"Iraqi oil and gas - a bonanza in waiting"! Tittelen
på investorrapporten fra analytikerfirmaet Energy Intelligence vitner
om at store verdier står på spill i Irak. Landets oljereserver er de
nest største i verden, og frem til og med krigen mot Iran i 1980 var
Irak verdens nest største oljeeksportør. Siden invasjonen har
oljeproduksjonen i Irak falt drastisk. Landet produserte i første
halvdel av september gjennomsnittlig 900.000 fat olje hver dag. Det er
mindre enn halvparten av hva landet gjorde før krigen og langt under
Opec-kvoten på 3,2 millioner fat. Den nordlige oljerørledningen til
Tyrkia, som før krigen pumpet en million fat olje hver dag, er blitt
ødelagt av gjentatte sabotasjeaksjoner. Den vil ikke være operativ
igjen før medio oktober - om den da ikke blir ødelagt igjen.
Bare
Saudi-Arabia har mer olje enn Iraks 110 til 115 milliarder fat,
tilsvarende 11 prosent av verdens samlede oljereserver. Men bare 25 av
de 84 kjente oljefeltene blir utnyttet. Og på grunn av sanksjoner og
gammel teknologi har det ikke blitt foretatt grundige prøveboringer i
store deler av landet. De virkelige oljereservene er derfor
sannsynligvis langt større. Likevel har Irak vært nødt til å importere
petroleumsprodukter siden slutten av mai.
Det er bare fire måneder
siden okkupasjonsregjeringen sa at de ville trenge 650 millioner dollar
for nødvendig opprustning av oljeindustrien. Dette beløpet har økt
jevnlig, og da Bush nylig ba kongressen om 87 milliarder til
gjenoppbygging av Irak, hadde summen steget til 2,1 milliarder.
Utgiftene til okkupasjonen og gjenoppbyggingen utgjør en betydelig
belastning på et amerikansk statsbudsjett som på forhånd sliter med et
stort underskudd. USA har derfor et sterkt behov for å dele byrden med
andre. Det er på denne bakgrunnen vi må forstå helomvendingen i USAs
retorikk overfor FN, som de for få måneder siden sa at de ikke hadde
bruk for.
Men om kostnadene øker for amerikanske skattebetalere,
tjener endel selskap gode penger på etterspillet av krigen. De fleste
har nære forbindelser til prominente figurer i Bush-administrasjonen.
BUSH HEVER OLJEINDUSTRIEN OVER LOVEN
Etter
krigen har Irak inngått kontrakter for salg av anslagsvis 34 millioner
fat råolje til blant annet British Petroleum, Royal Dutch Shell,
Chevron-Texaco, Petrobras (Brasil), Sinochem (Kina) og TotalFinaElf.
Før krigen var britiske og amerikanske firmaer sperret ute fra irakiske
oljefelt, mens franske og russiske var inne. Nå er det russerne som er
skjøvet ut i kulden: Ingen russiske selskaper har fått kontrakter i det
okkuperte Irak. Russiske Lukoil, som undertegnet en 23-årig kontrakt i
1997, har varslet store søksmål dersom noen andre skulle forsøke å
utvinne feltet de har kontrakt på. Men samtidig som russiske selskaper
snakker om søksmål, har George W. Bush sørget for å gi amerikanske
oljeselskaper i Irak immunitet mot loven. En erklæring (executive
order) fra Bush i mai sier at enhver juridisk prosess mot "all irakisk
petroleum og petroleumsprodukter, og interesser knyttet til disse" er
"forbudt, og vil regnes som ugyldig".
De praktiske konsekvensene av
dette vedtaket er fremdeles uklare. Ordren skal angivelig sikre at
gjenoppbyggingen av Irak ikke forstyrres. Representanter for den
amerikanske regjeringen har forsøkt å tone ned betydningen av vedtaket.
Slik det står skrevet, ligger det likevel nær en blankofullmakt til
amerikanske oljeselskaper til å gjøre hva som helst uten å frykte
konsekvensene.
Jim Vallette, analytiker fra Institute for Policy Studies i Washington, forklarer det slik:
"Med
andre ord, dersom ExxonMobil eller ChevronTexaco rører irakisk olje,
vil alt de eller noen andre gjør med den være immune mot juridiske
prosesser i USA. Alt som kan gå galt og har gått galt med amerikanske
oljeselskaper rundt om i verden vil være immunt mot dom - en massiv
tankskipulykke, en eksplosjon ved et lokalt oljeraffineri, bruk av
slavearbeid for å bygge en rørledning, drap på lokalbefolkningen av
sikkerhetsstyrker, utslipp av milliarder av tonn av CO2 i atmosfæren.
Presidenten
har med et pennestrøk fjernet rettighetene til Saddams ofre, kreditorer
eller den neste virkelige irakiske regjeringentil å bli kompensert
gjennom rettslige kjennelser. I praksis har Bush unilateralt erklært
irakisk olje for å være amerikanske oljeselskapers ubestridte provins."
TILFELLET HALLIBURTON
Samtidig
får amerikanske selskaper enorme kontrakter for gjenoppbyggingsarbeid i
Irak. Tilfellet Halliburton, visepresident Dick Cheneys gamle selskap,
har fått mest oppmerksomhet. Tidlig i september hadde Hæren allerede
utbetalt 948 millioner dollar til Halliburton.
Kellogg Brown &
Root, datterselskap av Halliburton og et av verdens største
militærlogistikkselskap, fikk før invasjonen en lukrativ kontrakt for
gjenoppbygging av Iraks oljeinfrastruktur. Det fikk de uten konkurranse
eller åpne anbud. Kontrakten ble ikke offentliggjort før to uker senere
- en kontrakt uten begrensning i tid eller penger. Det var videre en
såkalt "cost-plus"-kontrakt, som garanterer Brown & Root å få
kostnadene dekket, pluss profitt. Dette til tross for at selskapet så
sent som i 2002 var under etterforskning for å ha skrudd prisene
kunstig høye for arbeid det har gjort for det amerikanske militæret.
Halliburton selv anslo nylig kontrakten å være verdt 700 millioner
dollar.
Dick Cheney var direktør i Halliburton frem til han stilte
som visepresidentkandidat i 2000. Fremdeles mottar han omkring 160.000
dollar i året fra selskapet.
Men om Halliburton har gode kontakter i
det Hvite hus, lar de ikke politiske prinsipper komme i veien for
forretninger. Mens Cheney fremdeles var direktør, var Halliburton
medeier i to selskaper som solgte oljeproduksjonsutstyr for mer enn 73
millioner dollar til Saddam Husseins Irak.
OLJE BEST, MEN VANN IKKE Å FORAKTE
Ved
siden av Halliburton var Bechtel et av fem selskaper som ble invitert
av det amerikanske Agency for International Development (USAID) til å
by på en 680 millioners kontrakt for gjenoppbyggingsarbeid i Irak.
Samtlige selskaper har tidligere donert betydelige summer til det
republikanske partiet. Halliburton hadde da fått så mye negativ
oppmerksomhet for Brown & Root- kontrakten at de unnlot å legge inn
anbud. USAID ville i utgangspunktet ikke navngi alle selskapene som ble
invitert til å by på deres kontrakter, og har gitt ulike og til dels
motstridende forklaringer på hvorfor de ikke brukte åpne anbud. Bechtel
fikk nylig utvidet sine kontrakter med prosjekter verdt ytterligere 350
millioner og gjør nå forretninger for over en milliard dollar i Irak.
Bechtel
har nære bånd til Bush-regjeringen. Styreformann Riley Bechtel sitter
også i U.S. Export Council, som gir råd til George W. Bush om
internasjonal handel. Jack Sheehan, en av Bechtels visepresidenter med
ansvar for firmaets oljeoperasjoner, er rådgiver for forsvarsminister
Donald Rumsfeld. Mens han var Midtøsten-utsending under Ronald Reagan,
drev Rumsfeld selv lobbyvirksomhet overfor Saddam Hussein for å la
Bechtel bygge en oljerørledning fra Irak til Jordan (Hussein sa nei).
Bechtel
Corporation er viden kjent for sitt illeluktende rulleblad når det
gjelder menneskerettigheter og miljø. Selskapet har tidligere vært
involvert i kraftige konflikter rundt privatisering av vann, blant
annet i Bolivia, der vannprisene ble mer enn doblet etter at Bechtel
tok over. Intens motstand fra lokalbefolkningen førte til at Bechtel
ble drevet ut. I etterkant har Bechtel krevd 25 millioner dollar i
erstatning fra den bolivianske regjeringen. Bechtel vil blant annet få
ansvar for nettopp vann- og avløpssystemer i Irak.
Bush-administrasjonens plan for en massiv privatisering av statseide
industrier kan også inkludere vann. I så fall vil Bechtel være i stand
til å tilegne seg Iraks vann og tjene penger på befolkningens mest
grunnleggende behov.
"DET ER PÅ GRUNN AV DERES KULTUR"
Slagordet
"gi Iraks olje til irakerne" blir ofte hørt, men det er uklart hva som
ligger i det. Amerikanske ministre, inkludert Dick Cheney og Colin
Powell, insisterer på at oljen skal komme det irakiske folket til gode.
Men det trenger ikke å bety mer enn at oljen blir solgt for å betale
for kontrakter gitt til amerikanske selskaper. Den amerikanske
statholderen i Irak, Paul Bremer, har uttrykt sitt ønske om å
distribuere Iraks oljeinntekter til folket gjennom et fond. Noen
oljeforskere har foreslått å hente inspirasjon fra Alaska-modellen, der
innbyggerne får utbetalt et årlig beløp av oljeinntektene, eller å
skape et oljefond etter norsk modell. Det virker i dag lite trolig at
noe slikt vil skje. Den kaotiske situasjonen i Irak setter i dag et
stort press på bruken av oljeinntektene. Selv om oljeproduksjonen når
de mest optimistiske anslagene på 14 milliarder dollar i 2004, vil det
fremdeles være langt under hva det vil koste å gjenoppbygge landet, som
er anslått av Bremer til å koste 100 milliarder. I tillegg har Irak
opparbeidet en massiv utenlandsgjeld under Saddam. De nøyaktige tallene
er usikre, men anslagene varierer fra 60 og helt opp til svimlende 380
milliarder dollar.
Samtidig forbereder den USA-utnevnte irakiske
regjeringen en storstilt privatisering av statlig eiendom. Alle
sektorer unntatt oljen skal åpnes opp for multinasjonale selskaper,
skattenivået senkes til 15 prosent for investorer og det åpnes for opp
til 100 prosent utenlandsk eierskap i alle sektorer unntatt for
naturressurser.
Den nyutnevnte oljeministeren Ibrahim Bahr al-Uloum
sa nylig at regjeringen var i ferd med å legge planer for privatisering
også av oljeindustrien, men at en endelig avgjørelse ikke ville bli
tatt før frie valg har blitt holdt og en ny regjering har blitt valgt.
Og okkupasjonsstyrkene har fremdeles ikke fastsatt noen konkret dato
for når valg vil kunne holdes.
"Den irakiske oljesektoren
trenger privatisering, men det er et kulturelt spørsmål", sier
oljeministeren. "Folk har levd de siste 30 til 40 årene med ideer om
nasjonalisme."
Dersom det irakiske folket er imot privatisering, skyldes det altså deres kultur (!) og deres nasjonalisme. Om USA og deres håndlangere vil ha den irakiske oljen privatisert har det ikke noe å gjøre med deres kultur eller nasjonalisme, og heller ikke deres økonomiske interesser. Da, må vite, er det det irakiske folkets økonomiske interesser de tenker på.
KRIG FOR OLJE, LIKEVEL
Er
det, gitt de massive kostnadene forbundet med okkupasjonen, urimelig å
hevde at USA gikk til krig på grunn av oljen? Nei, mener BI-professor
Øystein Noreng, som arbeider med en bok om oljen i Irak. Han mener det
er "snevert, historieløst og statisk" bare å se på de kortsiktige
pengestrømmene. Oljeinteressene dreier seg om mer enn det.
De
kortsiktige svingningene i oljemarkedet gjør USA direkte og umiddelbart
avhengig av Midtøsten, og særlig av Saudi-Arabias oljepolitikk og
velvilje. Når USA ønsker at Saudi-Arabia skal øke utvinningen for å
stabilisere oljemarkedet og dempe en prisoppgang, kan Saudi-Arabia
stille politiske motkrav. Dette var tilfellet senest sommeren 2003 da
Iraks oljeutvinning ikke var gjenreist til nivået før krigen. USAs
behov for mer olje gjorde at Saudi-Arabia kunne stille krav om et
sterkere amerikansk press på Israel for å få i gang en ny fredsprosess,
"Veikartet til fred", med sikte på opprettelsen av en palestinsk stat,
skriver Noreng.
En viktig motivasjon for krigen var altså ønsket om å sikre større stabilitet politisk og på oljemarkedet, og minske avhengigheten til Saudi-Arabia. Det finnes også en tidsdimensjon: Fordi Midt-Østen har om lag to tredjedeler av verdens påviste reserver av olje, men under 30 prosent av utvinningen, er vil verden bli mer avhengig av regionens olje på lang sikt. Invasjonen av Irak må forstås i lys av USAs langsiktige strategiske og økonomiske interesser. Kostnader ute av kontroll og klønete politisk håndtering av etterspillet til krigen forandrer ikke på det.
Tips en venn