En liten kvinne står på scenen og synger om store ting. Mellom sangene, som spenner fra indianske folketoner til salsa og jazz, snakker Lila Downs om politikk, livet, døden og kjærligheten. Stemmen hennes er en nasal bondepikes i det ene øyeblikket, en kraftfull rancherasangerinnes i det neste, og innimellom sveiper hun innom en røykfylt jazzklubb sammen med bandet. Publikum på Cosmopolite lar seg bevege, og det er med nød og neppe hun får forlate scenen.
GRENSER
Musikken
på Lila Downs siste plate, "Border", handler om grenseoverskridelser på
flere plan. I tillegg til å krysse musikalske grenser er hun opptatt av
en ganske konkret grense i tekstene sine; grensa mellom Mexico og USA,
og alle de som forsøker å krysse den med vekslende hell. Hun synger om
rasisme i det flerkulturelle USA, om maquiladora -industrien langs
grensa, om "Los mojados"- de som forsøker å krysse grensa på illegalt
vis, og om frihandelsavtalen NAFTA, som i 1994 ble undertegnet mellom
de to landene og Canada. X spurte henne om hun tror at musikken kan
være et politisk instrument.
- Jeg tror at kunsten alltid er
politisk, enten man vil eller ei, fordi den innholder sterke følelser,
og følelsene bringer med seg tanker om ulike tema. Jeg tror på kunstens
politiske kraft!
- På din siste plate har du sanger som handler om frihandelsavtalen NAFTA. Hvorfor valgte du et slikt tema?
-
Vel, vi er alle en del av besettelsen for det materielle, alle har vi
vår rolle i dagens konsumkultur, alle er vi opptatt av å kjøpe oss
lykke i større eller mindre grad. Vi lever i overdrivelsenes tid, mener
jeg, og det er ikke store forskjeller på folk i så henseende, alle er
vi innblandet. Downs sier hun ikke er så glad i å snakke om politikk.
-
Jeg foretrekker å lage musikk fremfor å prate. Musikk kan få folk til å
åpne seg for nye ideer og nye kulturer som de ellers ikke ville
interessert seg for. Jeg tror det er lettere å nå inn til hjertene
gjennom musikken. Min jobb nå er musikken, selv om jeg som antropolog
liker å snakke mye, smiler hun. Downs har utdannelse både som klassisk
sanger og som antropolog, med feltarbeid blant mayaindianere i Mexico.
FRIDA
Her
hjemme er Lila Downs mest kjent fra filmen "Frida" om Frida Kahlo, der
hun framfører en sang i scenen der Frida drikker seg full på bar.
Journalister har også bemerket at hun ynder å kle seg i indianske
folkedrakter, ikke ulikt den meksikanske malerinnen. Vi spurte henne om
hva slags forhold hun har til sin landskvinne.
- Vi har begge røtter
både i det indianske og det europeiske, min far er europeer, som
Fridas, og min mor er meksikansk med indianske røtter. Hun var en
viktig inspirasjonskilde for meg i en periode, både gjennom sitt liv og
sin kunst. I Mexico lærte vi ingenting om henne på skolen, vi lærte
bare om hennes mann, maleren Diego Rivera. Downs er opptatt av å
framheve kvinners historie. Hennes nye plate, som kommer i 2004, er
viet ulike kvinneskjebner.
- En av sangene jeg har skrevet til den
nye plata handler om Digna Ochoa, en meksikansk
menneskerettighetsadvokat som døde under mystiske omstendigheter.
Myndighetene hevder fortsatt at hun tok om selvmord, og etter min
mening er dette en sak som også har med kjønn å gjøre. Vårt juridiske
system er fortsatt preget av dobbeltmoral og store mangler.
- Hvorfor blander du så mange ulike musikkformer?
-
Det er naturlig for meg fordi jeg selv kommer fra ulike kulturer.
Gjennom min andre plate "Arbol de la vida", der jeg konsentrerte meg om
de indianske tradisjonene jeg har fra min bestemor, fant jeg ut at jeg
faktisk var mindre indiansk en jeg trodde selv. Denne prosessen har
gjort meg sterkere og mer åpen for sjangerblanding. Jeg bryr meg ikke
lenger om at folk i Mexico kritiserer meg for å ikke være "ren"
musikalsk sett, fordi jeg nå er mer sikker på min egen musikalske
identitet.
Tips en venn