Før historieforfalskningen festet grepet for alvor, har det vært
vanlig å omtale perioden mellom 1870 og1914 som "imperialismens
tidsalder". Ryktene forteller at det fortsatt er skolebøker som bruker
den slags gammeldagse begreper istedenfor å lovprise "den første
globaliseringen".
Men slikt er nå på vei ut, og isteden kommer altså beretningen om en liberal og åpen verden med samarbeid over landegrensene.
PROTEKSJONISME OG MILITARISME
De
siste tiåra av 1800-tallet var i vår del av verden kjennetegnet av
industrialisering med en sterk stat, nasjonalistiske stemninger og
militarisme. Det fremste eksemplet på dette er Tyskland - men også i
USA og Japan var det industrialisering bak høye tollmurer. Storstilt
industrialisering har over alt skjedd ved hjelp av tollvern og statlige
reguleringer, men det er akkurat dette som regjeringene i Nord - Norge
inkludert - nå kjemper for å forby utviklingsland gjennom en
investeringsavtale i WTO. Både USA og Japan førte også en aggressiv
politikk mot naboland for å sikre råvarer og markeder. Og det
europeiske kappløpet om Afrika skjedde ikke ved hjelp av det frie
markedet, men ved hjelp av krigsskip, invasjonsstyrker og overlegne
våpen.
Det som er kjent som "delingen av Afrika" fant riktignok sted
på en internasjonal konferanse, men uten at det var noen afrikanere til
stede. Slik liknet det nærmest på de lukkete rom, der den innerste
kretsen i WTO i dag treffer sine beslutninger. Og befolkningen i Afrika
kom ikke løpende for å delta i globaliseringen og det internasjonale
varebyttet. Etter at den militære erobringen var gjennomført, fant det
i mange land sted en omfattende okkupasjon av jord. Slik var det ikke
bare i Sør- Afrika, men også i Mosambik, Angola, Zimbabwe, Zambia og
deler av Kenya. Her var det hvite storfarmere som slo seg ned, og som
slo lokalbefolkningen ned. Slik ble den sørlige delen av Afrika utsatt
for en strukturtilpasning, det vil si at de ble tilpasset de rådende
strukturer i en verdensøkonomi styrt av USA, Japan og europeiske
stater. Sukker, hvete, bomull og kjøtt ble eksportert til den voksende
bybefolkningen i Nord, mens gull og diamanter ble gravd ut fra gruvene
ved hjelp av undertrykt og ufri arbeidskraft.
MARKEDETS JERNNEVE
I
andre deler av Afrika var det ikke europeisk jordokkupasjon i samme
omfang, men også her ble befolkningen tvunget inn i "den internasjonale
arbeidsdelingen". Ikke minst er herjingene i Kongo i all sin gru blitt
mesterlig skildret av Adam Hochschild i Kong Leopolds arv (Oslo: Pax,
2002). I Vest-Afrika, der malaria og andre sykdommer gjorde området
lite forlokkende for europeere, og hvor slavehandelen allerede hadde
ført til "integrasjon i verdensøkonomien", fikk folk flest beholde
jorda si. Gjennom skattlegging og forskjellige former for tvang hadde
de lite annet valg enn å dyrke jordnøtter, kakao og bomull til eksport.
Det var ikke markedets usynlige hånd, men en jernnneve eller hånd med
pisk, som ordnet tilpasningen til den globale etterspørselen. For å få
dette til å fungere ble det bygd jernbaner og veier, men de gikk alltid
fra områder med mineraler og landbruksvarer til en havneby hvor
europeiske skip ventet. Denne ensidige infrastrukturen er i dag en
viktig hindring for handel mellom afrikanske land.
FOR LITE GLOBALISERT?
I
dag blir det ofte hevdet at Afrikas økonomiske problem er at
kontinentet er for lite globalisert, og at det nødvendige botemidlet er
en mer åpen økonomi og et tettere økonomisk samkvem med andre deler av
verden. Men forestillingen om et lukket Afrika en myte. Helt fra
slavehandelens dager og gjennom kolonitida ble Afrika tett innkapslet i
det økonomiske verdenssystemet, hovedsakelig som leverandør av råvarer.
Afrikas handel med land utenfor sitt eget kontinent utgjør i dag nesten
halvparten av verdensdelens brutto nasjonal produkt. Det er langt mer
enn noen annen verdensdel.
Det afrikanske kolonimønsteret er på
mange måter forsterket i vår tid, ikke minst gjennom de diktater som
Afrika er blitt utsatt for fra Verdensbanken, IMF og vestlige
bistandsgivere. Som en del av denne oppskriften har afrikanske land
fått beskjed om å produsere mer råvarer til eksport. Resultatet er at
prisene har sunket til rekordlavt nivå. Fattige kaffedyrkere i
Øst-Afrika yter omfattende bistand til Nestlé- og Frielekonsernet, mens
bomullsdyrkere i Vest-Afrika skvises ut av markedet av subsidiert
bomull fra USA. (USA subsidierer 20.000 bomullsfarmere med nesten fire
milliarder dollar, det er tre ganger mer enn landets samlete bistand
til Afrika). I dag ser vi dessuten et nytt kappløp om Afrikas mineraler
- i første rekke olje. Både Statoil og George W. Bush sin oljejunta i
Washington har storstilte planer. Samtidig har strukturtilpasningens
tvangsliberalisering innskrenket afrikanske lands muligheter til å
støtte egen industri i en oppbyggingsfase. Og det som kanskje minner
mest om koloniarven er den vestlige arrogansen, der budskapet er at det
er makthavere i Washington og Brussel - og deres leiesoldater blant
fagøkonomer - som alltid veit best.
I diskusjonen om årsakene til
dagens afrikanske utviklingskrise, ser altså arven fra kolonitida ut
til å være glemt. Mens lærde akademikere fører statistikk over
kommunismens og fascismens ofre, der striden går høyt mellom hvilket av
disse systemet som er mest forbrytersk, har den store fortielsen lagt
seg over imperialisme og kolonialisme. Sett fra Europa er det kanskje
best slik, da slipper vi å diskutere moralsk ansvar og det rettmessige
kravet om erstatninger.
Tips en venn