Guatemala er inne i en demokratiseringsprosess. Etter mange år med militærregime, skal folk begynne å tro på at de har mulighet til å påvirke. Det arbeides med å bygge opp politiske partier, et demokratisk styringssett og å minske korrupsjonen. Men mye gjenstår. Hvordan byene utvikles og planlegges, i hvilken grad det skapes offentlige rom, vil trolig ha stor betydning for den politiske utviklingen i Guatemala.
OFFENTLIGE ROM
En
viktig forutsetning for at demokratiet skal kunne vokse fram og utvikle
seg, er utvikling av de offentlig rom. Byen. Parken, plassen, gata,
markedet. Stedene som er åpne for alle, uten adgangsbegrensning og uten
inngangspenger. Vi kjenner dem som torget hvor vi handler grønsakene
våre, kaia hvor vi ser på båtene, rånestripa hvor vi treffer venner
eller plassen hvor vi er med på en antikrigsmarkering. Akkurat som
antikkens Agora, er disse offentlige rom steder hvor mennesket utvikler
seg gjennom møter med andre. Og det viktigste er at det er lov til å
skille seg ut. Ingen kaster deg ut av det offentlig rom. I motsetning
til i mange private områder. Der er det eieren som bestemmer hvem som
skal oppholde seg. Det er blitt sagt at kjøpesentre er våre nye
offentlig rom. Det er en snever sannhet. Riktignok kan du møte mange
forskjellige mennesker der, men ikke hvem som helst. Det er for
eksempel lite sannsynlig at du får lov til å arrangere en politisk
demonstrasjon på et kjøpesenter. Demokrati i offentlig rom betyr
ytringsfrihet, mulighet for forskjellighet og ulike uttrykksformer. For
å være i stand til å ta politiske avgjørelser, må det ligge en
grunnleggende kunnskap i bunn, om landet og menneskene.
Og denne
kunnskapen fås blant annet der hvor du må ta stilling til de ulikhetene
du møter. Også den påvirkningsmuligheten du har i ditt eget bymiljø, er
avhengig av at beslutninger tas politisk og ikke av private eiere.
Allikevel har urbanisering og byplanlegging en tendens til å
privatisere og ekskludere.
DEN SPLITTEDE BY
Guatemala
City er en splittet by. Byen er fragmentert, og bosetting og bylivet er
preget av segregering og adskillelse. De store forskjellene mellom
fattig og rik gjør at folk er splittet, de ulike sosiale klassene
etablerer seg i ulike deler av byen. Resultatet er sosial og kulturell
sonedeling. Guatemala city er en by preget av utflytting fra bykjernen
og en sikkerhetsmani som deler befolkningen og ødelegger den
samhandling mellom mennesker som kreves for å bygge et demokrati.
Jeg
leste i Rough Guid'en min at jeg fortest mulig burde komme meg ut av
Guatemala city. At byen var møkkete, masete, stygg, forurenset. Og ikke
minst farlig. Jeg har blitt fortalt at det koster mellom 100 og 500
norske kroner å få et menneske til å "forsvinne". Du kan kjøpe deg ut
av de fleste situasjoner. Politiet er korrupt og folk har etablert sitt
eget justissystem. Allikevel finner jeg Guatemala city både dypt
fascinerende og kaotisk sjarmerende.
Jeg har oppholdt meg mange
timer i sentrum, sone 1. Det er her du finner det gamle bysentrum med
sentralplassen, kirken, rådhuset og så videre. I dag er det preget av
gatesalg, slitte bygninger og mye buss- og biltrafikk. De rike har
flyttet ut. Brukerne er nedre middelklasse og fattige. Og de tar på en
selvsagt måte i bruk offentlig rom i det som jeg vil definere som det
"virkelige" sentrum. Det hele oser av aktivt og sosialt byliv, med
farger, latter, krangel, flørt og lukter. På sentralplassen møtes folk
for å snakke om været og politikk, eller bare for å se og bli sett. Men
her er bare én del av befolkningen.
Situasjonen har ikke alltid vært
slik. For 30 år siden hadde sentrum av byen de beste butikkene. Det var
her også de rike bodde. Det var møteplassen for alle. De rike flyttet
ut, delvis på grunn av den store tilflytting fra de rurale områdene.
For mange av de som flyttet inn ble bylivet en skuffelse. Enorm
arbeidsløshet førte til en rekke "alternative" bosettinger rundt
sentrum, en økning i den uformelle gatehandelen og nye brukere av de
offentlige rom. De rike flyktet fra massene. Tendensen ble forsterket
av at overklassen, under den 36 årlange borgerkrigen som som ble
avsluttet i 1996, ble truet. Geriljaen trengte penger, og de rike ble
sett på som fiender. De ble ranet, kidnappet og drept. De flyttet ut.
Først til sone 9 og 10, deretter 15. Og nå, langt på utsiden av byen, i
egne områder med vakter og høye gjerder.
Mange av de rike ungdommene
i Guatemala City i dag har aldri vært i sone 1. Flere er bedre kjent i
de fleste europeiske storbyer enn i sin egen hjemby. Alle har egne
biler, ofte skuddsikre, og det å ta bussen blir sett på som lavstatus
og farlig. De rike er rett og slett for redde. Redde for å bli ranet,
men kanskje mest redde for å møte "de fremmede", det ukjente. Sone 10
derimot, er middel- og overklassens oppholdssone. Høy grad av
sikkerhet, vakter og gjerder gjør at de rike kan bevege seg "fritt". De
fattige blir dermed ekskludert. Selv om mange områder i prinsippet
fortsatt er offentlige rom og eies av kommunen, er det lett å få
tillatelse til å engasjere private sikkerhetsvakter og etablere
overvåkning. Denne segregeringen hindrer demokratiet i å fungere
skikkelig.
POLITISKE ROM
Det å ha mulighet
til å uttrykke ulike meninger i det offentlige rom, er et av de
viktigste prinsippene i et demokrati. Når grensene for hva som er
offentlige og privat rom forskyves blir dette sjelden fokusert på. Det
har riktignok i flere år blitt avholdt valgkamp i kjøpesentre i Norge,
men radikale, ytterliggående ytringer - som også danner basis i et
demokrati - er det derimot ikke plass til.
Guatemalas historie
tilsier at det er lite politisk kamp i offentlige rom. Bitre erfaringer
har tvunget mange til stillhet. Arbeiderstreiker, som blokkering av
veier og demonstrasjoner i gatene forekommer, men tunge offentlige
politiske markeringer er det ennå ikke tid for. Uansett krever en slik
mulighet at det finnes steder; plasser og rom hvor politisk kamp kan
gjennomføres.
UNDERTRYKKELSE
Offentlig rom
har ikke alltid vært forbundet med folkets røst og frihet. Maktmisbruk
og undertrykkelse har gjennom historien funnet sted i uttallige byrom.
Den røde plass i Moskva er et velkjent eksempel. Den Himmelske Freds
plass i Beijing et annet. I Guatemala har heller ikke alle et entydig
positivt forhold til det offentlige rom. Under borgerkrigen foregikk
mange av de brutale massakrene nettopp her, ofte på byens sentrale
torg. Det er naturlig at folks oppfattelse og bruk av plasser og parker
blir preget av minner om vold og terror. Det betyr allikevel ikke at
disse rommene blir mindre viktige for utvikling av et fungerende
demokrati. Tvert imot.
En fortsatt splittelse og soneinndeling av Guatemala City er en trussel for Guatemalas fremtid,. Man løser ikke sosiale problemer med å lukke seg inne. Dette er en utfordring som mange storbyer sliter med. Dersom byplanleggerne ønsker å redusere forskjellene mellom fattig og rik, må de bidra til å snu denne utviklingen. En by kan ta mange former, men en by lever ikke hvis man ikke kan møte det ukjente. Guatemala City har gode offentlige rom, men menneskene må begynne å bruke dem.
Tips en venn