Et av de fem landene Statoil skal satse stort på de neste årene er
Aserbajdsjan. Om lag 15 milliarder kroner vil selskaper investerer i
det sentralasiatiske landet. Aserbajdsjan har store oljeressurser og
verdens oljeselskaper har investert enorme summer i landet de senere
år. Allikevel lever mesteparten av befolkningen i fattigdom. De siste
30 årene har landet vært styrt av Hejdar Alijev. Den tidligere
KGB-generalens regime har fått massiv kritikk for overgrep mot
menneskerettighetene, blant annet utstrakt valgfusk, arrestasjon og
tortur av politiske fanger og manglende ytringsfrihet. Nå er Alijev
syk, og har utnevnt sin sønn, Iham, til sin etterfølger. Playboyen Iham
er "valgt" til statsminister, han er visepresident i det statlige
oljeselskapet og - selvfølgelig - leder for landets olympiske komité.
Dette regimet mener Statoil altså det er uproblematisk å samarbeid med.
For å samarbeide er konsernet nødt til. Oppfører de seg ikke slik regimet ønsker, vil andre selskaper blir prioritert.
Det er ikke galt å investere i fattige land. Slike innvesteringer kan bidra til utvikling og økt velstand. Men det er minst tre spørsmål som er sentrale i forhold til Statoil storsatsning i fattige land. Bør et statsstyrt norsk selskap investerte tungt i land som ikke er demokratiske og der det begås regelmessige overgrep mot menneskerettighetene? Og bør et norsk statsstyrt selskap investere i land hvor man vet at et lite mindretall plyndrer statskassa? Og sist, men ikke minst: Bør et statsstyrt norsk selskap tjene milliarder av kroner i utviklingsland? Dette er spørsmål som norske politikere bør vie større interesse enn det de gjør i dag.
Tips en venn