- Det er vel riktig å si at reaksjonene på rapporten har vært
blandet, sier Kamal Malhotra med et lite smil. Hovedforfatteren bak
"Making Global Trade Work for People", som ble lansert i mars i år, er
en snartur innom Oslo. UNDP-rapportens klare kritikk av dagens
internasjonale handelsregime har vakt oppsikt og Malhotra er en travel
mann. Da X treffer ham har han i flere uker reist på kryss og tvers i
Europa for å diskutere innholdet i rapporten. - Over hele Europa har vi
blitt møtt med stor interesse. Ikke alle er enige i vår kritikk, men de
fleste mener at vi reiser viktige spørsmål. Malhotra forteller
imidlertid at interessen for UNDPrapporten ikke har vært like stor på
andre siden av Atlanterhavet.
- I Washington har vi ikke møtt annet
enn en mur av taushet. Det gjelder både fra Bush-administrasjonen og de
multilaterale institusjonene som holder til et par kvartaler unna,
Verdensbanken og IMF. Spesielt fra Verdensbanken hadde vi regnet med
mer respons - de har jo signalisert økende vilje til å diskutere disse
spørsmålene de siste årene.
"Making Global Trade Work for People" er
skrevet i samarbeid med en rekke fremstående økonomer og
samfunnsforsker fra hele verden. Over 400 representanter fra ulike
frivillige organisasjoner har også deltatt i arbeidet med rapporten,
som var ferdig i mars i år. Men grundig forarbeid eller ikke - en del
av innholdet i rapporten later til å ha falt noen av toppfolka i FN
tungt for brystet. En periode rett etter utgivelsen var ikke rapporten
tilgjengelig på UNDPs nettsted i det hele tatt. Det er fremdeles ikke
mulig å lese rapporten på UNDPs egne nettsider. Alt du finner er en
advarsel om at FN ikke går god for innholdet i rapporten og en link
videre til Rockefeller-brødrenes stiftelse, en av de andre som støttet
utgivelsen økonomisk.
UTFORDRER
Den noe
stemoderlige behandlingen fra UNDP, som er ledet av en amerikaner og
har USA som sin største økonomiske bidragsyter, og den kompakte
tausheten fra Verdensbanken og Pengefondet kan ha sammenheng med at
Malhotra og hans medforfattere har skrevet 341 sider som utfordrer en
rekke av dagens rådende forståelser av hvordan verdenshandelen fungerer
og bør fungere. Blant annet er rapporten krystallklar når det gjelder
hvilken rolle handel kan og bør spille for menneskelig utvikling.
Framfor å være et mål i seg selv, er handel ett av flere virkemidler
som - dersom det utnyttes på riktig måte - kan bidra positivt. Dette
høres kanskje ikke veldig radikalt ut, men er likevel et brudd med den
grunnleggende tenkningen i den såkalte Washington-konsensusen, som har
vært rådende både hos Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet
(IMF) og WTO. Her presenteres gjerne frihandel som en saliggjørende
vidunderkur mot fattigdom.
UDEMOKRATISK PRAKSIS
Rapporten legger spesielt vekt på den viktige rollen WTO spiller i verdenshandelen.
-
I teorien er WTO den mest demokratiske multilaterale institusjonen, på
grunn av ett-land-én-stemme-prinsippet, sier Malhotra. WTO har ikke noe
Sikkerhetsråd bestående av de som vant en krig for over et halvt
århundre siden, slik tilfellet er i FN. Det er heller ikke et styre
bestående av representanter for de rikeste landene i verden, slik det
er i Verdensbanken og IMF.
- I teorien gir dette utviklingslandene
stor potensiell makt i WTO, ettersom disse har langt flere stemmer enn
de rike landene. Imidlertid har det til dags dato aldri funnet sted en
eneste avstemming i WTO. I stedet fatter man beslutninger gjennom
konsensusprinsippet. Kritikere av WTO mener hovedårsaken til at dette
ble innført var å hindre at de økonomiske stormaktene skulle bli
nedstemt i saker der de ikke ville kunne akseptere flertallets vilje.
Konsekvensen er at andre mekanismer brukes for å oppnå enighet i
stedet, sier Malhotra.
Hvilke disse andre "mekanismene" er, avhenger
av hvem du spør. EUs handelskommissær Pascal Lamy eller USAs
handelsrepresentant Robert Zoellick, vil trolig si at enigheten er et
utfall av gjensidige forhandlinger der alle må gi og ta. Mange
representanter for utviklingsland vil si at det handler om regelrett
tvang. Under den forrige ministerkonferansen i Doha, stilte for
eksempel den canadiske forhandleren opp i møter med utviklingsland
sammen med en representant for CIDA, det canadiske
bistandsdirektoratet. Beskjeden var klar: Godta våre forhandlingskrav
eller glem bistandsmidler.
I rapporten foreslår Malhotra og de andre
forfatterne en rekke tiltak for å bedre WTOs interne demokrati. Disse
spenner fra å faktisk stemme over en del saker til å gi land uten
representasjon ved hovedkvarteret i Genève adgang til å uttrykke sin
vilje gjennom e-post eller videokonferanser. De foreslår også å åpne
for større grad av formelle allianser mellom ulike grupper av land som
erstatning for uformelle møter bak lukkede dører der sentrale aktører
oppnår enighet seg imellom, for deretter å hamre dette gjennom i plenum
etterpå.
LIBERALISERING RISIKABELT
Et annet
sentralt poeng i rapporten, er at dagens WTO-regime i altfor stor grad
fratar mange utviklingsland det politiske handlingsrommet som er
nødvendig for å drive en effektiv politikk med menneskelig utvikling
som formål. Dette har sammenheng med at WTO-avtaler, når de først er
underskrevet, er så godt som umulig å si opp igjen. Mange
utviklingsland er i større eller mindre grad blitt påtvunget en svært
liberalistisk handelspolitikk gjennom strukturtilpasnings-programmer
fra Verdensbanken og IMF. De opplever nå at WTO-regelverket gjør det
umulig å legge om kursen.
"Å legge om kursen" vil normalt bety å ta
i bruk handels- og utviklingspolitiske verktøy som dagens rike land
gjorde bruk av på sin vei mot dagens velstand. Gjennom å beskytte
sårbar industri de første årene, liberaliserte de gradvis handelen
etter hvert som den hjemlige industrien ble sterk nok. Det finnes
riktignok muligheter for å beskytte slik sårbar industri - gjerne kalt
"infant industries" i dagens WTO-regelverk. Men rapporten mener disse
er for vanskelige for utviklingslandene å utnytte. Sammenhengen mellom
liberalisering og utvikling er en varm potet i debatten om frihandelens
rolle for utviklingsland. Malhotra mener at blant andre Verdensbanken
har vært altfor rask til å bruke historiske data til å konkludere med
at liberaliseringspolitikk fører til utvikling. - De blander sammen
årsak og virkning. Det stemmer at utvikling og liberalisering ofte
finner sted omtrent samtidig, men liberaliseringen skjer vanligvis
etter at et land har nådd et visst utviklingsnivå og har tilstrekkelig
robuste økonomier til å tåle konkurransen på verdensmarkedet. For
utviklingsland, og spesielt de aller fattigste av dem, er det en høyst
risikabel strategi å satse på liberalisering som virkemiddel for
utvikling. Dette har vi har sett mange eksempler på, blant annet i
Afrika, sier Malhotra.
LANDBRUK, SUBSIDIER OG NORGE
WTO-debatter
i Norge handler vanligvis om fisk og bønder: Hvor mange bønder må vi
ofre for å få eksportert fisken vår? I WTO-språk: Norge har sterke
defensive interesser i å opprettholde et høyt støttenivå til
jordbruket, samtidig som vi har offensive interesser på fisk og
fiskeprodukter, der vi ønsker størst mulig adgang til andre lands
markeder.
Ofte blir norsk landbruk framstilt som en hindring for
utvikling i fattige land, fordi norske subsidier og tollmurer fratar
bønder i utviklingsland muligheten til å eksportere til vårt marked.
Malhotra
er imidlertid ikke enig i at norsk landbrukspolitikk er noe viktig
hinder for utvikling i fattige land, selv om han mener at Norge kunne
spilt en mer positiv rolle: - Ettersom norsk landbruk i svært liten
grad er eksportrettet, er ikke den norske subsidiepolitikken et like
stort problem for utviklingslandene som USAs og EUs subsidier. Disse
stimulerer til en massiv overproduksjon og dumping av billig mat i de
fattige landene. Samtidig er det helt klart at Norge kan og bør gjøre
en hel del for å øke fattige lands mulighet til å eksportere
jordbruksvarer, og ikke bare tropiske varer som ikke kan dyrkes her.
Det er ingen grunn til at Norge skal dilte etter EU i forhandlingene om
disse spørsmålene, mener Malhotra.
Han fortsetter: - Manglende
markedsadgang til de rike landene er ett av flere momenter som
begrenser utviklingslandenes politiske handlingsrom. Flere
utviklingsland vil under visse omstendigheter kunne tjene på bedret
markedsadgang. Dersom Norge virkelig ønsker å spille rollen som en
ansvarlig internasjonal aktør, burde dere utnytte den uavhengigheten
dere har som utenforstående. Ett slikt tiltak kunne være å fjerne
koblingen mellom produksjon og subsidier. Det vil si å gå inn for
begrense jordbruksstøtten.
KUNNSKAPSLØSE POLITIKERE
Etter
sin rundreise i Europa, er ikke Malhotra imponert over kunnskapsnivået
blant politikerne i de ulike landene. - Mitt inntrykk er at politikerne
har veldig varierende kunnskapsnivå om det som foregår i WTO,
Verdensbanken og IMF. Svært mange vet veldig lite, og de norske
parlamentarikerne er på ingen måte noe positivt unntak.
Malhotra tror det manglende kunnskapsnivået om WTO blant politikere har flere årsaker.
-
Det var ikke mange som visste hva de satte i gang ved å si ja til
Uruguayrunden, der politikerne ble presentert med et ferdigforhandlet
avtaleutkast de vanskelig kunne ane konsekvensene av. Forhandlinger og
avtaler er nå rett og slett blitt så komplekse at parlamentarikere har
vanskelig med å følge med. WTO-avtaleverket er blitt et område for
eksperter og embetsfolk, mens de folkevalgte er havnet på sidelinjen.
Tips en venn