Det var søndag ettermiddag 14. september i Mexico,
i den tropiske badebyen Cancún. Ministre fra 146 land var i
sluttspurten av å komme fram til en ny WTO-avtale om å få vekk hindre
for internasjonal kapital-flyt, handel med mat, tjenester og en bråte
andre temaer. En ny pakke WTO-avtaler som vil påvirke statenes
spillerom til å styre egen politikk. Da var det at skrikene lød. De kom
fra den ugandiske delegaten Yash Tandon, som begeistret kunne avsløre
at forhandlingene i de lukkede rom var brutt sammen, til u-landenes
store glede. Den første til å begeistret omfavne ham var norske Helene
Bank, som gjennom Diakonhjemmets Internasjonale Senter, nå stiftelsen
Ignis, i årevis har samarbeidet med Tandon om bistand til å skolere
afrikanske WTO-delegater.
Et arbeid som har bidratt til å styrke
afrikanske lands selvbevissthet i WTO. I Cancún var Bank representant
fra Forum for utvikling og miljø i den offisielle norske delegasjonen.
TIDEVANNSSKILLE I WTO?
Men
kunne det være riktig at forhandlingene hadde kollapset? Forvirrede
pressefolk spurte hverandre hva som skjedde. Ingen trodde det de hørte.
Men det var sant: U-landene hadde satt foten ned. De mente alvor med at
de ville ha respekt og demokratiske rettigheter. Dermed sa de rett og
slett nei til videre forhandlinger etter mindretallets, den rike
verdens, dagsorden. Folk fra de mange frivillige organisasjonene
sluttet seg til jubelen. Mens andre delegater som kom ut fra de
avsperrede forhandlingslokalene, hadde strekmunn. Er en ny æra begynt i
WTO?
Mye tyder på et tidevannsskille i organisasjonen som til nå i
praksis har vært styrt av USA, EU og Japan. Siden ministermøtet i
Seattle i 1999 har u-landene murret. Der brøt forhandlingene sammen
etter at u-landenes representanter ble satt på gangen, mens en hemmelig
forsamling av hovedsakelig i-land satt rundt møtebordet i "grønne rom".
Dette
er WTOs betegnelse på eksklusive forsamlinger som plukkes ut uten
demokratisk behandling, for å komme fram til kompromisser på hemmelige
møter. Men bortsett fra den spontane misnøyen var u-landene den gang
relativt uorganisert.
DEMOKRATISK MINDRETALL
Da
WTO-ministrene deretter møttes i Qatars hovedstad Doha for to år siden,
var u-landsrøsten tydeligere. De "fikk sitt" ved at man kalte
for-handlingsrunden som ble iverksatt, for en "utviklingsrunde". Men da
u-landene kom til Cancún, oppdaget de at dagsorden for denne
utviklings-runden ble satt ut fra i-landenes prioriteringer.
Hvordan
skal man ellers tolke forslaget til vedtak som kom fra møteledelsen i
Cancún? I-landene med EU og Japan i spissen og Norge som haleheng,
presset på for å få vedtatt forhandlinger om å utvide WTOs
handels-avtaler til de såkalte "Singaporetemaene". De dreier seg blant
annet om bedre vilkår for utenlandske investorer og offentlige innkjøp.
WTO
er på papiret ultrademokratisk, fordi alle vedtak krever enstemmighet.
Et stort flertall, 80 land, sa at de ikke ville ha opp
Singaporetemaene. Likevel ble mindretallets ønske tatt hensyn til i
møteledelsens utkast til ministererklæring, ved at to-tre av de fire
Singapore-temaene kom med. - Dette sier sitt om demokratiproblemet i
WTO. Når 80 av 146 land sier klart nei til disse temaene, hvordan kan
det da ha seg at forhandlingslederen i sitt nye utkast til
ministererklæring likevel har med Singapore-temaene? bemerket direktør
Martin Khor i Third World Network.
NY SAMLING AV U-LAND
Derimot
ble ikke lutfattige, afrikanske lands krav mot USAs dumping-eksport av
bomull imøtekommet. Dette ga næring til å utvikle sterkere
u-landsallianser enn vi har sett tid-ligere i WTO, og u-landene var
åpenbart bedre forberedt enn noensinne. De minst utviklede land (MUL),
gruppa av afrikanske land og u-landene i Afrika, Karibia og Stillehavet
med bånd til EU (ACP), slo seg sammen. - I Doha ble det besluttet å
starte en utviklingsrunde. Det har vært stor frustrasjon og stort sinne
blant våre folk i WTO-hovedkvarteret i Geneve i månedene med
forberedelser. Vi kom ikke hit for å få alt. Men vi sa vi ikke ville
forhandle om disse sakene. Det var ikke utviklingssaker. Det sa
handelsminister Jaya Cuttaree fra Mauritius etter sammenbruddet. Han
ledet gruppa av afrikanske land, og var samtidig med i samarbeidet med
Norge og åtte andre land om landbruksregler som beskytter landbruk i
nettoimporterende land.
NORGES ROLLE I SPILLET
I
striden om Singapore-temaene sto også Norge mot u-landene. Men
delegasjonslederen, næringsminister Ansgar Gabrielsen, rapporterte til
møteledelsen at Norge ikke hadde behov for å stå knallhardt på dette.
Helst ville Norge ha med i hvert fall to av de fire temaene.
-
Vurderer Norge Singapore-temaene utelukkende ut fra norske
nærings-interesser, eller også ut fra hensyn til u-land, spurte jeg
Gabrielsen underveis. - Fra norsk side foretar vi en vurdering ut fra
økonomiske prioriteringer. Så må vi, i og med at Doharunde skal være en
utviklingsrunde, og ta hensyn til u-landene. Ingen tvil om at norsk
næringslivs interesser tilsier at vi står knallhardt på.
Næringsdepartementets innspill i så måte, har vært forbilledlig. Så må
man ta med at andre land ser annerledes på dette, svarte han.
- ORD HAR IKKE MAGISK MAKT
I
Doha ble India til slutt stående alene i motstand mot
Singapore-temaene. De fikk møtelederen til å erklære at forhandlinger
om Singapore-temaene bare skal settes i gang dersom det ble enstemmig
ønske om det på neste ministermøte, altså i Cancún. At 80 u-land denne
gang sto samlet imot, sier litt om utviklingen av selvbevissthet og
styrke i delegasjonene fra tredje verden, på de to årene som er gått.
Brasils
utenriksminister Celso Amorim bemerket det allerede i sin åpningstale:
- Det enkle faktum at dette forslaget er lagt fram, har allerede gitt
en grunn-leggende endring av maktforholdene i vår organisasjon. Det er
ikke nok å kalle det en utviklingsrunde. Ord alene har ingen magisk
makt til å for-andre virkeligheten. Utviklingsmål må bygges inn i
WTO-avtalene, sa han. Forslaget Amorim snakket om, var et fellesforslag
fra 21 u-land, som etter hvert vokste til 22 og ble kalt G22, om
liberalisering av handelen med landbruk. G22 omfatter blant annet
Brasil, India og Kina, har over halvparten av verdens befolkning og
over 63 prosent av verdens bønder. Deres forslag til ministererklæring
om landbrukshandel krevde åpning av i-landenes markeder, samtidig som
u-landene skulle få positiv særbe-handling. De skulle slippe samme krav
til liberalisering, og få anledning til å beskytte sitt landbruk.
DET UBALANSERTE LANDBRUKET
Selv
om bruddet skjedde på Singapore-temaene, ligger landbrukskapitlet under
som en verkebyll i WTO. USA og EU bruker milliarder av kroner til å
dumpe landbruksvarer på verdensmarkedet til priser under selvkost. Det
rammer fattige bønder i u-land, både på deres hjemmemarkeder og i
konkurransen om eksport.
For eksempel importeres sukker og andre
matvarer som ikke produseres her (halvparten av forbruket) tollfritt
til Norge. Men norsk næringsliv kjøper heller sukker fra EU enn fra
u-land. EU-sukkeret er subsidiert. Eksportstøtte er noe av den mest
handelsvridende formen for landbruks-subsidier. I Cancún nektet EU
fortsatt hardnakket å avvikle eksportsub-sidiene. USA gjemmer seg bak
mer tilslørte ordninger for eksportstøtte og støtte til landbruket for
øvrig. Blant annet støtter Bush-administrasjonen hver av USAs 25.000
bomullsprodusenter med 1 million kroner i gjennomsnitt. De to-tre
milliarder kronene dette utgjør, er dobbelt så mye i subsidier som
samtlige 75.000 norske gårdsbruk får til sammen. Norsk landbruk dekker
i hovedsak innenlands forbruk. USAs milliardstøtte bidrar til eksport
til dumpingpriser, som utkonkurrerer lutfattige vestafrikanske land.
For flere av dem står bomull for opptil 80 prosent av
eksportinntektene. Likevel er det Norge som blir hengt ut som
"versting" i WTO når det gjelder landbruksstøtte.
EN SKJØR ALLIANSE
G22
erklærer at de er kommet for å bli, og at de skal stå sammen når
for-handlingene i WTO-hovedkvarteret gjenopptas etter at sjokket fra
Cancún har lagt seg. Men også u-landene har sprikende interesser. I G22
finnes alt fra de rent liberalistiske, storeksporterende landene Brasil
og Argentina, til nettoimporterende land.
EUs landbrukskommisær Franz Fischler tviler på at G22 har felles interesser seg i mellom.
-
Indias hovedmål er å opprettholde høye tollsatser, Brasils mål er
sim-pelthen å bedre eksportmulighetene mens Kina vil unngå å betale to
ganger (Kina måtte gå med på begrensninger i sine tollsatser som vilkår
for å bli tatt opp som WTO-medlem i Doha. red.anm.), sa Fischler.
HVA NÅ?
USAs
handelsrepresentant Robert Zoellick var raskt ute med å anklage andre
for liten fleksibilitet. Mye tyder på at USA kommer til å trappe opp
sitt liberaliseringspress overfor enkeltland eller grupper av land, nå
som den altomfattende WTO-prosessen åpenbart blir forsinket.
- Om denne handelsrunden ikke er død, så har den i hvert fall akutt behov for intensivpleie, sa EUs handelskommisær Pascal Lamy.
Og
intensivpleie vil Doharunden sikkert få i en ny, langdryg prosess
diplo-matene i mellom i WTOs prektige hovedbygg i Geneve. En prosess
med lite innsyn og mindre offentlig interesse enn Cancún-toppmøtet.
Tanken om handelsliberalisering som veien til velstand og vekst i
u-land har såpass gjennomslag også i u-landenes eliter, at veien til
kompro-missvedtak trolig ikke er så lang som det fortoner seg etter
fiaskoen i Mexico. Her blir det snakk om å gi og ta litt.
Som
Afrika-talsmannen Jaya Cuttaree sa, da han ble spurt om han ville gått
med på Singapore-temaene dersom vestafrikanerne hadde fått en løsning
på bomullsstriden med USA: - Det har vi ikke diskutert. Men jeg ville
personlig gått inn for det.
Tips en venn