- Svært mye av oljeselskapenes snakk om etikk og
moral dreier seg om det jeg vil karakterisere som "spinn". Med det
mener jeg de utvikler et vokabular som er tilpasset dagens krav, som er
laget for å gjøre virksomheten deres mer spiselig. Det betyr ikke at
oljeselskapene nødvendigvis endrer adferd. For eksempel offentliggjorde
det britiske oljeselskapet BP, etter press, hva de hadde utbetalt i
signaturbonus i Angola. Men poenget er at de fortsetter med å utbetale
signaturbonuser, sier Helge Ryggvik ved Senter for teknologi,
innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo. Ryggvik har blant
annet forsket på oljeselskapet BPs etiske program, og har intervjuet en
rekke av dem som jobber med det i selskapet.
- Det var ganske
interessant. BP ansatte folk med bakgrunn fra Amnesty og lignede
organisasjoner for å jobbe med dette programmet. Hele opplegget var
imidlertid styrt av BPs markedsavdeling. De jeg snakket med fortalte
mye om hvor hardt de måtte slåss for å få gjennomslag for det etiske
programmet innad i BPs organisasjon. Men når jeg spurte om arbeidet
deres hadde noen effekt på måten selskapet ble drevet på, var
svaret:"Vi vet ikke, men det er vel bedre enn ingenting". Og disse
personene var altså de i BP som var burde være de ivrigste tilhengerne
av programmet!
SØLETE BRANSJE.
Ryggvik mener oljebransjen har særtrekk som gjør at den er spesielt utsatt for korrupsjon og annet snusk.
-
Det er viktig å ha klart for seg at oljebransjen dreier seg om enorme
summer og muligheter til kolossal fortjeneste. For eksempel når det
gjelder tildeling av konsesjoner. Det spesielle er at det ofte er svært
uklart på hvilket grunnlag selskapene konkurrerer. Det dreier seg ikke
om hvem som er det mest effektive selskapet eller gir det beste
tilbudet, men om politikk. Det å kjenne de rette menneskene, få støtte
og hjelp av byråkrater høyt oppe i systemet og så videre. I dette
spillet har ikke Statoil spesielt mange fordeler i forhold til andre
større selskaper. Og i Iran ha de tydeligvis falt for fristelsen til å
kjøpe seg en snarvei, mener Ryggvik.
- Er det noe alternativ for Statoil la være å investere i land som er preget av mangel på demokrati, korrupsjon og så videre?
-
Etter min mening er det det. Statoil ble opprinnelig opprettet for å
være et redskap for å beskytte norske oljeinteresser - blant annet mot
store utenlandske selskaper. Nå er Statoil selv blitt en aktør som
deltar i spillet om konsesjoner i utviklingsland. Det er blitt et
oljeselskap som alle de andre. Jeg mener det burde holde seg unna
kampen om konsesjonene og heller konsentrere seg om å selge teknologi
og kunnskap. Da kan Statoil bidra på en positiv måte i utviklingsland,
og det vil også bli lettere å unngå den type situasjoner som selskapet
har havnet i nå, sier Helge Ryggvik.
HELT UENIG
Anne
Kristin Sydnes er spesialrådgiver i Statoil. Den tidligere
bistandsministeren jobber spesielt med bedriftens etiske og sosiale
ansvar. Hun kan ikke kommentere Iran-saken spesifikt, men sier hun er
grunnleggende uenig med Ryggvik og andre forskere som hevder det er
umulig for Statoil å operere i land som Angola, Nigeria, Aserbajdsjan,
Iran uten å bryte med de etiske retningslinjene bedriften har.
-
Jeg blir litt oppgitt over den type påstander. Vi har praktisk erfaring
fra disse landene og vi vet at det er fullt mulig å jobbe der, og
samtidig holde en høy etisk standard i vårt arbeid. Ut fra det enkelte
forskere uttaler og det som skrives i media nå, kan man få et inntrykk
av at alle som bor utenfor OECD-området er korrupte. Slik er det
selvfølgelig ikke. Også i land med store sosiale, menneskerettslige og
økonomiske problemer, er det selvfølgelig mange rettskafne og seriøse
mennesker. Det er disse Statoil må samarbeide med, understreker Sydnes.
-
Ser man fra Statoils side noe problematisk ved å samarbeide med regimer
som er allment akseptert som udemokratiske, korrupte og som bryter
menneskerettighetene, som for eksempel i Angola og Aserbajdsjan?
-
Statoil er et olje- og gasselskap. Det betyr at vi må være der oljen og
gassen finnes. Også i land som har store sosiale, menneskerettslige og
økonomiske problemer. Hvis man tenker på dette i et
utviklingsperspektiv, er det et faktum at land som Angola og
Aserbajdsjan sårt trenger investeringer fra utlandet som kan skape økt
næringsvirksomhet. Det er krevende for Statoil å operere i slike land,
men vi påtar oss et ansvar. Derfor jobber vi med denne type
problematikk hele tiden.
- Er det noen grenser for hvor Statoil kan tenke seg å drive?
-
For det første kan vi ikke drive i land som er omfattet av
internasjonale eller nasjonale boikotter. Utover det må vi selv gjøre
vurderingene, og det mener jeg vi er godt skikket til. Vi har de
nødvendige strukturene på plass. Det var jo for eksempel vår egen
internrevisjon som først slo alarm om Iran-avtalen. Jeg tror Statoil
med sin sosialdemokratiske bagasje har gode forutsetninger for å drive
renhårig også i vanskelige land.
- Hvor mye penger bruker Statoil på tiltak i de landene dere er inne i?
-
Det har jeg ikke eksakte tall på. Men det er klart at det er småpenger
i forhold til resten av driften. Statoil er ikke en
bistandsorganisasjon. Når det er sagt, er vi opptatt av de ulike
prosjektene vi er involvert i, og mener også at samarbeid med NGOer om
slike prosjekter tilfører vår organisasjon verdifull landkunnskap. Men
det klart viktigste vi kan bidra med ovenfor landene vi er i, er å
formidle våre verdier og holdninger gjennom måten vi driver
forretninger på.
DILLEMMA
Øystein Djupedal,
stortingsmann for SV, ser en rekke dilemmaer i forhold til at Statoil
og Norsk Hydro, som har store statlige aksjeposter, engasjerer seg i
fattige, udemokratiske land hvor man vet sjansene er store for at
inntektene ikke kommer befolkningen til gode, men havner i lomma på en
liten elite.
- Dette er svært problematisk. Norske selskap bør være
varsomme med å engasjere seg i slike land. SV mener at norske selskaper
i mange tilfeller kan være tjent med å holde seg borte. SV forventer at
norske selskap ikke har doble standarder i forhold til miljø,
korrupsjon, arbeiderrettigheter og demokratiske rettigheter. Dersom det
ikke er mulig å følge norsk og internasjonal lov eller selskapenes egne
etiske regelverk på disse områdene, bør selskapene ikke engasjere seg,
eller trekke seg ut. Etikk er ikke et tøyelig begrep og doble
standarder er å føre medarbeidere, aksjonærer og omverdenen bak lyset.
-
Hva er ditt syn på at Statoil og Norsk Hydro forventer å tjene omlag 5
milliarder årlig fra 2007 i Angola, et lutfattig land hvor 3/4 av
befolkningen lever under fattigdomsgrensen?
- Jeg synes dette
er et tankekors. Det hviler et særskilt ansvar på Statoil og Hydro og
aktivt bidra til at Angola ikke blir utbyttet, men får en demokratisk
og sosialt og økologisk bærekraftig vekst. Klarer de ikke å synliggjøre
dette, er det veldig vanskelig å forsvare norsk statlig eierskap i
disse internasjonale konsernene.
Tips en venn