Verdensmagasinet X

Kritikken av norske bestselgende reiseskildringer i forrige X ble møtt med motangrep i avisdebatten som fulgte: Hvorfor skriver dere ikke selv, da, lød svaret fra journalistene, som hevder norske forskere stort sett skriver for hverandre. De kan få rett. Den nye budsjettmodellen for universitetene begrenser forskernes rom for formidling ytterligere. - Det er klart at mangelen på incentiver for å skrive for et bredt publikum, begrenser denne aktiviteten på universitetet, sier Alida Jay Boye, formidlingssansvarlig ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo. - Det nye budsjettsystemet for universitetet vil nok påvirke hvilke kanaler våre forskere velger å skrive for. SKRIVER FOR FORSKERE

Budsjettmodellen fordeler penger mellom universitetets fakulteter etter hvor mye forskning de produserer og hvor mange studenter de uteksaminerer. Det er derimot ingen formidlingskomponent i departementets budsjettmodell, og dermed heller ingen økonomiske incentiver for formidling. Forskningen skal dokumenteres ved publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter med såkalt fagfellevurdering, det vil si at resultatene kvalitetssikres av andre forskere i en formell prosess. Publikasjonene premieres så etter hvilke tidsskrifter eller forlag som utgir dem. Lista over tidsskrifter som gir poeng inneholder nesten bare engelskspråklige tidsskrifter. Hvert fag kan velge ut ett norsk eller nordisk fagfellevurdert tidsskrift som også kan gi poeng. Dersom en utviklingsforsker ved Universitetet i Oslo får akseptert en artikkel om norsk bistand i Annals of the Association of American Geographers, og slik blir lest av amerikanske geografer, teller dette i fordelingen av midler til fakultetet han er tilknyttet. Foreslåtte satser er ca 300 000 kr per publikasjon. Deltakelse i debatter om norsk bistand gjennom tidsskrifter som Samtiden, i X eller norske medier for øvrig, gir ingen uttelling.  Dokumentasjonssystemet skiller skarpt mellom forskning og formidling, og holder derfor artikler i tidsskrifter uten fagfellevurdering eller bøker for et bredere publikum utenfor. Hva betyr dette for den norske samfunnsdebatten? - Mens forskerne tidligere sendte bokanmeldelser til populærvitenskapelige forskningstidsskrifter som for eksempel Apollon, vil flere nå konsentrere seg om vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering. Disse er jo ikke særlig tilgjengelige for allmennheten, sier Alida Jay Boye.

SAMTALE MED SAMFUNNET
Francis Sejersted, professor i historie, styreleder i Fritt Ord og en av redaktørene i Nytt Norsk Tidsskrift, liker ikke begrepet "populærvitenskap". Han mener at formidling ikke skal ses som en populariserende sidevirksomhet, men som en integrert del av den normale vitenskapelige virksomhet.
- Det pålegger alle fag å stå i en naturlig kommunikasjon med den opplyste allmennhet, sier han.
- Naturvitenskapen har legitimitet gjennom sin anvendelse, mens kulturfagene ikke er "nyttige" på samme måte. Kulturfagene har sin legitimitet bare ved å kommunisere med samfunnet omkring, påpeker Sejersted.
- Historie er et nasjonalfag som skal kommunisere med offentligheten. Jeg har selv skrevet for allmennheten gjennom hele mitt virke. Hvis jeg skulle ha blitt bedømt etter det forslaget til system for forskningsdokumentasjon som foreligger, ville ikke jeg vært professor i dag. Heller ikke mine lærere, store norske historikere som Sverre Steen eller Jens Arup Seip, oppfyller disse kravene til internasjonal publisering. - Merker dere i Nytt Norsk Tidsskrift at det er vanskelig å få forskere til å skrive for tidsskriftet? - Nei, jeg vil ikke si det. Men det blir kanskje det hvis vi kommer på en liste som ikke teller.

Arild Engelsen Ruud, India-forsker og en av deltakerne i avisdebatten om kvaliteten på bøker fra fjerne strøk, mener forskere bør formidle kunnskapen sin bredt: - Universitetsansatte har en viktig samfunnsrolle. Vi skal ikke bare besitte kunnskap, men også spre den. Flertallet av forskerne har likevel ikke kapasitet til å oppfylle et formidlingsansvar når det ikke finnes mekanismer som skal sørge for at det skjer, mener han. Man får ingen konkret belønning for formidling, slik man får for vitenskapelige publikasjoner. - Det er et stadig økende krav til undervisning, vitenskapelig publisering og rapportering, uten et tilsvarende krav til formidling.
- Vi lever jo også i tidsklemma, sier Engelsen Ruud. - Det blir et spørsmål om man skal hente barna i barnehagen eller drive formidling.

- Forskerne er klart ikke flinke nok til å formidle forskningen sin til et bredt publikum og her er det betydelig forbedringspotensiale, fastslår prorektor ved Universitetet i Oslo, Anne-Britt Kolstø.
- Foreløpig er det bestemt at 10% av forskingsmidlene for 2004 skal fordeles til fakultetene ut fra vitenskapelig publikasjon. Tilsvarende system er ikke etablert for formidling, men det er nedsatt et utvalg som ser på saken, forteller Kolstø.

IKKE AUTOMATISK KOMPETANSE
Samtidig understreker flere forskere X har snakket med at ikke all forskning egner seg til bred formidling. - Man kan være en god forsker, uten å være en god formidler, sier Engelsen Ruud, som mener det burde være rom for en arbeidsdeling mellom journalister og akademikere. - Journalister er generalister som er gode til å formidle, mens akademikerne har den spesialiserte kunnskapen. Men for å få til en meningsfull arbeidsdeling må journalistene også sørge for å sikre kvaliteten i den kunnskapen de formidler, og ikke være så hårsåre for kritikk. Professor i utviklingsgeografi, Jan Hesselberg er enig i at det er viktig med bred formidling av kunnskap, men mener at økonomiske incentiver for aviskronikker og mediedeltakelse også kan ha uønskede konsekvenser.
- Det er en fare for at stadig flere forskere vil skrive om ting de egentlig ikke har greie på for å fylle en kvote. Professortittel gir ikke automatisk kompetanse på aktuelle og interessante samfunnsspørsmål, sier han.

Forslaget til hvilke tidsskrifter som skal gi poeng i forbindelse med fordeling av midler har også en sterk engelsk/amerikansk slagside. - Dette er et annet problem med den foreslåtte modellen, sier Alida Jay Boye. - Systemet er med på å sementere en imperialistisk kunnskapspolitikk, der engelske og særlig amerikanske tidsskrifter opprettholder sitt hegemoni innen produksjon av kunnskap, avslutter hun.