- Iranske diplomater danner et terrornettverk av informanter over
hele Europa og driver systematisk kartlegging av eksiliranere,
forteller "Maryam". Av sikkerhetsgrunner ønsker hun ikke å stå fram med
navn, selv 20 år etter at hun flyktet fra Irak. Aktivister som Maryam,
som arbeider politisk mot det sittende regimet fra utlandet, risikerer
fortsatt å bli drep. I 1997 fant en tysk domstol Ayatollah Kamenei og
hans regjering skyldige i drapet på fire eksiliranere på restauranten
Mykonos i Berlin i 1992. Siden revolusjonen 1979 har 20 eksiliranere
blitt drept i Europa. Maryam har selv opplevd diktaturstyret til
Khomeini og hans etterfølger Kamenei på nært hold. Både før og etter
hun kom til Norge har hun blitt forfulgt og trakassert. Før Maryam
måtte flykte fra Iran, var hun aktiv i en marxistisk opposisjonsgruppe
som jobbet mot Khomeinis islamstyre. Da hun kom til Norge, fortsatte
hun kampen. I 1993 ble det kjent at en iransk diplomat samlet
informasjon om eksiliranere i Norge. Men til tross for dette, til tross
for at hun utsetter seg for fare, har Maryam valgt å fortsette sitt
arbeid.
- Det er mitt valg å være aktiv. Jeg må ta visse
forhåndsregler, som å holde identiteten min skjult når jeg uttaler meg
om regimet, men ellers har jeg beskyttelse i mitt norske
statsborgerskap, sier hun.
Maryam har ikke lenger et marxistisk
grunnsyn, men jobber for innføringen av demokrati i Iran, med det
norske sosialdemokratiet som modell. Hun forteller imidlertid at mange
av eksiliranerne ikke deler hennes politiske engasjement.
- De
fleste av de omlag 90000 iranerne i Norge i dag er folk med bakgrunn
fra middelklassen i Iran. Det var de som hadde råd og mulighet til å
reise ut da styret til sjahen Muhammed Reza Pahlavi ble styrtet under
revolusjonen. De hadde ingen politiske motiver for å utvandre, men
ønsket et bedre liv enn de kom til å få under Khomeinis strengt
religiøse og undertrykkende regime. Disse er lite aktive både overfor
norske myndigheter og det iranske regimet i dag, sier Maryam.
SPLITTET AKTIVISTLEIR
De
eksiliranerne som er politisk aktive er svært splittet. Maryam hører
til en fraksjon med reformtilhengere og venstreradikale, som blant
annet innbefatter Foreningen for iranske forfattere i eksil. De kjemper
for innføringen av demokrati og avskaffelse av det religiøse
styresettet i Iran. Den gruppen Maryam er med i, var godt representert
da om lag 200 demonstranter tidligere i sommer samlet seg foran
Stortinget for å vise sin støtte til studentopprøret i Iran. Opprøret
startet for alvor ved juletider. Da ble det kjent at den iranske
professoren Hashem Aghajari var dømt til døden for å ha kritisert
regimet. Protestene fra studentene ble slått hardt ned på av
styresmaktene, men studentene ga seg ikke.
I juli ble over 4000 iranske studenter arrestert for kravet om demokratiske reformer og regimets avgang.
Under
støttedemonstrasjonene i Oslo ble de store politiske forskjellene blant
eksiliranerne tydelige: Om lag 50 aktivister fortsatte demonstrasjonen
i Oslo foran den iranske ambassaden.
Maryam forteller at denne
demonstrasjonen, som utartet seg til å bli voldelig, var ledet av en
gruppe sjah-tilhengere fra Solidaritetsforeningen for et demokratisk
Iran, en organisasjon som startet opp for rundt ett år siden. De ønsker
å gjeninnføre monarkiet i Iran, noe som er utenkelig for Maryam og
hennes likesinnede.
- Vi kjemper ikke denne kampen for å gå tilbake
til et like undertrykkende monarkisk styre, hvor statsoverhodet ikke er
demokratisk valgt, sier hun.
En tredje fraksjon som er svært aktiv,
er Folkets Mujahedin. Organisasjonen hadde lenge sitt europeiske
hovedkontor i Oslo, men har nylig forflyttet seg til Paris. Tidligere i
sommer gikk bildene av aktivister som sydde igjen munn og øyne i
protest mot franske myndigheters arrestasjon lederen av organisasjonen,
verden over.
Folkets Mujahedin deltok i demonstrasjonene og
aksjonene som styrtet sjahen i 1979, men falt i unåde hos Khomeini og
flyktet utenlands. I mange år opererte de fra Irak og organiserte
aksjoner inne i Iran. Gruppens ideologi er en blanding av sosialisme og
islamsk tro. Maryam hevder at organisasjonen fortsatt støtter opp om
Ayatollaens undertrykkende politikk. Hun og andre reformtilhengere tar
sterkt avstand fra eksilgruppen, som er terrorlistet av USA og EU.
- Mujahedin kaller seg moderne muslimer, men er egentlig svært konservative. De har ikke gjort noe for kvinners rettigheter og godtar ikke de reformvennlige og venstreorienterte fraksjonene.
Men til
tross for sterke splittelser i et lite og sårbart aktivistmiljø, ser
Maryam tegn på økende engasjement blant eksiliranere.
- Vi ser at kampen i Iran er sterkere enn noen gang. Folk er utålmodige og saken kommer tydeligere fram, sier hun.
TAUST FRA NORSKE MYNDIGHETER
De
reformvennlige eksiliranerne har gjentatte ganger bedt norske
myndigheter legge press på regimet i Iran, som daglig bryter
grunnleggende menneskerettigheter. Men norske myndigheter er tause og
Statoil og Norsk Hydro har gjort tunge investeringer i Iran.
Pressetalsmann i UD Karsten Klepsvik forteller at Norge har valgt å
bygge ut kontakten med Iran.
- Iran har et komplekst styresett.
Norge prøver å støtte opp om de demokratiske kreftene ved å holde
diplomatisk kontakt med regjeringen. Vi minner stadig om viktigheten av
ytringsfrihet og demokrati, forteller han.
Imidlertid kan ikke
Klepsvik si noe om hvilke konkrete tiltak Norge har satt i gang for å
påskynde demokratiseringsprosessen. Han har ikke tro på handelsboikott
som virkemiddel, og mener norske selskaper, som Statoil, kan være med
på å støtte opp om de demokratiske kreftene i Iran. Dersom norske
selskap trekker seg ut, vil de trolig bare bli etterfulgt av et annet
lands selskap. - Jeg tror ikke det å trekke seg ut vil få iranske
myndigheter til å endre politikk, sier Klepsvik.
Eksiliranerne i
Norge er imidlertid uenige. - Iran er svært sårbare for internasjonalt
press fordi de er avhengig av å få solgt oljen sin. Det er derfor
veldig provoserende over at Norge ikke tar etiske retningslinjer for
sine investeringer i Iran mer på alvor, sier Maryam.
PRESSET REGIME
Regimet
i Iran er nå under økende press, både internasjonalt og internt.
Europarådet har sendt et krav om at Iran må samarbeide med Det
Internasjonale Atomenergibyrået og oppgi alle opplysninger om landets
atomprogram. Det har også vært mye oppmerksomheten rundt dødsfallet til
den iransk-canadiske fotografen Zahra Kazemi. Ifølge slektningene falt
hun i koma etter å ha blitt banket opp av iransk sikkerhetspoliti.
Canada har brutt alle diplomatiske bånd med Iran, og også EU fordømmer
hendelsen. Studentopprøret får liten oppmerksomhet i vestlige medier og
lite offisiell støtte fra vestlige regjeringer. USA er det eneste
landet som har støttet opprøret og som har opprettholdt en restriktiv
handelsboikott politikk overfor Iran helt siden det USA-vennlige og
-støttede sjahregimet ble styrtet i 1979.
- Hver dag blir
opposisjonelle iranere henrettet, uten rettssak, uten dom. Disse
drapene er det få i det internasjonale samfunnet som er opptatt av,
sier Maryam og forteller om en hemmelig militær gruppe som henretter
opposisjonelle. Denne gruppen kaller seg Ansar Hizbollah.
Regimet har en egen militærstyrke, men støtter også denne gruppen.
-
Da jeg var aktiv i Iran, måtte vi arbeide om natten for å unngå
patruljer fra Ansar Hizbollah. Vi trykket opp og distribuerte
løpesedler som informerte om regimets undertrykkelser. Det var og er
fortsatt dødsstraff for dette arbeidet, sier Maryam og fortsetter:
-
De siste årene har over 200 aviser og tidsskrifter blitt forbudt og
ingen vet hvor mange redaktører, journalister og akademikere som sitter
fengslet eller blir henrettet. De geistlige lederne har ingen kontakt
med folket, men gjør alt hva de kan for å beholde makten, selv om det
betyr at de må drepe alle som er i opposisjon.
Men til tross for at situasjonen i Maryams hjemland er vanskelig, tror hun på forandringer. Det er økende press internasjonalt. Enda viktigere er det at studentene i Iran er sterkere enn noen gang før. - De har aldri opplevd demokrati og tar ikke ytringsfrihet som en selvfølge - de er utålmodige og uredde. Mens vi følte oss svært isolerte i vår kamp, har studentene i dag bedre hjelpemidler. Med tilgang til internett og mobiltelefoner er det lettere å organisere seg.
Maryam tror opprøret vil spre seg når universitetene åpner igjen til høsten og sier hun beundrer studentene. I likhet med henne kjemper de for demokrati i Iran med livet som innsats.
Tips en venn