Oljeindustrien har lenge slitt med et dårlig rykte.
Kritikken fra ulike organisasjoner og pressgrupper har vært massiv. Det
er derfor ikke overraskende at mange oljeselskaper er blitt "ledende"
innen området "bedrifters samfunnsansvar" (i kortform CSR - Corporate
Social Responsibility). På 90-tallet ble for eksempel Shell sterkt
kritisert - blant annet for selskapets virksomhet i Nigeria.
Men
ting ser ut til å ha forandret seg. I august 2003 fikk Shell ros av
lederen for WWF, Jean-Paul Jeanrenaud. Grunnen var at Shell som første
oljeselskap har forpliktet seg til å ikke bore i områder som er
klassifisert som verneverdige kultursteder. Shell har i likhet med
andre selskaper innsett at det et viktig å profilere seg i forhold til
etiske, miljømessige og sosiale hensyn.
I land med svake
rettstatstradisjoner, undertrykkelse, korrupsjon, etnisk konflikt eller
stor fattigdom, har oljeselskaper interesse av å fokusere på CSR, fordi
de ellers risikerer å bli assosiert med maktmisbruk og krenkelser. For
eksempel har både Total og Premier Oil i 2003 for første gang utgitt en
CSR-rapport. Rapportene forsøker å legitimere deres virksomhet i Burma.
CSR
omfatter forskjellige tiltak; rapportering av sosiale, økonomiske og
miljømessige hensyn, dialog med bedriftens forskjellige interessenter,
økonomi- og kompetansestøtte og offentlig-privat samarbeid. Disse
tiltakene er i stor grad basert på frivillighet. Selskaper har selv
tatt initiativet, eller har følt det nødvendig å vise initiativ - uten
at dette har vært regulert.
STATOILS ANSVAR I ANGOLA
Statoil
satser sterkt i Angola. Det samme gjør Norsk Hydro. Statoil forventer å
produsere 100.000 fat olje per dag i det afrikanske landet fremover.
Angola kan faktisk bli selskapets største internasjonale satsning.
Angola og andre utenlandske felt utgjør i dag ingen stor del av
Statoils samlede produksjon på 1.074.000 fat olje og gass per dag i
2002. Likevel blir det stadig viktigere for Statoil å se utover i takt
med at produksjonen på norsk sokkel er på vei ned. Håpet er at 20
prosent vil bli produsert utenfor Norges grenser i 2007 - mot 8 prosent
i 2002.
I tillegg til Angola, satser Statoil på Iran,
Aserbajdsjan, Algeria og Nigeria. Ifølge egne tall vil selskapet
investere omlag 43 milliarder i utlandet de neste årene. Olav Fjell,
Statoils tidligere konsernsjef, uttalte i Statoils Magasin (nr 1/2003):
"For Statoil er det en viktig oppgave å bidra med våre erfaringer og
vår kunnskap i de landene hvor vi engasjerer oss internasjonalt".
I
likhet med alle de store vestlige oljeselskapene i Angola, er Statoil
engasjert i CSR-tiltak som for eksempel støtte til sykehus eller
skoler. Men på nasjonalt plan har ikke Angola og Statoils andre
utenlandske satsningsområder gode nok forutsetninger for å sikre at
inntektene fra olje og gass blir brukt til samfunnsutvikling.
ANGOLA TRUET BP MED UTSTENGNING
Organisasjonen
Global Witness rettet søkelyset mot ressursproblemer og mangel på
utvikling i rapportene "A Crude Awakening" i 1999 og "All the
President's flere NGOer og forskere sett på som en måte å hjelpe
utviklingen på vei. I korte trekk er tanken at en mer synlig
inntektstrøm til regjeringen vil åpne for spørsmål fra det sivile
samfunnet. Dette skal på lang sikt føre til økt ansvarlighet når
inntektene brukes, og ikke minst; fordeles. Prosessen forutsetter en
rekke andre reformer, men det er bred enighet om at åpne pengestrømmer
er et viktig steg.
Gjennomsiktighet og ansvarlighet kan likevel
fort blir noe vagt. Hvem er det som skal ta ansvaret for dette? I bunn
og grunn burde det være vertslandets ansvar at pengene de får inn er
synlige. Men hva hvis ikke utviklingsland selv offentliggjør hva de
tjener på oljen? Kan så omveien være å få oljeselskapene til å
offentliggjøre hva de betaler? Global Witness har fått oppmerksomhet
for sin kampanje "Publish What You Pay". Finansmannen George Soros er
med på å fronte denne kampanjen, som oppfordrer selskaper til å
offentliggjøre hva de betaler i skatt, avgifter og signaturbonus til
myndigheter i utviklingsland.
Det var nettopp dette BP ønsket å
gjøre i Angola. I 2001 annonserte BP, som eneste selskap, at de ville
gjøre offentlig kjent hva som ble betalt i skatter, avgifter og
signaturbonus til Angola. Men: Sonangol, Angolas statlige oljeselskap,
truet dermed BP med å stenge selskapet ute fra Angola. BP
offentliggjorde dermed kun hva de hadde betalt i signaturbonus, noe som
uansett er påbudt etter britisk lov.
En utfordring innenfor CSR er
like konkurransevilkår internasjonalt. Det er derfor viktig at
oljeselskapenes tiltak koordineres. Global Witness mener at
oppfordringene til selskapene om å frivillig offentliggjøre hva de
betaler ikke er blitt fulgt. En hindring i tilfellet Angola er at
selskapene er bundet til hemmeligholdelse i produksjonsavtalene med
Sonagol. Global Witness mener derfor at en offentliggjøring må
reguleres av selskapenes hjemland, for eksempel gjennom børsene.
SAMARBEID NØDVENDIG
Extractive
Industries Transparency Initiative (EITI), som ble etablert i 2002, er
et eksempel på at myndigheter tilrettelegger for dialog og støtter
mulige tiltak som kan øke gjennomsiktigheten av inntektsstrømmer fra
olje i utviklingsland. I juni 2003 møttes representanter fra 70
regjeringer, selskaper, industriorganisasjoner, internasjonale
organisasjoner, investorer og NGOer. Både Angolas regjering og de
største internasjonale selskapene som opererer i Angola var
representert. Hilde Frafjord Johnson og representanter fra Norsk Hydro
og Statoil deltok også. Deltagerne ble enige om å utvikle og teste
metoder for å oppgi betalinger og inntekter innenfor
utvinningsindustrien i land som er svært avhengige av naturressurser -
såfremt landet er enig. Grunnen til at EITI ikke gikk lenger i
forpliktelser for åpenhet skyldtes i stor grad motstand fra amerikanske
myndigheter og selskaper. For eksempel gikk Exxon Mobil sterkt imot
lovregulering på området.
Global Witness har kritisert EITI for å
ikke fremme regulering. Enkelte næringslivsaktører er på sin side
skeptiske til statlig regulering av virksomhet i utlandet. Generelt er
det en uenighet innad i OECD-land om hvor mye myndigheter skal blande
seg inn i spørsmål som tradisjonelt oppfattes som næringslivets arena.
Det er i det store og hele vanskelig å oppnå avtaler om regulering
internasjonalt. En løsning er å la multilaterale organisasjoner som
OECD spille en nøkkelrolle i koordineringen av internasjonale tiltak -
tiltak som ikke nødvendigvis trenger å stride mot selskapenes
interesser. De multilaterale organisasjonene kan også samordne krav til
utviklingsland. Oversikt over inntektsstrømmene kan bli en betingelse
for bistand.
I tillegg til de multinasjonale organisasjonene, er
det fire aktører som kan bidra til økt gjennomsiktighet: Vertslandene,
som bør offentliggjøre hva de tjener. Oljeselskapene, som bør
offentliggjøre hva de betaler. NGOene, som bør fortsette i sin viktige
rolle med å rette søkelyset mot problemet. Og oljeselskapenes hjemland,
som bør tilrettelegge for offentliggjøring av hva selskapene betaler,
samt være i dialog med utviklingsland i forbindelse med bistand. Det er
en vanskelig utfordring. Men dersom alle parter tar ansvar og
samarbeider, er det mulig å synliggjøre oljepengene i land som Angola.
Tips en venn