Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

I debatten om Åsne Seierstads "Bokhandleren i Kabul" kom det blant annet fram at Cappelen hadde ignorert innvendinger fra Elisabeth Eide som var fagkonsulent på boka.Og flere forskere og fagfolk sier nå til X at de er svært skeptiske til kvalitetssikringen hos forlagene på ikke-faglige bøker skrevet om "de langt borte" - altså om fremmede land og kulturer. Denne type reiseskildringer eller dokumentarbøker har i Norge vært nærmest fullstendig dominertav ulike NRK-medarbeidere. Erling Borgen, Torbjørn Færøvik, Siv Nordrum, Einar Lunde, Tom Kristiansen og Fritz Nilsen er bare noen eksempler på profilerte nåværende eller tidligere statskanalansatte som har skrevet bøker fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det er nettopp i forhold til denne særegne "NRK-sjangeren" at fagfolkenes stiller seg tvilende til forlagenes kvalitetskontroll.

- FORSTERKER FORDOMMER
Rune Svarverud er sinolog. Det vil si at han kan flytende kinesisk, og har brei kunnskap om kinesisk samfunn og kultur. For tiden er Svarverud førsteamanuensis i kinesisk ved Universitetet i Oslo. Han er noe oppgitt over det som har vært produsert av norske bøker om Midtens rike de siste åra.
- Det aller meste av det som har vært skrevet av ikke-faglige bøker om Kina her på berget de siste årene har tilhørt en spesiell sjanger. Det har ofte dreid seg om NRK-korrespondenter som for eksempel Siv Nordrum. Journalistene har gjerne tilbrakt noen år i Kina, og føler seg så forpliktet til skrive noe som oppsummerer oppholdet i landet. Bøker som dessverre blir ganske uinterssante.
- Hvorfor det?
- Fordi disse bøkene ofte er skrevet med et totaliserende utgangspunkt, de prøver å si noe om hele Kina, presset inn på et par hundre sider. Det er et veldig krevdende om ikke umulig prosjekt. I denne type bøker blir det også veldig tydelig hvor mye journalistene ikke kan om språk, samfunn og kultur. Det resulterer i at de tilslører det de forsøker å beskrive mer enn de opplyser.
- Hvordan da?
- Ved at de forsterker sjablonger, fordommer og grove forenklinger. Sånn som "kineserne er kollektive, mens vi er individualister. Og derfor ble kineserne kommunister." Det er mye vanskeligereå skrive godt men samtidig nyansert enn å slenge ut noen bastante påstander og grove forenklinger. Forenklinger og fordommer er dessverre også lettere å selge.
- Ja, hva med forlagene? Har du noe inntrykk av om de bruker sinologer på Kina-bøkene sine?
- De bruker vel konsulenter. Men jeg har aldri blitt spurt om jeg vil være konsulent på denne type bok. Jeg kjenner heller ikke til noen i fagmiljøet som har blitt det. Men forlagene regner vel med at en person, som er kjent som journalist og som har bodd i et land noen år, kan nok. Og så vet de jo at et kjent ansikt selger. Da er det kanskje ikke så nøye med innholdet.
- Men man kan da ikke forlange at journalister og forfattere skal kunne alt om det samfunnet de skriver om?
- Selvfølgelig ikke. Det er mange eksempler på at folk som ikke snakker kinesisk eller er eksperter har skrevet gode bøker om landet. Men det kreveri alle fall at man har en viss ydmykhet i forhold til det man skriver om.

Rune Svarverud nevnte Siv Nordrums «Stål og Silke» som et eksempel på en bok om Kina som mislykkes på grunn av manglende kunnskaper og innsikt. Et annet eksempel er Erling Borgens «Rød Drøm» som kom ut på Aschehoug i 1998. Boka, som ble skrevet etter at Borgen hadde vært NRKs Asia-korrespondent i to år, fikk mye oppmerksomhet og jevnt over god mottagelse blant anmelderene. "Godt om Kina" skrev Hans Fredrik Dahl i Dagbladet, mens Dagsavisens anmelder mente dette var «Årets viktigste politiske bok på norsk - om verdens viktigste land». Under overskriften «Kinesisk kollaps» skrev imidlertid sinolog Haral Bøchman i ukeavisa «Ny Tid» følgende: ... på grunn av manglende grunnleggende kunnskaper om det samfunnet og de menneskene han (Borgen) skal rapportere om, er forfatteren ikke i stand til - og trolig heller ikke interessert i - å vurdere om hans eksempler er karakteristiske for det budskapet han vil ha fram. Dette problemet blir forsterka av manglende språkkunnskaper, noe som medfører (gjensidig) misforståelser og mistenksomhet under tolkning og en desto større troverdighet for dem som tilfeldigvis kan kommunisere med han på engelsk."

- FORT I SVINGENE
Arild Engelsen Ruud er forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo og har India som et av sine spesialområder. Han er langt på vei enig i Svarveruds kritikk av forlagenes kvalitetskontroll.
- Det ser ut som det av og til går veldig fort i svingene - kanskje særlig når kjente NRK-folk skriver. Jeg tror ikke forlagene kontrollerer innholdet skikkelig i disse bøkene. Jeg synes boka til Torbjørn Færøvik om India (Cappelen 1999) er et eksempel på hvordan bøker som ikke holder faglig mål har sklidd gjennom hos forlaget. Færøvik er ambisiøs. Han vil si noe overordnet om India. Skal du gjøre det, må du vite veldig godt hva du snakker om. Det gjør ikke Færøvik. Men han skriver jo veldig godt, sier Ruud til X.
- Hva mener du med at boka ikke holder mål?
- Jeg mener at han forsterker stereotypier om hva India er og indere er. En side av saken er at det er fakta i boka som åpenbart ikke er korrekte, som for eksempel en referanse til Calcutta Times, en avis som ikke eksisterer. Men mer problematisk er det at boka inneholder grove generaliseringer av veldig komplekse og sammensatte fenomener. For eksempel er fremstillingen av hinduismen lik den klisjeen alle har om denne religionen. Litt hellige menn som sitter nedgravd til halsen, litt kastesystem og en dæsj Gandhi. Dette dreier seg om en religion med 800 millioner tilhengere, en haug med retninger og sekter. Men vi blir presentert for en sjablong. Et eksempel til: Han skriver med stor indignasjon om de fattige enkene, som blir kastet ut hjemmefra og må klare seg alene i de hellige byene i India. Det som ikke er med er at mange velger å gjøre dette frivillig, også velstående enker. I det indiske samfunnet er man mye mer opptatt av at livet har forskjellige faser enn det vi er i Norge er. Mange velger derfor på slutten av livet å leve enkelt i søken etter åndelig innsikt. Det perspektivet får Færøvik ikke med seg. Han skraper bare i overflaten.
- Men dere som kan så mye, hvorfor skriver ikke dere bøker som mange vil lese?
- Vi vet ikke hvordan. Og det er synd. Så dette er ikke bare forlagens skyld. Forskere er, med noen unntak, som for eksempel Thomas Hylland Eriksen, ikke så flinke til å skrive på en underholdende måte. Det er sikkert mange grunner til at det er slik. Det er veldig lite innenfor akademia som stimulerer deg til å skrive mer populærvitenskapelig - det gir i hvert fall ikke noen prestisje og status.

MYE STYR MED FAGFOLK
Den manglende bruken av fagpersoner til kvalitetssikring av en del bøker som utgis som dokumentar- og reisebøker kan nok ha med forlagsøkonomi å gjøre, mener professor i utviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo, Tore Linné Eriksen. Han har selv jobbet i forlagsbransjen.
- Det er kostbart å bruke fagfolk. Ofte betyr det mye ekstraarbeid, og det tar selvføgelig tid. Når det gjelder «NRK-bøker» er mitt inntrykk at forlagene ikke bruker fagkonsulenter overhodet. Boka til Færøvik om India er vel kanskje det beste eksemplet på et enormt sprik i mottagelse mellom offentligheten og fagmiljøene. Boka fikk glitrende anmeldelser, mens fagmiljøet var, så vidt jeg kjenner til, svært kritiske. Etter min mening, gir boka oss et enormt ensidig bilde av India som illeluktende, passivt og fattig.  Linné Eriksen understreker imidlertid at han ikke vil skjære alle over en kam. - Det er forskjell. Noen NRK-journalister, nåværende og tidligere, som skriver bøker, kan jo rett og slett ingenting. Andre kommer fra bokprosjektene med æren i behold. Jeg synes for eksempel Tomm Kristiansen klarer seg godt. Han forsøker ikke å analysere så mye, men skriver godt om det han ser og opplever. Derfor blir bøkene hans leseverdige, selv om også hans bøker har en del skjønnhetsfeil, blant annet når han kommer inn på historiske hendelser.

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved UiO, mener det er merkelig at forlagene ikke benytter seg mer av all ekspertisen som finnes blant forskere og fagfolk.
- Jeg vil tro at alle vil være glade for å bli spurt. Ikke nødvendigvis om å skrive journalistikk selv, men om å fungere som rådgivere og konsulenter.Det er underlig at den enorme kunnskapen som finnes både ved historisk-filosofiske- og samfunnsvitenskapelige fakulteter, ikke blir mer brukt i journalistisk formidling, sier han.
- Har du noe inntrykk av i hvilken grad spesialister blir brukt?
- Spesialister blir trukket inn i liten grad. Generalister får ofte gjøre nytten. Jeg vil tro at forlagene er bekymret over at ekspertene i for stor grad vil saumfare manuskripter etter mikroskopiske feil, altså at de vil lese på gale premisser. Selv er jeg ofte konsulent for et par forlag, og da som regel i egenskap av generalist. Begge typer konsulenter er ofte nødvendige.

KJENNER SEG IKKE IGJEN
- Vi ønsker selvfølgelig ikke å utgi bøker som er ukorrekte og som forsterker folks fordommer. Tvert imot. Vi ønsker heller å utfordre fordommer.Vi tjener overhodet ikke på å gå noen snarveier her. Og for oss i Aschehoug er det ikke noen relevant argument at det er dyrt å bruke fagfolk, sier sjefsredaktør i Aschehoug forlag, Harald Engelstad, til X.
- Men jeg har snakket med en rekke fagfolk som sier de og folk de kjenner til ikke blir brukt av forlagene?
- Jeg kan bare svare for oss. Vi bruker fagfolk som konsulenter, og mener det er viktig. Det er helt nødvendig for å kvalitetssikre denne type bøker.
- Er det et problem at fagfolk kan forsinke framdriften?
- Min prinsipielle innstilling er at da får man heller gå en runde til. Men det er klart at det kan bli en konflikt mellom innvendinger fra fagkonsulenter og krav til progresjon i bokarbeidet. Vår jobb er også å være kritiske til innvendinger fra fagfolkene. Det er ikke alltid det de sier er like relevant eller viktig.
- Hvor viktig er det at forfatteren er kjent når dere skal utgi en bok om for eksempel Afrika eller Asia?
- Det er klart det er viktig. Vi skal for eksempel presentere bøkene for bokhandlerne. Vi har et halvt minutt på hver bok. Da hjelper det selvfølgelig at forfatteren har et kjent navn. Men når det er sagt, så vil jeg også si at lista ikke ligger så fryktelig høyt her i Norge. Har du noe å si og gjør det på en skikkelig måte, så blir du utgitt på et eller annet forlag.

X har i tre dager uten hell, via telefon, e-post, sms og personlig oppmøte, forsøkt å få en kort kommentar fra Cappelen. Forlaget har tydeligvis verken tid til eller ønske om å diskutere hvordan de kvalitetssikrer sine reise- og faktabøker.