Det er mandag morgen sent i februar og jeg går atter en gang gjennom Dakars travle gater.
Etter
å ha sirklet over vidstrakte områder med gult storbylys, lander
nattflyet fra Johannesburg halv fire om morgenen. Synet av den rastløse
byen som klynger seg til livet mellom to store, truende hav: Atlanteren
og Sahara, fyller meg alltid med spenning og en svak uro. Det er lite
tid til å sove i Dakar. Som i New York, den rike søsterbyen på den
andre siden av Atlanteren, finner vi også her en evigvarende nervøs
energi som holder byen gående 24 timer i døgnet. Men mens rikdom er
drivkraften bak all energien i New York, er det tilsynelatende
fattigdommen som driver Dakar (riktignok finnes det også rikdom i
Dakar, men det er mye mindre av den).
De endeløse byggeprosjektene
som skyter som knopper fra bysenteret og ut i periferien er tegn på den
gryende rikdommen i denne byen i halvørkenen. I byens utkanter kan man
se toetasjes villaer vokse opp; opplyst av gult og hvitt lys, står de
som silhuetter mot den svarte nattehimmelen. De stirrer ensomt ut av de
vindusløse øynene i de uferdige, grå betongveggene.
VILJEN TIL OVERLEVELSE
Det
tar lang tid - noen ganger årevis - å gjøre ferdig en bygning. Det er
stor aktivitet når pengene kommer inn. Kanskje kommer de fra en
slektning som driver med gatesalg i New York eller London, Paris,
Milano eller Buenos Aires; kanskje fra et familiemedlem som har gjort
det stort på en av storbybørsene. Beløpet varierer. Når pengene er
brukt, må bygningsarbeidet vente tålmodig på neste lykketreff. Den
afrikanske kampen for tilværelsen synes å ha ingen ende.
Det er den
energiske viljen til overlevelse som tvinger meg opp på beina allerede
etter tre timers søvn. Jeg kan ikke vente med å ta skrittet ut i den
summende energien igjen.
Det er vinter. Det er lett å glemme at
Dakar befinner seg på den nordlige halvkule og at årstidene følger
Europas. Vintrene her blir likevel aldri så ille som der, og mange
vinterdager kan du gå ut i bare skjorta. Men det finnes dager, som i
dag, dager hvor en iskald vind pisker inn fra ørkenen, den skjærer seg
gjennom yttertøyet og slynger ørkensand inn i øynene dine. Dagen etter
kan den samme ørkenen skjenke deg harmattan - en het, tørr vind som får
deg til å lengte etter vinteren igjen. Det er umulig å forutse. Derfor
er alle forberedt på alt og alle er ute på gatene hvor de på en eller
annen måtetjener til livets opphold. Byen forandrer seg. På de atten
månedene siden jeg var her sist, er det deler av sentrum jeg ikke
kjenner igjen. Fra tid til annen må jeg stoppe opp for å prøve og
orientere meg.
Begge kafeene på hovedgata, hvor jeg pleide å ta mine
kveldsdrinker, har stengt. Det ene stedet, et gammelt, gult
mursteinsbygg, er nå revet. Så lenge noen kan huske har dette vært et
møtested for utenlandske sjømenn, lokale brytere, prostituerte,
svindlere og snauklipte, franske marinegaster. Jeg overveldes av
nostalgi - selv om verden går framover, burde iallfall noe bli værende.
Steder som denne kafeen fungerer som et bolverk mot livets usikkerhet.
Rett
rundt hjørnet ser du mønsteret. Dette er den gamle delen av byen med en
- eller toetasjes bygninger reist under det franske kolonistyret.
Forfallet har forlengst begynt og bygningene smuldrer opp. Freidige
utbyggere har begynt å rive deler av dem og setter i stedet opp
splitter nye boligblokker og kontorbygninger. Dakars skyline forandrer
seg foran øynene på meg. Men menneskene har så langt forblitt de samme.
Fremdels gjennomsyrer kampen for tilværelsen alt.
PÅGÅENDE KAPITALISTER
En
utlending er synlig på mils avstand. Problemet er ikke at du hele tida
må følge med for å unngå å bli robbet for kamera, lommebok,
mobiltelefon, briller og hva du ellers måtte ha av personlige eiendeler
attraktive på det åpne markedet, slik du måtte gjort hvis du hadde vært
dum nok til sprade rundt i Johannesburg (selv om man ikke bør føle seg
helt trygg for dette i Dakar heller).
Det er mer det at du som
utlending er du et naturlig offer for senegalesernes meget pågående
form for kapitalisme. De fotfølger deg på lange strekninger, mens de
uavbrutt tilbyr deg lavere priser på varene sine, bare du i det hele
tatt kjøper noe. Og noe kan være alt fra et par bukser hengende over
selgerens arm til en aggressivt ringende vekkerklokke, en stoffrull, en
håndfull solbriller eller en solbleket boks med aspirin som åpenbart
har oversteget holdbarhetsdatoen for mange år siden. Dette er en av
grunnene til at jeg elsker stedet. Handelsatmosfæren er pågående og du
må hele tiden selv være oppmerksom og pågående mot dem som nærmer seg.
Du befinner deg en konstant samtale meget veltalende selgere som
vurderer deg nøye og som raskt svitsjer over til amerikansk for å hale
i land salget, dersom de får mistanke om at du ikke er fra et
fransktalende land. Og når du gjentatte ganger i en besluttsom tone
nekter å kjøpe noe, vil de først komme med noen spøkefulle bemerkninger
om din manglende menneskelighet før de endelig lar deg være i fred.
Og
det er menneskelighet det hele handler om. Mannen, kvinnen eller barnet
som trassig fotfølger deg ned gata antar med all rimelighet at en
velkledd utlending har flere midler til rådighet enn dem selv, og at
vedkommende ikke burde være helt uvillig til å spre noen av dem. Tross
alt - hvorfor kom du hit, hvis ikke det var for å gjøre forretninger?
IKKE GLEMT
Du
kan ikke unngå å føle historien nettopp i forholdet mellom den stolte
lokalbefolkningen og den arrogante utlendingen. Det er et forhold som
antagelig nådde sitt høydepunkt under slavetiden. Dersom
menneskekroppen kan være en handelsvare, da må vel alt være lov?
De
afrikanske samfunnene hadde handels- og byttesystemer i tusenvis av år
før den transatlantiske slavehandelen ugjenkallelig forandret forholdet
mellom arabere, svarte afrikanere, europeere og amerikanere. Tidligere
hadde det vært en slags respekt mellom de forskjellige handelspartene,
men idet svarte kropper ble redusert til potensielle objekter for
slavehandel, ble alt dette forandret. Mange (alle riktignok hvite)
hevder at svarte afrikanere har like mye ansvar som hvite slavehandlere
for den transatlantiske slavehandelen som førte til at rundt tjue
millioner afrikanere ble fjernet fra sitt hjemkontinent. Mitt svar er
alltid: hvem profitterte mest på denne handelen? Mens Amerika og Europa
har bygget imperier på denne praksisen, har de berørte afrikanske
samfunnene blitt ødelagte. Gjennom århundrer med slavehandel har nesten
ingen afrikanske landsbyer gått fri for denne plyndringen. Og ikke lur
deg selv med at afrikanerne har glemt slavetiden. Det er som om alt
skjedde i går. Dagens forholdet mellom det rike nord og det fattige sør
bare understreker dette poenget.
Jeg border ferja som tar meg til
Gorée. Med en vinterlig krapp sjø under kjølen tar turen fra fastlandet
rundt tjue minutter. Gorée er ei lita øy, omlag en og en halv kilometer
lang og drøye kilometeren bred. Den er som et levende museum som rommer
ulike deler av den afrikanske historien.
Øya befinner seg på UNESCOs
liste over kulturminner fordi den var et viktig utskipingssted av
hundre tusener av slaver. Gorée var slavenes siste kontakt med det
afrikanske kontinentet, før de i lenker ble ført over havet til Amerika
for aldri noensinne å komme tilbake.
Man kan ikke unngå å bli
hjemsøkt av minnene som sniker seg rundt i Gorées krokete gater. Men
samtidig er det en sjarmerende, levende afrikansk landsby hvor
handelsmenn forsøker å selge sine varer. Ikke så frenetisk som i Dakar,
men med samme innbitte vilje til å overleve.
Under ferjeturen til øya diskuterer to kvinnelige selgere, en ung og en eldre, livlig den forestående invasjonen av Irak. De er fullstendig enige med hverandre, oppildnet som de er av de siste nyhetene om at den amerikanske regjeringen er totalt uaffektert av de verdensomspennende krigsprotestene og ønsker å presse fram en invasjon uansett. "Je n'aime pas çe George Bush", sier den eldre kvinnen med munnen trukket ned i en misbilligende mine. Passasjerene nærmest henne sier seg enig.
Over to helger har verdenspressens kamera har brakt oss bilder av massive krigsprotester fra mer synlige deler av verden: California, London, Madrid, Perth, Sydney, Paris og Roma. De mer marginaliserte delene av verden føler like sterkt for saken, men blir ikke nødvendigvis hørt.
Gjennom den opphissede samtalen mellom de to handelskvinnene på vei til markedet i Gorée kjente jeg det dyptfølte sinnet verden må føle ovenfor denne nye demonstrasjonen av amerikansk arroganse. Når George W. Bush, Colin Powell og Tony Blair kan vise en kollektiv finger til den mer sofistikerte verden og dens meninger, hvilken forakt må de da føle for meningene til innbyggerne i den tredje verden? Selv om den tredje verden kan virke ubetydelig, er den i ferd med å bli nok et arnested for anti-amerikanske følelser. Washington kan komme til å angre på at de ikke oppdaget det i tide. Men på den annen side har USA aldri vært særlig interessert i debatt med noen som helst. I dag kan selgeren som følger etter deg i Dakars gater godt tilby deg både Osama bin Laden-plakater og T-skjorter. En vestlig vil kanskje bli både støtt og sint, men for en borger av den tredje verden er det bare et tegn i tiden.
Tips en venn