Angola har gått igjennom en lang krig som kan deles opp i tre faser. Først var det en frigjøringskrig mot kolonimakten, Portugal, i perioden 1961 til 1975. I den andre fasen av krigen fra 1976 til 1989 hadde eksterne aktører en sentral rolle i konflikten: USA og Sør-Afrika støttet UNITA, mens Sovjet og Cuba støttet regjeringshæren. Den tredje fasen fra 1990 til 2002 var en borgerkrig mellom regjeringshæren, FAA og UNITA. Motivene for krigen og oljens betydning i konflikten har variert. Flere mener at konflikten startet som en politisk motivert protest, mens grådighet er blitt sett på som det viktigste motivet for partene i den siste perioden av krigen. I den siste fasen av krigen har oljen hatt en enorm betydning for FAA; oljeinntektene gjorde krigen mot UNITA mulig. Samtidig har salg av diamanter spilt en avgjørende rolle for UNITAs mulighet til å finansiere sin krigføring.
PROFITTHUNGRIGE OLJESELSKAPER
Olje
ble først oppdaget i Kwanza-bassenget i 1955, og produksjonen startet
samme år. I 1968 startet oljeproduksjon også fra offshore felt, rett
utenfor kysten av Cabinda. Siden 1973 har olje vært den største
eksportinntekten for Angola. I dag er landet den nest største
oljeeksportøren i Afrika sør for Sahara. Staten eier alle oljereservene
og det statlige oljeselskapet, Sonangol, administrer all
oljeaktiviteten uten å utvinne olje selv. Sonangols rolle er å inngå
kontrakter med internasjonale oljeselskap som vanligvis er såkalte
"production-sharing agreements" (PSAs). I en slik avtale dekker
oljeselskapet alle kostnadene og profitten deles med Sonangol.
Profitten deles blant annet etter kumulativ produksjon. Det betyr at
når produksjonen starter får Sonangol en lav andel av profitten, som
vil øke i takt med produksjonsøkningen av olje.
Internasjonale
oljeselskap har vist en voksende interesse for Angolas olje siden
starten av 1990-årene. Kanskje skyldes dette en særdeles høy funnrate
ved prøveboring og at Angola var det landet utenfor OPEC som hadde mest
suksessfull leting etter olje. Dette resulterte i at Angolas påviste
oljereserver ble firedoblet. Beregninger fra 2000 av landets påviste
oljereserver varierte fra 5,4 til 12 milliarder fat. Usikkerheten rundt
tallene kan skyldes manglende rapportering og hemmelighold. Fortsatt er
det flere oljefelt som ikke er utforsket og oljereservene er anslått
til å bli 15-20 milliarder fat i 2010. Oljesektoren i Angola er blitt
kalt en enklave-industri, fordi den har lite å gjøre med resten av
økonomien. Den er også kapitalintensiv, slik at relativt få
arbeidsplasser skapes. Kun 10 000 angolanere er ansatt i oljeindustrien
og 5000 av de jobber for det statlige oljeselskapet. De ti største
oljeselskapene som opererer i Angola er Sonangol, TotalFinaElf,
ExxonMobil, ChevronTexaco, Agip, BP-Amoco, Petrogal, Norsk Hydro,
Statoil og Shell. Tidlig i 2002 var oljeproduksjonen på 900 000 fat per
dag, mens den i 1980 var på 136 000 fat per dag: På 20 år er
produksjonen altså blitt seks ganger så stor.
I hovedsak har
regjeringspartiet, MPLA, kontrollert oljeforekomstene i landet, mens
UNITA har hatt kontroll over diamantgruvene. Regjeringshæren har brukt
inntekter fra olje til å kjøpe våpen og lønne soldater. De viktigste
oljefeltene finnes offshore, og her kreves avansert teknologi for å
utvinne oljen. Sonangol har ikke hatt tilstrekkelig teknologi til å
utvinne olje selv. Av den grunn har regjeringshæren vært avhengig av
utenlandske oljeselskap for å pumpe opp olje og gjøre den om til
valuta. Mange mener derfor at oljeselskapene har muliggjort krigen
mellom de to partene. Uten oljeinntekter ville det blitt vanskelig for
FAA å finansiere krigen, fordi UNITAs store diamantinntekter kunne
gjøre opprørsgruppen mye sterkere enn dem.
Olje er en ikke-fornybar
ressurs. Når regjeringshæren har pumpet opp olje for å bruke
oljeinntektene til krig, så har den mengden olje som kan brukes til å
bygge opp landets økonomi blitt redusert. Dersom partene i konflikten
klarer å bli enige om en varig fredsavtale vil det bli slutt på at
oljeressursene sløses bort i krig. De vil de i stedet kunne komme hele
befolkningen til gode hvis andre sektorer av økonomien blir bygget opp.
ET KVART ÅRHUNDRE MED OLJE SOM KONFLIKTSKAPER
Tre
ganger - i 1975, 1991 og 1994 - har partene i konflikten inngått
fredsavtaler. Siden 2. august 2002 har det vært fred i landet, men det
korrupte presidentstyret forsetter. De to siste avtalene ble brutt av
henholdsvis Jonas Savimbi, UNITAs avdøde leder, og av president Jose
Eduardo Dos Santos. Hvorfor skjedde dette når landet ville fått mer
igjen for oljen under fredelige forhold? Grunnen til at krigen brøt ut
igjen i 1992 kan ha vært Savimbis misnøye med at han og hans parti
tapte valget samme år. Brudd på fredsavtalen fra 1994,
Lusaka-protokollen, var forårsaket av presidenten. Partene har også
vært lite fornøyd med innholdet i fredsavtalene, kanskje særlig fordi
ingen av avtalene har inneholdt noen bestemmelser om hvordan de store
inntektene fra olje og diamanter skal deles.
Grådighet blant de
stridende partene kan ofte bidra til at konflikter bryter ut og at de
blir så langvarige. Krig skaper uoversiktlighet og kaos og åpner
muligheten for at lederne på begge sider kan stikke inntektene fra
naturressursene i sin egen lomme. Krigen i Angola kan ha vært en
kalkulert handling fra landets og opprørsbevegelsens ledere, snarere
enn en uønsket situasjon. Presidentens nærmeste medarbeidere er
anklaget for korrupsjon, og det antas at en liten elite sitter på store
deler av Angolas oljeinntekter. Sonangol har tildelt 34 oljefelt til
internasjonale oljeselskap. Ved å avgi et bud til Sonangol kan et
oljeselskap få tilgang til et oljefelt. Den med høyest bud får tildelt
feltet. Budene kalles signaturbonuser og er en viktig inntektskilde for
regjeringen. Det kan være store summer, for eksempel betalte BP-Amoco,
TotalFinaElf og ExxonMobil over 900 millioner USD i signaturbonus til
regjeringen, for blokk 31-33. Global Witness og Human Rights Watch har
hevdet at 870 millioner USD i signaturbonusbetalinger er blitt brukt av
FAA til å kjøpe våpen. Assis Malaquias, som er professor ved
St.Lawrence University, har funnet tegn på at presidenten har en
personlig oljekonto, og at han med dagens produksjon tjener 1,6
millioner USD per dag. Siden det er mye hemmelighold rundt
oljeinntektene, vet ikke befolkningen hvor store summer de robbesfor.
Inntektene av opprørenes diamantsalg er heller ikke offentlige. Denne
situasjonen har gitt ledere på begge sider anledning til å berike seg.
RESSURSRIKT, MEN FATTIG
41
år med krig har påført lokalbefolkningen enorme lidelser. 4 millioner
er drevet på flukt, og siden 1975 er 1,5 million drept som følge av
krigen. I tillegg har landminer ødelagt store jordbruksområder, og
helseindikatorene er noen av de dårligste i verden. 70 prosent av
befolkningen i Angola lever i fattigdom, og har kanskje ikke en gang
kunnskap om hvor store naturressurser landet har. Korrupsjon og krig
har tært på ressursene, og det har sannsynligvis vært et høyere
utvinningstempo enn optimalt, i alle fall for oljens vedkommende.
Den internasjonale diamantindustrien er blitt tvunget av uavhengige organisasjoner til å ta spørsmålet om "bloddiamanter" på alvor. Industrien og regjeringen forsøker nå å regulere denne handelen gjennom den såkalte Kimberley-prosessen. "Staff Monitoring Program" var et initiativ fra IMF i 1999 for å øke åpenheten rundt transaksjoner knyttet til olje. IMF ønsket å utvikle et system for rapportering av oljeinntekter, oljereserver og oljeskatter. Økt rapportering fra oljeselskapene om deres betalinger til korrupte regjeringer og om hvor mye oljeselskapene tjener, kan gjøre det enklere for folk å kreve sin del av oljeinntektene. Det kan vise seg at det er mindre å krige om enn partene trodde - eller kanskje mer. En rettferdig fordeling av inntektene fra oljeressursene krever sterke demokratiske institusjoner. På lengre sikt vil det være en fordel om Angola kan utvikle flere sektorer i økonomien og ikke utpine oljeressurser i samme takt som i dag. Det gjenstår å se om oljemarerittet fortsetter - eller om oljen kan bli en velsignelse for alle.
Tips en venn