25 millioner kaffeprodusenter rundt i verden er rammet av en krise.
Prisen på kaffe er nå den laveste på tretti år. Krise? Lave
kaffepriser? Når man ser alle kaffebarene som spretter opp på hvert
gatehjørne og store kaffehandlere som tjener gode penger, virker
uttrykket "krise i kaffemarkedet" litt malplassert. Og når man må punge
ut med tyve-tredve kroner for en kaffekopp i en kaffebar, er det
vanskelig å være enig i at kaffeprisene er for lave.
Men prisene er
for lave. Ikke for en caffe latte-slurpende nordmann eller direktør i
et digert kaffeselskap, men for kaffebøndene. Den reelle prisen på
kaffe i dag er faktisk bare 25 prosent av hva den var i 1960. Det betyr
at med kaffebondens inntekter på en sekk kaffe i dag, bare kan kjøpe en
firedel av de varene han kunne i 1960.
ALVORLIGE KONSEKVENSER
Det
aller meste av kaffen i verden produseres i fattige land, og nesten alt
produseres av småbønder som er helt avhengige av den inntekten de får
fra kaffen. De lave kaffeprisene har derfor alvorlige konsekvenser i
lokalsamfunn rundt om i mange fattige land. Når prisene faller, klarer
ikke disse bøndene å dekke familiens mest grunnleggende behov. De
færreste har sparepenger å falle tilbake på, og mange blir tvunget til
å selge jorda si og reise til nærmeste storby og finne en jobb for å fø
familien. Dette går oftest utover kvinnene, som blir værende igjen,
ikke bare med ansvaret for barn og hjem, men også for familiegården.
KAFFEPRODUSENTENES GULLALDER
Det
har ikke alltid vært slik. En gang i tiden kunne mange bønder i
utviklingsland stole på en sikker inntekt fra kaffeproduksjonen.
Kaffeprodusentene kunne kjøpe mat til familiene sine, sende barna sine
på skolen og ha råd til å bygge seg skikkelige hus. I
Kilimanjaro-regionen i Tanzania for eksempel, førte inntekter fra salg
av kaffe til at flere fikk lære å lese og at folk fikk mer og bedre
mat. Mange land hadde stabile og gode inntekter fra eksport av kaffe så
lenge prisene holdt seg over et visst nivå. Rundt 1990 skjedde det en
endring i kaffemarkedet. Det som til da hadde vært et kontrollert
marked - der produsenter og kjøpere samarbeidet om å holde prisene
stabile på et visst nivå - ble liberalisert. Konsekvensen ble et såkalt
"kappløp mot bunnen", der de forskjellige produsentlandene underbød
hverandre i kampen om å selge kaffen billigst mulig. (Se egen boks for
mer om problemene i kaffemarkedet).
MANGE SKAL HA SITT
Slik
situasjonen er nå, får kaffebøndene nå ofte betalt mindre enn hva det
koster å produsere kaffen. Samtidig tjener de store kaffeselskapene
gode penger. Som regel er det svært mange ledd i kjeden fra
kaffebøndene som dyrker fram kaffen med slit og svette, til kaffen står
nytraktet på et frokostbord i Norge.
De fem største kaffehandlerne;
Kraft, Nestlé, Procter & Gamble, Sarah Lee og Tschibo, kontrollerer
over halvparten av det globale markedet, og presser fortjenesten
"oppover" i kjeden. Da er det de på toppen som sitter igjen med mest,
mens de lengst ned - kaffebøndene - sitter igjen med nesten ingenting.
RETTFERDIG KAFFE - ET HÅP FOR NOEN
Heldigvis
finnes det unntak fra regelen. For eksempel er det nå mulig å få kjøpt
rettferdig handlet kaffe i de fleste norske matbutikker. Da koster
kaffen et par kroner ekstra, men du kan være sikker på at bonden får en
akseptabel minstepris for arbeidet sitt. Det er også mulig å få kjøpt
rettferdig handlet te, bananer og appelsinjuice. Imidlertid er det
altfor få som kjøper rettferdige produkter i Norge, og dermed er det få
bønder som får nyte godt av de mer rettferdige prisene. Ordninger som
sørger for rettferdig handel er viktige. De gjør livene lettere for
noen fattige i Sør, samtidig som de viser at det er mulig å lage
systemer der ikke mesteparten av fortjenesten går til de som har mest
fra før. Imidlertid vil flertallet av bønder fortsatt ha det vanskelig
inntil de som har makt til å forandre verdenshandelen, tar ansvar for å
bedre situasjonen. Dette gjelder i første rekke de rike landenes
regjeringer, de store selskapene og Verdens handelsorganisasjon, WTO.
Vanlige folk kan også bidra, både gjennom å handle rettferdige varer,
og ved å legge press på regjeringene, storselskapene og WTO.
Tips en venn