Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Ingen forsto helt hva som skjedde. Én uke etter attentatene den 11. september - mens bildene av død og ødeleggelse fremdeles var ferske på netthinnen - dro verdens mektigste armada fra sine amerikanske havner. Snart ble det klart at målet var Afghanistan, et av verdens fattigste land med over tjue års krig bak seg. Parallellene til den senere krigshandlingen mot Irak er åpenbare. Motivene, hvorfor man ville invadere, ble forandret etterpå. Først handlet det om å gripe den ansvarlige for attentatene. Så skulle et forhatt regime styrtes. Og etter en stund munnet det ut i å befri landets befolkning - kvinnene skulle ikke lenger være tvunget til å gå kledd i burkha.
Begge disse regimene ble tidligere finansiert og støttet av den amerikanske administrasjonen. Uten USAs velvillige bistand hadde verken Saddam eller Taliban kommet til makten eller beholdt den i sine respektive land.

ETT OG ET HALVT ÅR HAR GÅTT siden talibanregimet ble styrtet. Ett og et halvt år har gått siden Bush erklærte krigen for vunnet. Han kalte det en stor seier. Men hjernen bak tvillingtårnenes fall er fortsatt en fri mann, til tross for presidentens gjentatte løfter og den amerikanske krigsmaskinens overlegne høyteknologi. Samtidig med at bombene begynte å falle over Bagdad startet operasjonen "Valiant Strike" - Det heltemodige slaget - i Afghanistan. En formidabel suksess, ifølge USAs myndigheter: "Operasjonen fjernet mer enn 170 rakettstyrte granater, 180 landminer, tonnevis av raketter og geværer, missilutskytingsramper med alt tilbehør; og en gruppe afghanere ble tatt inn til forhør." Men ingen Osama. Derfor forandres krigens formål til befrielse.
Nå skal irakerne gis samme gave som afghanerne. Å slippe den alltid nærværende frykten under et vanvittig regime. Å heller nyte trygghet og demokratiets frihet.
Men hva har hendt i Afghanistan etter krigen? Finnes det demokrati? Kan afghanerne stole på sitt lands rettsystem? Har det blitt tryggere? Og kan kvinner, de som hadde det vanskeligst under Talibanregimet, leve uten redsel? MEN FOR DET FØRSTE: ER DET FRED? ISAF, International Security Assistance Force, heter den nå Natoledede styrken på om lag 5000 mann som er satt til å overvåke freden i landet. I tilegg jakter rundt 10.000 amerikanske soldater på Osama Bin Laden og hans støttespillere i hele Afghanistan. ISAF-styrken er stasjonert i Kabul, der den holder en viss orden, selv om den ikke har lyktes i å hindre at flere ministere har blitt myrdet og et attentatforsøk på president Hamid Karzai.
- I resten av landet er situasjonen en annen, sier Lars Grebius, som de siste fire årene har jobbet i landet for den svenske Afghanistankomiteen. Provinsene er styrt av krigsherrer som krenker menneskerettighetene. Med den amerikanske administrasjonens velvilje har despotiske kommandanter fått våpen og økonomisk støtte av USA for å kjempe mot bortdrevne talibanstyrker. De utnytter sitt spillerom. Torturerer og myrder fanger, handler med opium. Afghanistan ventes innen kort tid å gjeninnta den lite flatterende førsteplassen blant verdens opiumprodusenter. følge en FN-rapport som ble lagt fram i oktober fjor, hadde produksjonen under Talibanstyret sunket drastisk, til 185 tonn i året. Etter Talibans fall steg den umiddelbart og antas i dag å nærme seg 3000 tonn.
Det er en velkjent amerikansk strategi - fra Vietnamkrigen til Panama - å alliere seg med den ene eller andre krigsstyrken som kan brukes til egne formål. Resultatene er så å si uten unntak katastrofale.
Ikke mye tyder på at det vil bli annerledes i Afghanistan. Det vet afghanerne. De vet hva krigsherrene er i stand til. De vet at det som omverdenen kaller fred kan være borgerkrig i morgen.
Landet savner stabilitet: President Karzai har blitt tvunget til å ansette amerikanske sikkerhetsvakter, siden han ikke kan stole på én spesifikk gruppes lojalitet. Og vaktene selv tør ikke vise seg verken i uniform eller vestlige klær i gatene i sin fritid. Av samme grunn har også mange vakter begynt å gro skjegg.
- Det virker som om USA spiller et dobbeltspill med Karzai. Noen ganger gir Washington løfter om full støtte, andre ganger lytter de knapt til ønskene hans. Karzai vil at krigsherrene skal bekjempes, men samtidig styrker USA dem gjennom å pumpe inn våpen og penger. Sentralregjeringen ber om at ISAFs mandat skal utvides, men av uklare grunne motsetter Pentagon seg dette, sier journalisten Iqbal Khattak, som har fulgt den senest utviklingen i landet.
I mars publiserte FNs generalsekretær sin siste rapport om Afghanistan. Det er et merkelig dokument. På den ene siden er det en slags ønskeliste over hva man mener å ha oppnådd etter Bonnkonferansen som ble avsluttet 5. desember 2001.
Sentralregjeringen i Kabul sies blant annet å ha "utvidet sin autoritet over hele det nasjonale territoriet". På den annen side blir det konstatert mer sobert:
"Sikkerheten fortsetter å være den vanskeligste utfordringen for fredsprosessen i Afghanistan... Bevæpnede grupper har i det siste utført kriminelle handlinger i nord, øst, og vest, og i mange områder har motsetninger mellom krigsherrer bidratt til økt ustabilitet... I slutten av 2002 støtte Herats guvernør, Ismael Khan, sammen med den lokale øverstkommanderende, Amanullah Khan, i Shindand. I januar 2003 brøt det ut stridigheter i Badghisprovinsen mellom Ismael Khans styrker og den lokale guvernøren, Gul Mohammed."
Rapporten snakker om "sporadiske terroristaksjoner", men når en leser lista virker det som om aksjonene skjer i stort omfang. Videre heter det: "Flere kilder sier at i løpet av de første månedene i 2003 har man registrert økt regjeringsfiendtlig aktivitet, og aktivitet som retter seg mot det internasjonale samfunnet." Og slik fortsetter det. Et befridd land hvor freden har blitt gjenopprettet? Nei, noen "autoritet over hele det nasjonale territoriet" eksisterer ganske enkelt ikke. Utenfor hovedstaden råder det kaos. Bevæpnede banditter stjeler det de kan fra sivilbefolkningen. Det finnes også talibanmotstand igjen å bekjempe for de amerikanske soldatene, som mer og mer er i ferd med å bli nok en stridende part i den stadig pågående kampen om makt i landet. Så hvor er freden? Alle problemene skal løses i nærmeste framtid, lover de styrende. Der er slik det er tenkt, men at det blir slik et lite trolig.

FOR DET ANDRE: BLIR AFGHANISTAN STYRT AV FOLKET? Lever man nå i det demokratiet som USA lovte skulle erstatte Talibans diktatur?
Karzai annonserte i desember i fjor opprettelsen av en ny afghansk nasjonal armé (ANA). 70 000 mann sterk og "lojal til sentralregjeringen" skulle den være, ifølge presidenten, som altså ikke engang kan finne en lojal afghansk vaktstyrke for sin egen sikkerhet. Simsalabim - så skulle denne styrken avvæpne 100 000 mann i organiserte, væpnede fraksjoner, samt et helt land der stort sett hver eneste voksne mann har et håndvåpen.
Et halvt år etter Karzais annonsering - i april - hadde 2000 mann gått igjennom en ti ukers militær trening, under amerikansk og britisk oppsyn. Disse skal altså bli 70 000 lojale soldater og avvæpne landet, og de skal gjøre det innen juni 2004. Da skal det etter planen holdes allmenne valg. Så om ett år kommer Afghanistan til å bli et demokrati, som den amerikanske administrasjonen har lovet. Er det så enkelt? Nei, i dag er det ingen som aner hvordan allmenne valg skal gjennomføres. Folkeregistre mangler, det finnes ingen valglister. Ingen armé.
Og mange afghanere har annet å tenke på enn hvem som styrer i hovedstaden. Ett og et halvt år etter Talibanstyrets fall er en halv million mennesker fremdeles flyktninger i sitt eget land, og det er langt flere utenfor landets grenser. For disse eksisterer ingen fred og intet demokrati. Carl Söderbergh, generalsekretær i den svenske avdelingen av Amnesty International, var nylig i Afghanistan for å granske situasjonen. Han er urolig.
- Sikkerhetssituasjonen er ekstremt alvorlig og mange forblir internflyktninger og lever under meget vanskelige og farlige forhold. Samtidig har nå Iran, som har to millioner afghanske flyktninger, begynt å deportere. I Pakistan arresterer og trakasserer politiet afghanere, for på den måten tvinge dem til å vende tilbake.
Går det an å tvinge fram demokrati i et land som ennå ikke har oppnådd fred? Hvem er det egentlig som drømmer om allmenne valg? Det afghanske folket? Noen gjør det. Mange gjør det ikke. De har ikke tid, de er for opptatte med å overleve.
- Kommer man utenfor byene er de fleste analfabeter og ikke engasjert i den politiske prosessen i det hele tatt, sier Lars Grebius. Det går ikke an å snakke demokrati med dem. De vet ikke hva det er. Etter tiår med krig har de lært seg hva som er viktig: Mat, tak over hodet, helsevesen, sikkerhet... Det er det fundamentale. Å klare hverdagen er det som betyr noe.
Og hvorfor skulle de håpe at sentralmakten, etnisk skeivt fordelt og infisert av korrupsjon, skal ordne deres framtid?
- Man glemmer at regjeringen, i likhet med resten av landet, er fragmentert, sier Anders Fänge, landskoordinator for den svenske Afghanistankomiteen. De fleste ministere og høytstående tjenestemenn oppfatter det ikke som sin rolle som å fremme sentralmaktens og statens interesser. De jobber først og fremst for å styrke sin egen politiske posisjon. Resultatet blir at sentralmakten i stedet for å virke som en motvekt til kommandantveldet, lovløsheten og det administrative kaoset, i mange tilfeller nører opp under det og forverrer situasjonen ute i provinsene.
- En annen del av problemet er at regjeringen er i politisk ubalanse. Når Talibanregimet kollapset fantes det kun én gruppering innen opposisjonen som var sterk nok til å ta over Kabul. Det var panjshirerne, en etnisk gruppe fra Panjshirprovinsen. De ble tildelt maktministeriene, til tross for at de utgjør knapt én prosent av landets befolkning. Det sier seg selv at en såpass liten gruppes dominans i et land som Afghanistan, der de siste krigene har hatt klare etniske undertoner, i lengden kan bli ødeleggende.

Journalist Iqbal Khattak er enig: - Å styrte Talibanregimet uten å ha et alternativ som aksepteres av alle afghanere kommer til å føre til en borgerkrig så fort de amerikanske og FNsanksjonerte troppene forlater landet.
Afghanistan er et fattig land, så fattig at mange kjemper for å overleve til tross for usle avlinger og en svimlende arbeidsledighet. Hvem orker å diskutere demokrati?
Spesielt når demokrati synes å være det samme som en korrupt sentralmakt i ubalanse. En sentralmakt som dessuten svinner hen så fort man kommer utenfor det ISAF-beskyttede Kabul. I dag er demokratiet svakt.
Snart, lover Karzai. Men er Afghanistan virkelig på vei mot et folkestyre? Tvilsomt. Presidenten sier at allmenne valg skal holdes om ett år. I dag mangler man forutsetningene for dette.

FOR DET TREDJE: FINNES DET LOV OG ORDEN? Et rettssystem som fungerer? Som behandler alle likt, uavhengig av etnisitet og status?
Krigsherrene saboterer alle forsøk på å bygge opp et rettsvesen. Slik situasjonen er nå risikerer de ikke straff for sine lovbrudd. Amerikanerne beskytter dem, og mange sitter de selv i den sentrale regjeringen. De er utenfor lovens rekkevidde. Den amerikanske krigsmakten har hittil lagt hindringer i veien for utredninger som kan komme til å rette beskyldninger mot eget hold.
Det dreier seg om et tusentals sivile afghanere som har blitt drept av bomber under krigen, bomber som ble kalt presise. Det dreier seg om tonnevis av utbrent uran som forgiftet jord, vann og mennesker.
Marc Herold, amerikansk forsker og professor, har kartlagt alle bomber som falt under krigen i Afghanistan og, ved hjelp av lokale kilder, undersøkt konsekvensene. - Uranstøvet spres over store områder, spesielt i et land med mye vind som Afghanistan. Sivile har blitt drept i bombingene, men det kommer til å bli flere dødsfall i lang tid framover. Uranet dreper langsomt. Vi kommer til å se nye sykdommer og misdannelser. Det dreier seg også om massegraver, hvor man har funnet levninger etter et hundretalls talibankrigere. USA motarbeider utredninger som skulle kunne gi svar på hvilken rolle amerikanske soldater spilte. Ingen vet med sikkerhet hva som skjedde med de talibanerne som, etter å ha blitt tatt til fange av Nordalliansen og amerikanske soldater, ble transportert bort i oksygenfattige containere. Det man vet er at mange av dem som lå i massegravene, hadde blitt kvalt.
Iqbal Khattak forteller om et hat som vokser: - Den amerikanske administrasjonen og dens tropper i Afghanistan har blitt beryktet for å delta i krigsforbrytelser og etnisk rensing. I amerikanske soldaters nærvær myrdes, ranes og voldtas uskyldige afghanere. Gjennom sin passivitet blir amerikanerne medskyldige i det som skjer.

Hvordan skal afghanere orke å jobbe for framtida når amerikanerne ikke respekterer det samfunnet de sa de ville bygge? - Den amerikanske opptredenen har undergravd troverdigheten i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter i Afghanistan, sier Thomas Hammerberg, leder for Palmesenteret. Afghanistan er i dag et lovløst land. Siden de lover som finnes ikke gjelder for alle. Siden de sterke og mektige aldri blir ført fram for en domstol.

FOR DET FJERDE: HAR DET BLITT TRYGGERE? Hva betyr krigsherrenes nærvær? Hvor trygg føler man seg i et lovløst land? Afghanerne har blitt brukt som spillbrikker. De fikk fagre løfter, men lever i en kaotisk hverdag. Det finnes dem som lengter tilbake. Ja, til Taliban-styret. Og det sier en hel del. Talibanerne var fryktinngytende. Regimet isolerte et allerede fattig land med sin religiøse fanatisme. Mat fantes det ikke. Mennesker ble lemlestet og drept for brudd på lover som Taliban hadde innstiftet. Alle med unntak av mennene i svarte turbaner levde i konstant frykt.
Men er det bedre i dag, etter at krigen brakte med seg andre ledere?
- I og med Talibanstyrets fall og Bonnavtalen, hadde folk store forhåpninger. Men siden har det ikke hendt noe i visse deler av landet. Mange er skuffet. Over at det ikke har skjedd mer. Der jeg har vært, i den sørøstlige delen av landet, har jeg ikke sett noen forbedringer på grunn av krigen. Men det har blitt verre sikkerhetsmessig, sier Lars Grebius.
Mange afghanere føler seg sviktet. For midt i undertrykkelsen fantes det under Taliban i alle fall en orden. Forbrytere ble straffet. Nå hersker lovløsheten.
Å reise mellom to byer uten sikkerhetstiltak? Aldri, det er utenkelig. Bandittene raner og myrder. Så man bevæpner seg. Dette i et land som flommer over med våpen (det antas å finnes åtte millioner håndvåpen i omløp).
- Det viktigste for det afghanske folket er å føle seg trygge i hverdagen, sier Grebius. I de tidligere talibankontrollerte områdene var det orden. Da talibanerne forsvant åpnet det veien for krigsherrene. Og kriminelle handlinger ble vanligere. Ikke for å forsvare dem på noe vis, men talibanerne holdt orden. Det fantes en annen sikkerhet.

FOR DET FEMTE: MEN KVINNENE DA? De som led verst, de som skulle brenne sine burkhaer og hilse befrielsen velkommen. Har de fått det bedre?
Ja, delvis. Nå får jenter mulighet til skolegang. Kvinner kan arbeide utenfor hjemmet. Men mye er som før. Det var ikke Talibanstyret som introduserte undertrykkelsen av kvinner. Mennene ble ikke tvunget til å sette seg selv over sine døtre og hustruer.
Så hva skjedde etter at landet ble erklært fritt av den amerikanske administrasjonen? Vestlige journalister ga oss de bildene vi lengtet etter å se, bilder som bekreftet krigens gode motiv - selv om det var et vikarierende motiv - gjennom å vise kvinner som smilte mot kameraene. Uten burkha.
- Før så man aldri kvinner uten burkha. Det er annerledes i dag, i alle fall i Kabul. Men hovedstaden er et unntak. Mange av de flyktningene som har vendt tilbake dit er høyt utdannede og har levd i Europa. De velger ofte å ikke bære burkha. Utenfor byen er det ikke slik, der går alle med burkha, sier Lars Grebius.

Afghanske kvinners frihet er i dag begrenset. Fortsatt hender det at kvinner som ikke anses for anstendige, som ikke følger de tradisjonelle kleskodene, trakasseres. Under trusler jages de tilbake til hjemmet. Familien krever det samme: anstendighet. Mannlige slektninger mener at det settes spørsmålstegn ved deres ære når kvinnene søker å skape en tilværelse ved siden av den som hustru og mor.
Seinest i april uttrykte Afghanistans kvinneminister, Habiba Sarabi, sin uro. Hun sa hun var meget bekymret over de krenkelsene kvinner utsettes for på landsbygda.
Antallet voldtekter øker, spesielt i det nordlige Afghanistan. Og kvinner behandles fortsatt - etter den krigen som skulle gi dem frihet og sikkerhet
- som handelsvare. I landets sydlige deler selger familier sine døtre, ofte så unge som sju år, for tusentalls dollar. Alt ifølge tradisjonen som sier at den blivende ektemanns familie skal betale en brudepris. I Herat, provinsen som styres av krigsherren Ismael Khan, kan politiet pågripe unge kvinner som mistenkes for å ha møtt en gutt som de ikke er i slekt med. De tvinges da til en gynekologisk undersøkelse for å bevise at de er jomfruer.

Men det finnes håp. Det har på mange måter blitt bedre etter krigen, sier doktor Sima Samar, tidligere kvinneminister i Karzais regjering.
- Våre liv er faktisk bedre. Kvinner kan ofte forlate hjemmet uten mannlige slektninger som eskorte. Vi kvinner blir ikke slått på gata, ingen lov sier at vi må bære burkha. Kvinner blir mer aktive og ser sin egen verdi; i mars i fjor kom 60 kvinner fra hele landet for å delta i et møte med kvinneministeriet.
- Samtidig eksisterer det unektelig en undertrykkelse. Taliban er borte, men deres arv lever fortsatt.
Doktor Samar mener at mye kommer til å avgjøres de nærmeste årene. Hun kaller det et kappløp med tiden, at landets framtidige utvikling bestemmer kvinnenes situasjon. Det dreier seg blant annet om dagens elendige helsevesen, der det verken finnes kompetanse eller utstyr for å ta seg av fødsler eller gynekologiske komplikasjoner. Kvinner dør selv om de egentlig kunne vært reddet, sier doktor Samar.
Hun ser det som et internasjonalt ansvar. Landet må bygges. Fra grunnen av. Ellers er det ikke rom for kvinnene til å endre sine levekår.
- I dag er vår stilling usikker. Motstandere kan utøve sin makt siden det savnes et sikkerhetsapparat. For at freden skal kunne bli varig må vi få støtte. Ellers bryter alt sammen, på alle plan. Husk ekstremistangrepene på jenteskolene i fjor høst!

SÅ TIL SIST: BLE DET BEDRE? Vi oppsummerer: Taliban er borte. Men mye annet er som før. Før krigen kom undertrykkelsen fra regimet. I dag er det krigsherrer som undertrykker. Som dreper og torturerer, som handler med narkotika og våpen. Disse menneskene blir beskyttet av USA. Den gang fantes det en viss orden midt i talibanernes totale vanvidd. Nå er loven uten betydning - den sterkeste går alltid fri.
I dag kan kvinner arbeide utenfor hjemmet og har mulighet til skolegang. I alle fall i byene, og dersom deres mannlige slektninger godkjenner det. Men på landsbygda er de fanget i samme tradisjoner som tidligere.

Mennesker var redde da og de er redde nå. Sentralmakten er svak, korrupt og etnisk ubalansert. Utenfor hovedstaden eksisterer ingen sikkerhet. Derimot drap, ran og voldtekter. Millioner av afghanere lever som flyktninger. Uranet i de amerikanske bombene har forgiftet jord, vann og mennesker.

HVORDAN BYGGER MAN ET LAND UT AV DETTE? Svaret er bistand, ifølge Sima Samar. Mer bistand. Og tiltakene må komme i gang nå. Umiddelbart. Før landet går under. Bare å opprette den nye armeen kommer til å koste mer enn hele den internasjonale bistanden (humanitær hjelp, lønn til bistandsarbeidere, katastrofehjelp, støtte til dannelsen av regjering, sivilt oppbyggingsarbeide, bruer, veier, skoler, m.m.) var lovet å være i 2002, nemlig to milliarder dollar. Og i virkeligheten ble bare to tredjedeler utbetalt. Den totale bistandssummen over de nærmeste fem årene er beregnet til å bli 5,2 milliarder dollar. Er det nok for å bygge opp et land som gjennom to tiår har blitt pulverisert av krig?
Mange hevder at den avtalte bistanden kommer til å gå til akutte tiltak, som å motvirke sult. For å bygge et land blir prisen høyere, betydelig høyere. Verdensbanken har beregnet at bistandssummen
- en klokere og mer effektiv bistand, som ikke forsvinner direkte til katastrofehjelp
- må være minst 20 milliarder dollar. Bosnia, Kosovo, Øst-Timor, - og Afghanistan. Sist kommer Afghanistan. Sist på bistandstabellen for disse krigsrammede landene. Hver afghaner får 75 dollar i bistand per år. Gjennomsnittet for de andre landene er 250 dollar per innbygger per år.
- Det internasjonale samfunnet, og i det inkluderer jeg USA, har et ansvar for å støtte de kreftene i Afghanistan som har som mål å opprette en fungerende stat, basert på et islamsk, pluralistisk og demokratisk system, sier Anders Fänge, og fortsetter: - Dersom det internasjonale samfunnet setter Afghanistan lavere ned på dagsordenen, kommer konsekvensene mest sannsynelig til å svekke forutsetningene for å nå en varig fred.
- Jeg håper at Afghanistan en dag ikke skal være avhengig av hjelp fra andre land, sier doktor Samar. Jeg håper at vi én dag kan hjelpe andre folk i nød. Men, virkeligheten er slik at om vi ikke får hjelp, kommer vi aldri å nå dit. Hun er tydelig når det gjelder bistandsbehovet, men desto mer forsiktig med å legge skylden på noen. Krigen vil hun ikke kalles mislykket. Nei, nå handler det om å rette blikket framover. Det som har vært har ingen betydning.

Iqbal Khattak er ikke så forsiktig. Han nøler ikke med å kritisere den amerikanske administrasjonen for krigen som, ifølge ham, bare har erstattet ett kaos med et annet, minst like destruktivt. Han nekter å se dette som en krig mot terrorisme. Han nekter å se dette som en framgang for demokrati og menneskerettigheter. - Dersom du kaller bombing av uskyldige sivile for en krig mot terrorisme... Da er jeg redd for at du har psykologiske problemer og burde oppsøke hjelp. Afghanerne har blitt straffet for en gjerning de ikke har begått. Osama var amerikanernes yndling når han brukte sin rikdom på å bekjempe russerne. Taliban ble akseptert så lenge de virket klare til å hjelpe Unocal og andre store, amerikanske oljeselskaper. Når de sluttet å spille etter andres regler ble de plutselig den alvorligste trusselen mot hele menneskeheten.
Min kritikk betyr ikke at jeg hadde noen som helst sympati for regimet. Men hatet mot amerikanerne vokser, og det vokser raskt. Bare krigsherrene hilser de amerikanske troppene velkomne, ettersom de får dollar igjen for sin støtte.

Afghanistan er ikke Irak. Landet mangler en potensiell rik statskasse, ingen oljepenger kan gi amerikanske selskaper lukrative avtaler. Iblant kommer det også uttalelser fra Washington om at USAs ansvar sluttet samtidig med den storstilte militærkampanjen. Tom Lantos, demokrat og et tungt navn i komiteen for internasjonale forhold i Representantenes hus, har sagt: - Vi bar den tyngste børen i kampen mot terroren. Vi kommer ikke til å bære en slik bør i oppbyggingen av landet. Nei, vi tror på arbeidsfordeling. Ikke desto mindre påsto USAs forsvarsminister, Donald Rumsfeld, i februar, at "det afghanske folket er nå fritt, og at USA hjelper det å gjenoppbygge institusjoner og demokrati etter alle krigene".

Iqbal Khattak ser det helt annerledes: - USA har vunnet denne krigen dersom målet var å innføre lovløshet, kaos, plyndring og drap. De vant dersom målet var å ødelegge den infrastrukturen som fantes. Var deres mål å befri afghanerne? I så fall tapte de krigen.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i det svenske magasinet ETC.