres på noen måte, og pengene skulle gå til nylig utført
fredsarbeid for å motivere til videre innsats. Over 100 år senere viser
statistikken en tydelig mangel på både kvinnelige prisvinnere og
prisvinnere fra den ikke-vestlige verden. I mange tilfeller har også
prisene gått til profilerte statsledere for lang og tro innsats, i
stedet for et konkret virke de siste årene.
Ole D. Mjøs er leder i
den nyvalgte Nobelpriskomiteen. For ham er det viktigst å ivareta
Nobels kriterier om at prisvinneren skaper brorskap mellom nasjoner og
driver nedrustnings- og fredskapende arbeid. Han synes ikke komiteen
skal legge vekt på å jevne ut ubalansen i sammensetningen av
prismottagere.
- Shririn Ebadi ble valgt på grunnlag av en
helhetsvurdering i komiteen. Det at hun er muslimsk kvinne er et pluss,
ikke en grunn i seg selv, sier Mjøs. Selv om han ser at det har vært
upassende vinnere opp igjennom historien, vil han ikke trekke fram
eksempler. Mjøs synes i store trekk de ulike komiteene har valgt
verdige vinnere.
ALTERNATIVENE
Som en
reaksjon til hvordan Nobelprisen utviklet seg, oppstod "The Right
Livelihood Award", også kjent som "Den alternative fredsprisen", i
Sverige.
I 1980 solgte den svenske filatelisten Jacob von Uexkull
frimerkesamlingen sin. Han spurte Nobelkomiteen om de ville bruke
inntektene på en Nobelpris i miljø. Von Uexkull ville ha strenge
kriterier for hvem som skulle få prisen. Dette for å rette opp
ubalansen mellom kvinner og menn og øke den geografiske spredningen.
Nobelkomiteen sa nei takk, og dermed startet Uexkull opp "The Right
Livelihood Award". Den deles hvert år ut til "fire eller fem personer
eller organisasjoner som jobber for økologisk balanse, fred,
menneskerettigheter, mot fattigdom i den tredje verden og mot åndelig
fattigdom i vår del av verden". Og "The Right Livelihood Award" har
klart å skape en mer balansert sammensetning av vinnere. Rundt
halvparten av prisvinnerne har vært fra Sør og litt over en tredjedel
har vært kvinner.
Arne Liljedahl Lynngård er styreleder for Raftostiftelsen i Bergen. Raftoprisen har blitt delt ut hvert år siden 1987 til en eller flere som har kjempet for de idealer og prinsipper som ligger til grunn for menneskets rettigheter, alternativt har en sterk symbolfunksjon for disse". - Selv om prisen ikke innebærer kriterier for kjønnsfordeling eller geografisk avgrensning, har vi oppnådd en balansert fordeling mellom kvinner og menn. Og det er få vestlige som har mottatt prisen, sier Lynngård. Stiftelsens styre, som velger prisvinneren, hadde de første årene fokus på Øst-Europa, senere på Asia.
STATSLEDERE HEVER STATUSEN
Ifølge
historikeren Irwin Abrams, som har skrevet boka "The Transformation of
the Nobel Peace Prize", var det viktig for Alfred Nobel at prisen
skulle tilrettelegge for fredsinnsats - ikke bare hedre arbeid som var
gjort tidligere. - I år mener vi at vi har klart nettopp det. Shirin
Ebadi har vært aktiv i mange år allerede, samtidig som prisen gir et
løft og en oppmuntring for hennes videre arbeid. Vi må vite at
mottakeren er kvalifisert, men det er også viktig at den får størst
mulig virkning, sier Ole D. Mjøs i Nobelkomiteen.
Jørgen Johansen er prosjektleder ved Center for Peace Education ved Universitetet i Tromsø. Han sier at Nobels Fredspris har troverdighet i fredsmiljøet, men at legitimiteten avhenger av hvem som sitter i komiteen. - Det at Gandhi aldri fikk prisen, viste at komiteen lot seg presse av engelske kolonimakter, som ikke ønsket økt status for frigjøringshelten. Årets beslutning beviser derimot den nye komiteens integritet. Komiteen viser styrke og mot ved å velge Shirin Ebadi, Men det har ikke alltid vært like verdige vinnere. Fjorårets prisvinner, Jimmy Carter, gikk inn i rekken av velstående, vestlige statsledere som får prisen for "lang og tro tjeneste". Og som Carter har flere vært ansvarlige for både feilgrep og krigshandlinger. Johansen hevder imidlertid at det tjener fredssaken å dele ut prisen til høyt profilerte kandidater med jevne mellomrom. - Blandingen er med på å gi prisen høyere status til grasrotaktivistene og økt oppmerksomhet om saken deres. Rigoberta Menchú og Perez Esquivel er eksempler på det.
SYNLIGGJØRE DE USYNLIGE
Kerstin
Bennett, administrerende direktør i "The Right Livelihood Award", synes
det er viktigst å oppmuntre de som står midt i kampen og som har
visjoner. - Vi vil hedre dem som jobber på grasrotnivå og gjør en
konkret, men ikke bestandig like synlig innsats, sier Bennett. Hun
påpeker at de også viser et visst ansvar overfor prismottakerne ved å
følge dem opp og se at de bruker pengene direkte i fredsarbeidet. Dette
ansvaret er også Raftostiftelsen seg bevisst, ifølge styreleder Arne
Liljedahl Lynngård. Nobelprisen på 10 millioner svenske kroner
innebærer ingen betingelser eller løfter om oppfølging. - Komiteen har
én oppgave, og det er å dele ut prisen. I mange tilfeller tror jeg at
prisen er god nok beskyttelse i seg selv, fordi den kommer med stor
internasjonal oppmerksomhet, sier Ole D. Mjøs i Nobelkomiteen.
Lynngård
i Raftostiftelsen ser også verdien av medias søkelys. - Vi ønsker å
fokusere mest mulig på konflikter som ikke blir omtalt i media, så de
virkelige fredsskaperne blant oss kommer tydelig fram.
Tips en venn