Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Hvordan har det seg nå egentlig at disse skandinavene er så rike, mens vi i Afrika er så fattige? Det er det ingen i Skandinavia som vil fortelle deg. Og hvorfor skulle de det egentlig? Hvis du hadde vært så heldig å finne din egen private gullhøne, ville du da fortalt hvor du fant den?
Så du er nødt til å mase på dem. - Kom igjen nå, hvordan har dere fått det til?, spør du igjen og igjen.
- Vi vil hjelpe dere, svarer de.
- Hjelpe meg med hva? roper du tilbake, litt irritert.
- Ikke deg personlig, svarer de mildt. - Men folket ditt.
- Det hadde vært bedre om dere hjalp meg personlig, smeller du tilbake. - Jeg har mange problemer som noen kroner faktisk i stor grad kan løse.
Da smiler de til deg igjen. Milde nordpolensmil.
- Men det er jo ikke slik det fungerer, sier de og tilbyr seg med en gang å kjøpe et sandwich til deg slik at ting skal se litt lysere ut.
Skandinavia var blant de viktigste støttespillerne i kampen mot apartheid. Det vil vi aldri glemme. Skandinaviske solidaritetsorganisasjoner ga forbløffende mye støtte, både finansielt, organisatorisk og moralsk. (Men aldri våpen, noe som av og til irriterte oss litt. De skandinaviske landene lager og selger svært mye våpen og vi kunne virkelig hatt bruk for et Saab jagerfly, en Pingvinrakett eller Bofors-kanon fra tid til annen. Men la oss glemme det nå)
I post apartheid-perioden (altså nå) insisterer de skandinaviske solidaritetsgruppene på å fortsette. Det er pinlig. Det betyr jo at kampen fortsatt pågår.
Og på en måte gjør den jo fortsatt det, men spørsmålet er hva slags kamp som foregår nå? Vel, hvis du synes det er et vanskelig spørsmål å svare på, så prøv å forestille deg at du skal gi svaret til en drøss med velmenende solidaritetsgrupper som fremdeles holder på med finansiering fra staten i de landene der langt opp i nord.
Det er en svært merkelig situasjon. Der sitter vi, i et nøkternt, men velutstyrt styrerom som tilhører en skandinavisk solidaritetsorganisasjon. Alt er trygt og fint. Men solidaritetsarbeiderne har det vond. De vet nemlig ikke hva de skal gjøre med alle de pengene staten har øst over dem for at de skal bruke de til vår beste. De spør meg: Hva mener du? Hvordan kan vi bli bedre til det vi driver med? Hva synes du er de viktigste spørsmålene i Afrika i dag?
- Afrika? svarer jeg. - Kan dere være litt mer presise? Det er jo et ganske stort sted.
- Hmm, svarer de. - Over til noe annet. Synes du vi er for proaktive?
- Hva betyr proaktiv?
- Vel, å ta avgjørelser for folk på grassrotnivå. Skal vi la dem ta avgjørelsene for oss eller skal vi ta avgjørelsene for dem?
- Ærlig talt, hva er det egentlig dere spør meg om, roper jeg ut. Riktignok et lavt rop. Jeg er jo på deres hjemmebane. Man må vise et minstemål av høflighet.
Da smiler de disse milde smilene igjen. Det er som å være i en science fiction-film, men uten noen av de supervåpnene heltene i disse filmene som regel har.
Vi har altså en lang vei å gå. Vi kan gjøre så godt vi kan for å glemme problematikken rundt "det rike Nord" og "det fattige Sør". Vi kan overse den brutale virkeligheten og vise til forskjellige luftige ideer om afrikansk renessanse, Nepad og den Afrikanske Unionen.
Men problemet med den tilsynelatende evigvarende bistanden, som begynte med at misjonærer, også mange fra Skandinavia, selv reiste av gårde, ofte med store personlige ofre, for å fortelle oss afrikanere hvordan verden egentlig henger sammen, er at ingen helt vet hva man skal gjøre lenger.
Nå er hodepinen for donorene og solidaritetsarbeiderne (Gud velsigne deres bankende små hjerter) at mottakerne av bistanden ikke lenger er takknemlige. Ikke er de særlig villige til å si noe om hvorfor de ikke er takknemlige heller. De vil bare ha mer penger. Ferdig med det. Det morsomme er at organisasjonene i Sør, de som virkelig tjener på bistandseventyret, nå skal rettferdiggjøre at bistanden bør fortsette fra de rike landene i Nord.
Og rike er disse landene. Skikkelig rike. La meg gi noen eksempler på hvor rike.
Å leie en to-roms leilighet i Oslo kan fort koste deg formidable 18.000 rand, en cheeseburger på MacDonalds koster deg 39 rand og en dobbel cheeseburger hele 103 rand.
Du finner kanskje dette utrolig. En cheeseburger er en cheeseburger. Hvordan kan den koste sekssju ganger mer i Skandinavia enn her? Lages de kanskje av spesielle luksuskuer som vi i Afrika ikke har hørt om?
Sant å si så vet jeg ikke hvordan dette henger sammen. Det jeg vet er at vanlige folk i Skandinavia har lønninger som vi bare kan drømme om. Og siden lønningene er så høye, så er prisene også høye. Jeg tror det kalles voodoo-økonomi eller noe sånt. Et annet resultat av at folk i Skandinavia har så sinnsvakt mye penger er at de kan gi litt til oss i Sør.
Urettferdigheten som ligger i at noen er rike og andre er fattige bli nok aldri borte. Men vi har vært fattige veldig lenge nå og det ser ikke ut til at det kommer til å forandre seg med det første.