Enkle, rustne stålrørsstoler settes til side, og en
flokk sjuåringer spretter ut på gulvet. Det er tid for ramasang! Disse
36 barna har lært å synge på rama på skolen. Språket, som en gang i
fjern fortid ville ha vært morsmålet deres, har de ikke noe nært
forhold til. Bortsett fra at det er gøy å gå i 1. klasse og synge
sanger de nettopp har lært. Håpet er likevel at barna skal lære å føle
kjærlighet og eierskap til dette fremmede språket.
- Mister jeg
språket mitt, mister jeg gullet mitt. Derfor er det viktig å bringe
språket tilbake i lyset, sier Walter Ortiz, en gråhåret og sliten
ramaindianer i sekstiåra. Han har brukt det siste tiåret til å lære
barna på skolen ord og uttrykk på rama.
- Språket er sjela vår.
Kjærligheten fra mor og far. Opplevelsene. Selve kulturen ligger i
språket, sier Haldis Juliana Balto, ei rødhåret, energisk og
frittalende samekvinne i femtiåra fra Karasjok. Hun har brukt store
deler av det siste tiåret på å hjelpe ramaindianerne i språkbergingen.
DET GLADE VIRVAR
Kulturelt,
sosialt og språklig er Atlanterhavskysten av Nicaragua en helt annen
verden i forhold til resten av landet. Her lever seks etniske grupper
side om side. Ramafolket er den minste gruppa. Det teller bare rundt
1400 mennesker. Av disse er nær 1000 bosatt på den lille øya Rama Cay
-femten kilometer sør for regionshovedstaden Bluefields.
Det tar
bare ti minutter å gå øya på langs. På turen opplever du et virvar av
barn, bikkjer, søppel, griser, høns og muntert snakk på rama-kreolsk -
en lokal variant av engelsk. Mer enn hundre år er gått siden rama var
dagligspråket.
Her har Walter Ortiz bodd hele sitt voksne liv. Han
er født i området Wiring Cay der rama var dagligspråket. Som voksen
flyttet Walter til Rama Cay. Deretter ble det raskt slutt på å snakke
rama til daglig. Kreolsk var allerede fullstendig dominerende her.
I
dag er det kun to på Rama Cay som behersker ramaspråket flytende:
Walter - og den eldste øyboeren, 87 år gamle Alberto Benjamin Ruiz.
Hvor mange voksne det er som har kjennskap til språket i større eller
mindre grad, er uvisst. Da en lingvist kom til Rama Cay på 1980-tallet,
og begynte arbeidet for å berge ramaspråket, ble Walter raskt involvert.
-
Språket jeg lærte av min mor og far bør ikke forsvinne, sier Walter.
Derfor har han troppet opp på skolen i 13 år for å gi barna innføring i
rama. Walter, som selv ikke fullførte grunnskolen, har undervist etter
det samme opplegget i alle år. Han sier noen enkle ord og uttrykk som
barna repeterer etter ham. Temaheftene han fikk på slutten av
1980-tallet er velbrukte.
EN UUNNVÆRLIG MANN
De
siste årene har Walter tilbrakt mye tid i Bluefields sammen med den
samiske kvinnen Haldis Juliana Balto. Haldis Juliana arbeider med å
lage undervisningsmateriale for ramaopplæring i skolen, mens Walter
oversetter alt materialet til rama. Opplegget står og faller på ham.
-
Hvis noe skjer med Walter blir det katastrofalt. Han er nå den eneste
igjen på øya som kan skrive ned språket, forklarer Haldis Juliana.
Haldis
Juliana Balto kom til Rama Cay første gang i 1992. Hun ble sendt ut med
støtte fra Samerådet på svensk side. Samerådet kom i kontakt med
ramafolket et par år etter at orkanen Joan hadde smadret det meste på
øya i 1988. Befolkningen hadde evakuert til Bluefields, siden de hadde
fått et forvarsel. Men de vendte tilbake for å bygge opp igjen husene
og fortsette livet på øya de føler så sterk tilhørighet til. Da
representanterfra Samerådet traff ramafolket og spurte hva de trengte
mest, kom svaret raskt:
- Utdannelse. Undervis barna våre!
Haldis
Juliana ble derfor ansatt for å hjelpe lærerne på Rama Cay - lærere som
selv ikke hadde fullført grunnskolen. Hun ble i tre år. I dag er den
samiske kvinnen igjen på plass for å fortsette prosjektet hun startet
sammen med Walter i 2000. Hun bor og arbeider nå i regionshovedstaden.
STERK FØLELSE AV SAMHØRIGHET
Walter
og Haldis Juliana har loven på sin side i kampen for ramaspråket. I
1986 ble den nye nicaraguanske grunnloven vedtatt. Nicaraguanernes
nasjonale identitet ble definert som multikulturell og flerspråklig.
Før var spansk og spanskinfluert kultur, som er dominerende på
Stillehavskysten, den offisielle. Mange følte skam over sin indianske
bakgrunn.
Men i den nye grunnloven var det med en artikkel som
innebærer spesielle rettigheter for de ulike folkegruppene på
Atlanterhavskysten. Blant annet retten til å uttrykke seg på sitt eget
språk. Problemet er at flere av språkene ikke er skriftlige - deriblant
ramaspråket.
- Hittil har barna bare fått undervisning i å sette
navn på ting. Men det er en kunnskap som raskt kan gå i glemmeboka
igjen. Det er derfor viktig at de lærer å føre vanlige samtaler,
støttet opp av bøker og materiell de kan kjenne seg igjen i. Allerede
fra første skoledag skal de begynne å lære hele setninger, poengterer
Haldis Juliana. Målet er å lage undervisningsmateriell helt opp til 6.
klasse. Men foreløpig skorter det dessverre på penger.
Kvinnen fra
Karasjok har gått inn for prosjektet med brennende engasjement. Hun har
selv samisk som morsmål, men ble internert på norsktalende barneskole
allerede som førsteklassing. Først da hun begynte på Høgskolen i Alta
som godt voksen, fikk hun undervisning på sitt eget morsmål.
- Ramafolket kjemper den samme kampen som samene har ført hele tiden, mener Haldis Juliana.
"TIGERSPRÅKET" MØTER MOTSTAND
Den
andre ramakyndige personen på Rama Cay, 87-åringen Alberto Benjamin
Ruiz, har bodd i øysamfunnet hele livet. Han er tunghørt og har begynt
å huske dårlig. Men han har ikke glemt språket han lærte som liten.
Barna
til Alberto var imidlertid ikke interessert i å lære språket. Det
angrer sønnen Basilio Benjamin Ruiz på nå. Basilio, som er lærer på
Rama Cay, har derfor vært involvert i kampen for rama-språket helt fra
den spede starten på 1980-tallet. Men ikke alle på Rama Cay anser
ramaspråket som "sitt språk". Noen foreldre mener at barna ikke bør
lære rama. Motstanden var spesielt stor i starten.
- Mange mente det
var stygt. «Det høres ut som dyrespråk, tigerspråk» var et omkved vi
ofte ble møtt med. Andre mente at språket var forsvunnetallerede. Til å
begynne med jobbet vi derfor mye med folket mentalt, forklarer Basilio.
Mye har skjedd siden den gang.
- Nå tør vi ramaindianere å være
stolte. Vi har begynt å kjempe for våre rettigheter. Og språket er
viktig - det representerer vår identitet. Jeg synes det er leit å si at
vi ikke kan snakke vårt eget språk.
Men motstanden er fortsatt til stede. Noen mener for eksempel at barna bare vil bli forvirret av å lære et språk til.
Haldis Juliana er imidlertid sikker på at det ikke blir noen ekstrabelastning for barna.
-
I starten vil det gå litt langsommere. Men det er bevist at
flerspråklig undervisning ikke er en byrde, snarere tvert imot. Når de
først kommer i gang, vil lærdommen komme mye lettere, hevder hun.
ARBEIDET I ÅREVIS
Den
lokale organisasjonen Haldis Juliana leier kontor av, FADCANIC, har
lenge vært involvert på Rama Cay med å utdanne lærerne. Mangeårig
lærerinne, Hazel Wilson, har hatt ansvar for dette. Også hun er
engasjert i prosjektet med ramaspråket.
- Folk utenfra sier at det
er en urealistisk drøm å redde et språk som bare få mennesker snakker.
Det vitner også historien om. Men menneskene på Rama Cay uttrykker et
virkelig ønske om å redde rama, sier Hazel Wilson. Selv om hun er
sikker på entusiasmen og viljen til de involverte, er ikke Wilson
overbevist om at de vil lykkes.
- Det er vanskelig, særlig fordi
de kun satser på barna. Hvis de ikke snakker språket i hjemmet - hvem
skal da barna øve med? Jeg mener det ville vært mer effektivt å arbeide
med et utvalg familier. På Rama Cay tilbringes mest tid sammen med
familien. Det er stedet å begynne, tror hun.
LEVER I NUET
Gjeninnføring av rama som dagligspråk er likevel ikke noe nærliggende mål for dem som jobber med prosjektet.
-
Jeg har vanskelig for å tro at rama blir en del av dagligtalen i
framtida. Men kjennskap til språket er likevel viktig for ramafolkets
identitet, påpeker Haldis Juliana. Hun håper å fullføre prosjektet sitt
helt opp til 6. klasse. Det innebærer minimum tre år til på
Atlanterhavskysten av Nicaragua.
Imens lever de livet i nuet på Rama
Cay. Rama-folket har en positiv holdning til livet. Om dagen går
flertallet av barna på skolen, mens de voksne sliter for å skaffe mat
på bordet. Om kvelden møtes store og små og spiller baseball og
fotball. Latteren ljomer da over øyas eneste slette. Kanskje har
ramaspråket gjenoppstått på sletta om noen år? Men det nytter ikke å
gruble over framtida. Det gjør heller ikke Walter Ortiz, der han sitter
lutrygget på en stubbe foran huset sitt.
- Hvor lenge jeg vil holde på? Det er umulig å svare på. Jeg er med så lenge jeg lever.
Tips en venn