Tjenester er alt du ikke kan slippe på foten din slik at det gjør
vondt. Tjenester er transport, undervisning, helsetjenester, turisme,
energiforsyning, telekommunikasjon, bank og forsikring,
konsulentvirksomhet, vannforsyning, avfallsbehandling, underholdning...
Tjenestesektoren
står for ca 61 prosent av brutto nasjonalproduktet (BNP) i de rike
landene og for omlag 46 prosent i utviklingslandene. Internasjonal
handel med tjenester utgjør rundt en femtedel av den totale handelen,
og omlag fem prosent av verdens BNP. Utviklingslandenes eksport av
tjenester utgjør ca fire prosent av deres BNP. De største sektorene
innenfor internasjonal handel med tjenester er i dag reiser og
varetransport. Helse, utdanning og vann er imidlertid de største
tjenestesektorene i de fleste land og vil, med økt liberalisering, bli
størst også internasjonalt.
SKJERMET FRA MARKEDET
Viktige
deler av tjenestesektoren er skjermet fra markedet, både fra nasjonal
og internasjonal konkurranse. Det offentlige leverer en vesentlig del
av tjenestene i de fleste landene, ikke minst innenfor undervisning,
helse og energiforsyning, men også innen sektorer som transport og
telekommunikasjon. I mange tilfelle der tjenester leveres av private
firma, har land lover som beskytter nasjonalt næringsliv mot
internasjonal konkurranse. Det kan for eksempel være at utenlandske
banker ikke kan etablere seg, og at utenlandske firma ikke kan eie mer
enn 49 prosent av en virksomhet.
STORE MULIGHETER FOR FORTJENESTE
Utviklingsland
utsettes nå for et stort press for å åpne tjenestesektorer for
internasjonal konkurranse og privatisere offentlige tjenester. Store
økonomiske interesser ligger bak. Ikke overraskende er det EU som
presser hardest på for å få privatisert og åpnet vannforsyning for
internasjonal konkurranse. EUs posisjon reflekterer interessene til de
store selskapene. Franske Vivendi og Suez står for over halvparten av
vannsalget i verden. Et tredje fransk selskap, SAUR, har 60 prosent
andel i vann og elektrisitetsforsyning i Mali. Vann er den tredje
største tjenestesektoren, med et marked på rundt 1000 milliarder
amerikanske dollar, halvparten av det undervisningssektoren har.
EN ANNERLEDES HANDELSAVTALE
Avtalen
om handel med tjenester, GATS-avtalen, skiller seg mye fra de andre
avtalene i WTO. Utviklingslandene var i utgangspunktet mot å ha med en
avtale om handel med tjenester da WTO ble etablert i 1995, men gikk med
på å ha det med under forutsetning av at landene selv kunne bestemme
hvilke sektorer som skal med.
GATS-avtalen slår fast at målet er en
stadig liberalisering av handelen med tjenester. Men mens de andre
avtalene innenfor WTO gjelder for alle land, med en del spesielle
regler og overgangsordninger for utviklingsland, så er det innenfor
tjenestesektoren opp til hvert enkelt land å bestemme hvilke deler de
ønsker å åpne for internasjonal konkurranse. Et land kan for eksempel
si at det ønsker å åpne for internasjonal konkurranse innen
telekommunikasjon men ikke undervisning, at det vil åpne busstransport,
men ikke togtransport, at det vil åpne røntgeninstitutt, men ikke
laboratorier og sjukehus.
PRESS OG HESTEHANDEL
En
ny forhandlingsrunde om tjenester startet i WTO i år 2000 og skal etter
tidsplanen avsluttes i 2004. Alle land har lagt fram ønsker eller krav
om liberalisering med tjenester i andre land, og tilbud om hvilke
tjenester de selv vil liberalisere. Norge har levert slike krav til 51
land og EU til 109 land. Selv om forhandlingene om tjenester ikke
formelt er knyttet til resultatet av andre forhandlinger, så er det en
direkte kobling. EU har for eksempel sagt at de kan tenke seg å åpne
opp for mer import av landbruksprodukter fra utviklingsland, dersom
utviklingslandene innfrir noen av EUs krav om å åpne tjenestesektorer
for internasjonal konkurranse. Norge har blant annet bedt Sør-Afrika om
å liberalisere deler av undervisningssystemet, Angola om å åpne
energisektoren og Bangladesh om å åpne telekommunikasjon for
internasjonal konkurranse. Noen direkte binding til økt bistand dersom
kravene innfris er foreløpig ikke lagt fram.
FRITT ARBEIDSMARKED?
Handel
med tjenester er i GATS-avtalen definert i fire ulike kategorier: kjøp
av tjenester i et annet land fra hjemlandet (for eksempel kjøp av kurs
over internett), kjøp av tjenester i utlandet (for eksempel turisme,
sykehusbehandling i utlandet), etablering av virksomhet i utlandet (for
eksempel utenlandske banker som etablerer seg) og levering av tjenester
fra utenlandsk arbeidskraft.
Flere utviklingsland presser på for at
det skal åpnes for større grad av arbeidsinnvandring i de rike landene,
og da også for ufaglært arbeidskraft. Inntekter fra gjestarbeidere er
viktig for mange land, og det er nettopp slik tjenesteeksport de fleste
utviklingsland kan tjene på. Sri Lanka har for eksempel en million
gjestarbeidere i utlandet, de fleste i Midtøsten. De rike landene ivrer
for å åpne store deler av tjenestesektoren for internasjonal
konkurranse, men ønsker ikke å åpne for økt arbeidsinnvandring. Det er
et av de sentrale motsetningspunktene mellom utviklingsland og
industriland i de pågående GATS-forhandlingene.
HEMMELIGE FORHANDLINGER
Et
sterkt offentlig press og lekkasjer har ført til noe mer åpenhet rundt
GATS-forhandlingene enn det mange embetsmenn og regjeringer trolig
hadde ønsket seg. En del av EUs krav er lekket ut. Norge har lagt fram
en liste over hvilke land det er fremmet krav overfor, og en oversikt
over hvilke sektorer som er prioritert. (Se liste over nettsteder
nedenfor.) GATS-avtalen er ikke noe eget tema for WTOs femte
ministermøte som avholdes i Cancun i Mexico 10-14. september i år, men
tjenesteforhandlingene vil likevel bli diskutert. Det vil sannsynligvis
bli gjort forsøk på å oppnå enighet om at det er viktig å få til
ytterligere liberalisering og å fullføre den pågående
forhandlingsrunden i løpet av 2004.
Tips en venn