Inspirert av president Trumans lansering av det store amerikanske bistandsprogrammet i 1949, dukket tanken om statlig utviklingshjelp opp også i etterkrigs-Norge. Opprinnelig var tanken at midler skulle kanaliseres gjennom FNs hjelpeprogram. I stedet ble Norge det første landet etter USA og kolonimaktene som startet tosidig u-hjelp. Kald krig og behovet for å demme opp mot kommunismen var en viktig begrunnelse for bistand fra vestlige land generelt. Når starten på den norske bistandsvirksomheten i 1952 ble Kerala-prosjektet, var i tillegg hensynet til hjemlige politiske forhold avgjørende. Særlig Arbeiderpartiet trengte noe som kunne sysselsette den utenrikspolitiske opposisjonen og få fokuset vekk fra NATO-spørsmålet og opprustning. Slik har norsk politikk og egeninteresse formet den norske bistandsvirksomheten fra starten.
Norsk utviklingshjelp har fått sin historie samlet mellom stive permer. De tre bindene, som ble lansert i juni, favner historien fra oppstarten av Kerala-prosjektet og fram til bistandsdebatten i 2002. Første bind i serien, "Norge møter den tredje verden", er skrevet av Jarle Simensen og gir oss altså bakgrunnen for at dette lille - og den gang mindre rike - landet startet med utviklingshjelp. Bindet slutter der den radikale politikken på 70-tallet slår innover den da godt etablerte bistandsvirksomheten. Forbausende mange av de problemstillingene som preget disse første par tiårene med norsk u-hjelpevirksomhet er de samme som de som preger dagens bistandsdebatt.
EGENINTERESSE OG JULEPYNT
Mens
Norges bistand økte, og politikere etter hvert omtalte landet som en
"humanitær stormakt", har det vært mindre fokus på egeninteressene.
Simensen konkluderer med at halvparten av det som ble bevilget av
bistandsmidler i perioden 1952-1975 kom tilbake i form av kontrakter og
leveranser av varer og personell.
Han peker på at selv om Norge
formelt var kritisk til binding av bistandsmidler, så kom for eksempel
det meste av bistanden som ble gitt til Pakistan og en betydelig del av
hjelpen til India til å bestå av kunstgjødsel fra Norsk Hydro.
Gjennomgangen av norsk politikk i internasjonale fora som Verdensbanken
og UNCTAD viser hvordan det var norske næringsinteresser, som
skipsfarten, og ikke hensynet til utviklingslandene, som var avgjørende.
Også
bistanden var begrenset i omfang, tross de store ord; Samlet ga Norge
fram til 1961 135 millioner til hjelpetiltak, inkludert India-hjelpen.
Til sammenlikning mottok Norge fra 1948 - 52 ca 450 millioner dollar
igjennom Marshal-hjelpen.
Beretningen om Fredskorpset er blant de mer idealistiske innslagene i bistandshistorien. Fram til 1999 hadde nesten 2000 nordmenn vært sendt ut som fredskorpsere siden de første reiste til Uganda, Tanzania, Zambia og Iran på 1960-tallet. De ble ofte utplassert på landsbygda og kom tettere i kontant med lokale innbyggere enn andre grupper bistandspersonell. I dette kapittelet kommer vi litt tettere på de som deltok i u-hjelpen i denne første fasen, og får litt innblikk i hva slags arbeid de gjorde. For eksempel at Ingrid Espelid var utstasjonert i Uganda Television og blant annet var med å lagde "women's pages", som "tok opp alt fra kosthold til hårfrisyre, innredning og julepynt". De politiske og ideologiske debattene rundt Fredskorpset i starten, har relevans forstsatt for det nyoppstandne Fredskorpset av 1990-tallet.
NEDTURER I AFRIKA
Jarle
Simensen skildrer i boka satsingen i Øst- Afrika i den første norske
bistandsperioden, inkludert helsetiltak, jordbruk, industri og
infrastruktur. Her er vellykkede tiltak, men også prosjekter som ikke
var liv laga. Norsk støtte til planleggingen av det overdimensjonerte
vannkraftanlegget Stiegler's Gorge i Tanzania, etter at blant annet
Verdensbanken hadde forkastet det, er et eksempel. Prosjektet ble
behandlet med entusiasme i Norad; vannkraft var jo et felt der Norge
hadde spesielt gode forutsetninger for å bistå. Tross mange års
kostbart forarbeid ble prosjektet aldri realisert.
Etter hvert kom
det stigende kritikk av regjeringene i de østafrikanske landene, men
Simensen viser hvordan bistandsmyndighetene var motvillige til å ta opp
kritikken, blant annet av Kenya. Et annet skandaleprosjekt som
behandles spesielt er skipseksporten til Ghana. Etter kraftig press fra
en kriserammet norsk verftindustri gikk Norad inn og støttet eksport av
skip til landet. Da Ghana ble rammet av økonomisk krise ble
garantiordningen norske verftet fikk sine penger. Men Norske
myndigheter forfulgte kravet overfor Ghana, til tross for at det var
feil ved flere av båtene, og dette har siden blitt stående som en
symbolsak for gjelsslettebevegelsen i Norge.
Gjennomgangen av
bistandstiltakene er spennende, men kanskje det mest interessante i
denne boka likevel er det som foregår på det hjemlige politiske og
administrative plan. Etableringen først av "Norsk utviklingshjelp" og
deretter Norad, debatten om hvem som skulle utforme budsjettet, presset
for økte bevilgninger: Alt dette kaster lys over dagens debatt, blant
annet diskusjonen om omorganisering og sammenslåing av Norad med
Utenriksdepartementet. Også erfaringene med stipendiater til Norge, der
SAIH lå i forkant, er interessant i lys av dagens Fredskorpsmodell
basert på utveksling.
En iøynefallende forskjell mellom denne første
fasen av bistanden og dagens situasjon er engasjementet fra politisk
hold. Mens bistandspolitikken på 1960- og 70-tallet var gjenstand for
grunnleggende politisk debatt, er det i dag merkelig stille om temaet
utover den lammende enigheten om at bistand er viktig.
MANGLER HISTORIER
Det
er samlet mye spennende innformasjon mellom permene til dette første
bindet i bistandshistorien. Den tematiske inndelingen, der man for
eksempel ser på næringslivets rolle og de frivillige organisasjonene i
ulike tidsrom, fungerer bra. Det som er synd er likevel at historien er
skrevet på en måte som heller skaper avstand og distanse til leseren,
enn nærhet og nerve i fortellingen. Først og fremst mangler menneskene.
For det aller meste er boka skrevet i et svært generelt språk;
"Optimister kunne mene at ..." , "Afrikansk dans, kroppsspråk kunne ha en
sterk følelsesmessig appell ..." De menneskene som var optimister og som
ble påvirket av den afrikanske dansen er ikke her.
Det er også en tendens til at man får forklart hvordan ting var, i større grad hvordan de ble slik. Hvilke motstridende interesser og krefter som sto bak og drev fram politikken blir til dels borte i beskrivelsene. Boka har med kritiske perspektiver, egeninteressen i norsk bistand er bare ett av dem, men de er også bare beskrevet heller enn reflektert over. Innimellom blir inntrykket at her har det vært viktigere å få historien fanget inn mellom to stive permer enn å fortelle levende historier og skape grunnlag for debatt.
Da historieverket ble lansert i juni ble det i media satt fokus på at forfatterne ikke kunne svare på om de ca 170 milliarder kronene som Norge har brukt i bistand faktisk har hjulpet utviklingslandene. Det er klart at spørsmålet er relevant, men kanskje heller for evalueringsrapporter av tiltakene, enn for historien om bistandsvirksomheten. For historien om norsk bistand hadde det vært interessant å få vite mer om hvem og hva som gjorde at de 170 milliardene er brukt på den måten de er brukt.


Tips en venn