Det har gått 33 år siden Allende ble valgt til president av den
første folkelige, nasjonale og revolusjonære regjeringen i Chiles
historie, noe som ble starten på en periode med et politisk program for
gjennomføring av dype politiske og økonomiske forandringer innenfor
rammene av demokratiske institusjoner.
Fattige i by og land i
allianse med progressive krefter blant middelklassen bestemte seg for å
bekjempe fattigdommen ved å bryte de århundrer gamle lenkene av
borgerlig dominans og økonomisk avhengighet. Erobringen av denne "andre
økonomiske uavhengighet for Chile", skulle gjøre Chile til et land
"enestående i framgang, sosial rettferdighet, i rettigheter for folk
flest, i stand til å endelig bekjempe den imperialistiske utbyttingen,
gjøre slutt på monopolene, gjennomføre en virkelig og dyp jordreform, å
kontrollere eksport og import og nasjonalisere kredittilgangen", for
slik å skape den nødvendige sosiale kapitalen som en uavhengig
utvikling skulle hvile på.
Den politiske betydningen av Allende og dem som fulgte ham i hans offer 11. september i La Moneda, vokser dag for dag. Tro mot sin samvittighet og den forpliktelsen han erklærte for folket i begynnelsen av sitt presidentverv - "jeg skal være ektefølt trofast mot den felles og kollektive oppgaven" - døde han plaget av kuppmakerne i Presidentpalasset. Denne gesten, uten like i kontinentets politiske historie, ga de kommende generasjoner et eksempel på mot, en støtte til de demokratiske institusjonene han bestandig stod fast ved, og respekt for tilliten som flertallet av folket hadde vist ham.
TO MOTSTRIDENDE UTVIKLINGSPROSJEKTER
Mellom
1970 og 1973 støtte sosiale krefter med to motstridende nasjonale
utviklingsprosjekter sammen i Chile. Den ene kraften var folkelig
forankret, autonom, selvstendig og støttet av styrken og forhåpningene
til de store massene av arbeidere. Den andre var ekskluderende,
nyautoritær og nyliberal, og tuftet på en allianse av nasjonal og
utenlandsk finanskapital.Diktaturet som vokste fram av statskuppet 11.
september 1973, bestilt av bedriftseiere, høyresiden og de mest
reaksjonære delene av militæret i sammenblanding med CIA, ITT og den
nordamerikanske regjeringen, og ledet av Pinochet, startet
gjennomføringen av et nytt hegemonisk prosjekt inspirert av økonomen
Milton Friedmans nyliberale teorier. På det økonomiske området åpnet
den chilenske økonomien seg for verdensmarkedet ved å fjerne
tollbarrierer, den nasjonale industrien ble oppløst gjennom
privatisering av selskaper og offentlige tjenester og det ble starten
på en mer hensynsløs utnyttelse av naturressursene enn noensinne.
Lønnsnivået ble angrepet - og er den dag i dag ennå ikke tilbake på
1973-nivået - og fagforeningene ble knust ved å ta livet av 350
fagforeningsledere og forby organisering.
På det politiske plan ble
Grunnloven av 1925 i 1980 byttet ut med Pinochets egen, som sørget for
å underlegge folkets suverenitet militærets. Videre ble det opprettet
et Nasjonal sikkerhetsråd som begrenset presidentens og de lovgivendes
makt, gjennom anledning til å legge ned veto mot lover vedtatt av
Kongressen og presidenten. Det ble også innført et valgsystem, som
forhindrer at mindre partier blir representert i Kongressen.
Dette
er kort sagt essensen av det såkalte "chilenske mirakelet", basert på
ødeleggelsen av demokratiske institusjoner og den nasjonale økonomien.
Overgangen
til demokrati som tok til i 1990-årene ble utført bak folkets rygg i
perioden med mest tilspisset folkelig konfrontasjon mot diktaturet.
Partiene i den regjerende koalisjonen, forhandlet fram en pakt med
høyresiden, de militære og de faktiske makthaverne, som garanterte for
at Grunnloven fra 1980 skulle fortsette å gjelde, at amnestiloven
skulle skjerme menneskerettighetsforbrytere, samt at den nyliberale
økonomiske modellen skulle forsterkes gjennom en politikk for å fremme
privatisering og påleggelsen av en arbeidslov til fordel for
bedriftseierne. Gjennom tre påfølgende perioder har
Concertaciónregjeringen ikke bare respektert og utvidet betingelsene
for denne i virkeligheten overgivelsen av landet, den har også
effektivt administrert diktaturets politiske og økonomiske modell.
I
nær framtid kommer president Lagos til å bekjentgjøre et forslag om
"passifisering", hvilket innebærer enda et skritt mot å sikre
straffefritak for Pinochet og menneskerettighetsforbryterne, og som med
det legger et uakseptabelt press på dem som i tre tiår har krevd
sannhet, rettferdighet og rettslig straff.
VINNERE OG TAPERE
Chiles
nåværende regjering hevder at dens viktigste resultat i løpet av det
siste året var undertegnelsen av handelsavtalen med den Europeiske
Union og frihandelsavtalen med USA.
Fram til nå har verken den
offentlige opinion eller de lovgivende blitt fått innblikk i innholdet
i disse avtalene, slik at regjeringen har unngått en offentlig debatt
om et svært viktig tema, nemlig hva slags kontroll landet bør ha over
sine naturressurser og hvilke nye veier avnasjonaliseringen av
økonomien vil ta.
I følge regjeringen vil disse avtalene føre
til en økning av volum og verdi av eksporten til Europa og USA, og med
det økning av arbeidsplasser og velstand. Etter nedbrytningen av den
nasjonale industrien eksporterer Chile i dag hovedskalig sine råvarer:
mineraler, cellulose, trechips, frukt og grønnsaker. Det vil trolig bli
en økning av velstanden (som følge av handelsavtalene), men bare for
bedriftseierne som opererer innenfor disse rammene, vanligvis forbundet
med utenlandsk kapital. Men landet kommer til å konsolidere
råvareeksportmodellen basert på ustabile arbeidsplasser, og gir slipp
på muligheten til å definere egen utviklingspolitikk for å underordne
seg de industrialiserte landenes behov.
Ikke desto mindre bør det
gjøres oppmerksom på at EUs og USAs inntresser i Chile, er forskjellige
på noen områder. For EU tillater den nye handelsavtalen unionen å
forsterke sine politiske og kommersielle avtaler med Latin-Amerika, som
fram til nå har vært eksklusivt område for USA når det gjelder å
utnytte fordelene med ustabile arbeidsforhold og svak miljø-lovgivning.
På den annen side er frihandelsavtalen for USA en nøkkel i forhold til
geopolitiske interesser på kontinentet: den bremser de sosiale og
økonomiske integrasjonsprosessene internt i Latin-Amerika, den
underordner chilensk utenrikspolitikk i forhold til USAs militaristiske
planer - Plan Cabañas, Iniciativa Andina, Plan Colombia - den isolerer
Chávez i Guatemala, styrker boikotten og aggresjonskampanjen mot Cuba
og så videre. På alle disse områdene har den chilenske regjeringen gitt
bevis for "god oppførsel" og lojalitet med den Store Herren i Nord.
Alt
snakk om suksess til tross, det er ingen tvil om at det U er
problematisk å kompensere for tapte tollinntekter på mer enn 400
millioner USD som følge av nedbygging av tollmurer. Finans-ministeren
har allerede annonsert en gradvis økning av merverdiavgiften og andre
skatter, hvilket betyr at forbrukerne, og særlig de fattigste, må påta
seg kostnadene. Dette vil føre til en forverring av
inntektsfordelingen, som i følge FN, er en av de verste i regionen:
nummer to i Latin-Amerika etter Brasil. På verdensnivå er Chile blant
de ti landene med størst forskjell på fattig og rik. De ti rikeste
prosentene av befolkningen håver inn mer enn 42 prosent av alt som
produseres, mens de 20 prosentene fattigste mottar snaut 3.7 prosent.
I forhandlingene av handelsavtalene inkluderte den chilenske regjeringen ikke tiltak som kunne ha forbedret arbeids- og miljøforholdene, og viste med det at deres viktigste hensyn er å tilgodese bedriftseierne. Fruktdyrking, som et eksempel, har opplevd en enorm vekst de siste 15 årene med eksportinntekter på mer enn 1600 millioner USD. Imidlertid har disse fordelene ikke gitt seg utslag i en forbedring i arbeidsforholdene i fruktbransjen. Det dreier seg i hovedsak om sesongbasert kvinnelig arbeidskraft med lavt lønnsnivå, 12 timer lange arbeidsdager og bortfall av søndagsfri, fraværet av arbeidslovgivning, at arbeiderne faller utenom kollektive forhandlinger, er utsatt for giftige kjemikalier som fører til sykdommer og genetiske misdannelser hos nyfødte, det mangler opplæring i ulykkes- og risikoforhindring, sanitære forhold, spisesaler og transporttilbud. De samme problemene finner en igjen i lakseindustrien, som også har hatt en oppsiktsvekkende vekst i 1990-årene, og der det nylig ble framsatt alvorlige anklager mot selskaper som finansiert av norsk kapital. I tillegg kommer den alvorlige ødeleggelsen av havbunnen som lakseoppdretten påfører fjordene sør i Chile.
Hvordan skal vi i dag møte Frihandelsavtalene som er forløpere for ALCA og annekterende ambisjoner blant stormakter på vårt kontinent? For å forsvare sine mest grunnleggende rettigheter har ikke de store flertall av fattige i Chile og Latin-Amerika ikke annen vei å gå enn å gjenoppta kampen for selvstendighet og suverenitet over våre land, slik nettopp Allende stod for. I denne kampen bærer de med seg tankene nedarvet fra frigjøringsprosesser og erfaringene tilegnet i de siste revolusjonære kamper fra slutten av forrige århundre.
*(José Martí) " (Fotnote 1 I anledning kongressen for amerikanske nasjoner i Washington i 1889).
Tips en venn