Helge Ryggvik er forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, og har oljehistorie som et av sine hovedfelter. Solveig Glomsrød er forsker på petroleum og med miljøøkonomigruppa i Statistisk Sentralbyrå.
- Hvorfor
forblir store deler av befolkningen fattig - i for eksempel Angola,
Nigeria, Venezuela og Ecuador, selv om landene har enorme
olje-rikdommer?
Ryggvik: - Etter min mening er det to
hovedforklaringer. For det første er det viktig å se på historien og
Vestens forhold til disse landene. I land i Midtøsten og i Angola,
Nigeria, Venezuela, Colombia - listen er lang -har oljeindustrien
etablert seg på et tidspunkt, hvor landenes nasjonale institusjoner har
vært svake eller fraværende. Oljeselskapene har etablert seg med solid
politisk støtte fra sine hjemland. De har kommet inn som store
økonomiske aktører fra dag én - i en periode landene ideelt sett skulle
ha bygget opp sine institusjoner og sikret nasjonalt eierskap over
oljeressursene. Resultatet har vært at man har fått institusjoner og en
økonomi bygd opp med mål om å produsere mest mulig olje, samt å
kanalisere inntektene til oljeselskapene og den lokale eliten - og ikke
med henblikk på økonomisk vekst for befolkningen. For det andre er
oljens egenskaper viktig. Med det mener jeg at olje er en spesiell
ressurs i den forstand at den kan gjøre en lokal elite rik, og svært
rik. Eliten trenger ikke befolkningen i landet i særlig grad. Det er
derfor ikke noe press på eliten for å forbedre situasjonen for det
store flertallet av inn-byggerne. Den beholder makten uansett. I land
som for eksempel Venezuela og Nigeria er dette meget tydelig.
Glomsrød:
- De store inntektene som oljevirksomheten genererer, innbyr til
personlig vinning og kortsiktig politikk, framfor å utvikle samfunnet.
Demokratisk styresett og institusjoner til å forvalte en stor
oljeformue i et langsiktig perspektiv mangler ofte i utviklingsland.
Selve grunnlaget for å sikre at inntektene kommer befolkningen til gode
er rett og slett ikke til stede i mange fattige land. Oljeinntektene
kan dermed paradoksalt nok forhindre eller forsinke en
utviklingsprosess.
- Men for Norge har jo oljen vært et gode. Hva skjedde i Norge som ikke skjer i utviklingslandene?
Ryggvik:
- Det er klart det er viktig at Norge var en åpen og demokratisk
rettstat med fungerende institusjoner. Dette gjorde at man maktet å stå
imot presset fra de utenlandske oljeselskapene. Fordi Norge var et
slikt samfunn da oljen i Nordsjøen ble funnet, var det også lett å
følge pengestrømmene involvert. Etter min mening var det også svært
viktig at Norge hadde en sterk fagbevegelse som hele tiden stilte krav
til miljø-regulering, arbeidsforhold og så videre. Dette virket
disiplinerende både på oljeselskapene og den norske staten.
Glomsrød:
Norge var ikke noe u-land da vi fant olje og gass. Vi hadde et
kunnskapsgrunnlag og en teknologi som bevisst ble videreutviklet til å
gjøre oss til en aktiv og dominerende oljeprodusent på norsk sokkel.
Mange u-land er i en helt annen situasjon, og inngår kontrakter med
utenlandske selskaper på et helt annet grunnlag enn det Norge har
gjort. Norge er et fungerende demokrati som selv har tatt hånd om
mesteparten av oljeinntektene. For oss har oljevirksomheten vært en
"velsignelse", ikke en "forbannelse".
- Et land som Øst-Timor prøver nå å bygge opp sin olje-industri. Hvilke muligheter har de til å "ta en norsk" en?
Ryggvik:
- En viktig forandring i forhold til 70-tallet, er at den
protek-sjonistiske politikken Norge førte den gangen ikke er tillatt i
dag. Den er for eksempel i strid med WTO-regelverket. Dette redusererer
u-lands handlingsrom i oljepolitikken. Men etter mitt syn, er
imidlertid hoved-problemet den nyliberale ideologien som er dominerende
i dag - den blinde troen på det frie markedet og på private aktører.
Når Øst-Timor nå får råd fra IMF, Verdensbanken eller fra norske
byråkrater hører de at det er dumt å gjøre som Norge gjorde - å føre en
politikk med sterk statlig styring. Beskjeden er at det ikke lønner
seg. Det mener jeg ersvært uheldig.
- Oljerikdom har
potensial til å styrke de fattige oljelandenes posisjon. Hvordan er
sjansene for at utviklingslandene organiserer seg for å for-svare sine
interesser?
Ryggvik: - Om oljeinntektene skal komme de fattige
til gode i framtida er avhengig av en helt ny bevegelse. Et nytt Opec.
Det eksisterende Opec ble dannet nettopp for å sikre jevn fordeling av
godene i medlemslandene. En eventuell ny organisasjon må i tilfelle
lære av Opecs feil. Og den må, etter min mening, knyttes opp mot
antiglobaliseringsbevegelsen. Håpet er at man på nytt får en sterk
bevegelse som tror at en annen verden er mulig. Akkurat nå skjer det
spennende ting i Midtøsten. Vi ser framveksten av en ny venstreside
inspirert av antiglobaliseringsbevegelsen. Den blir imidlertid slått
hardt ned på. Men det er der håpet ligger.
Hva med framtida? Vil olje fortsette å være like viktig som i dag - og kommer kampen om den til å tilspisse seg?
Ryggvik:
- Olje kommer til å være like viktig som i dag i minst 30-40 år til.
Den vil fortsette å være svært viktig for hva stormaktene foretar seg.
Kina er for eksempel ekstremt opptatt av å posisjonere seg i forhold
til olje verden over. USA har en fallende oljeproduksjon, og ønsker å
sikre sine interesser. Dette betyr ikke at det kommer til å bli krig
hele tiden. Men oljen vil fortsette å være en viktig faktor i
internasjonal politikk. Glomsrød: - Det er svært mye olje som skal til
hvis store land i Asia, med halvparten av verdens befolkning, får samme
vaner i oljeforbruket som oss. At de vil bruke mer og øke forbruket
raskt er veldig tydelig. Dette vil nok øve et betydelig press på prisen
framover. For eksempel Kina har få egne reserver og har vært
nettoimportør av olje i ti år. Det er vanskelig å svare på spørsmålet
om globale reserver og produksjon holder tritt med den økende
etterspørselen. Det blir dessuten klarere for hver dag at den rike
verdens energisystemer blir underlagt en grense for karbon-utslipp på
grunn av trusselen om global oppvarming. Det kan bety lavere
oljeforbruk i noen sammenhenger, men også føre til at olje erstatter
kull, som er verstingen når det gjelder CO2-utslipp.
Tips en venn