De gule, sosialdemokratiske lavblokkene i den nordlige bydelen Shalimar Bagh har lite til felles med New Delhis staselige bygninger i sandfarget britisk kolonistil langs brede avenyer. Men de skiller seg like mye fra Delhis store slumbyer av plast og striesekker. Det meste av Delhi er verken slum eller palasser. Det er enkle mursteinshus og blokker av ulik høyde og standard, der middelklassens folk med bakgrunn fra alle deler av landet lever sine liv. Byen representerer de skremmende forandringene for noen, de nye mulighetene for andre. Også her i Shalimar Bagh.
HUSHJELPEN KESHO:
-
Hvis du jobber i byen, får du penger. På landsbygda kunne du jobbe og
jobbe, men likevel ende uten penger eller mat. Hvis avlingen var bra
hadde vi nok mat, hvis ikke gikk vi sultne, forklarer Kesho Ram Bir.
Hun er i trettiåra, og jeg treffer henne hos en venn i bydelen Shalimar
Bagh. Hun arbeider i huset til flere familier her, slik hun har gjort
siden hun kom til Delhi som 10-åring. Khesos eldste datter, Puja,
hjelper til og tar over når moren er syk eller sliten. Puja er rundt
15, men ser yngre ut. Hun er liten, sped, kledd i rød salvar kameez og
leker med husets 6-årige sønn så han hyler av latter.
- Jeg husker
de første inntrykkene. Det var så mye nytt å se i Delhi. Ting vi ikke
hadde sett før. Ny mat som vi ikke hadde smakt, annerledes klær, minnes
Kheso. De kom fra en landsby i delstaten Uttar Pradesh, og hun var
yngst av syv søsken.
- Livet på landsbygda er veldig tøft. I byen
fikk far jobb med en gang, og jeg begynte også å jobbe. Jeg ville jo
gjerne gått på skole, men det ble ikke noe av, sier hun.
Familien
slo seg ned Shalimar Bagh, og her bodde de i over 20 år. I dette
nabolaget vokste hun opp, stiftet selv familie og har nå fire barn. Den
yngste, Akash, sitter på fanget hennes og vrir seg og sutrer - men lar
seg bestikke med en kake.
Det er et drøyt år siden sjokket kom. Som
mange andre holdt de hus i en ikke lovlig bosetting på et ledig område
innimellom de gule, litt slitne - men statsautoriserte - lavblokkene.
Det er et typisk middelklassestrøk, men uheldigvis for Kheso og de
andre ureglementerte beboerne hadde de noen av områdets mer velstående
og innflytelsesrike innbyggere som nærmeste naboer. Det kom klager om
kriminalitet, at de stjal strøm og skapte problemer. Nå har
myndighetenes bulldosere jevnet bosettingen med jorden.
- Vi
fikk nye tomter i erstatning, men de ligger så langt unna, forteller
Kheso. Hun må ta toget i en halvtime og så gå i nesten en time for å
komme seg til og fra jobb.
- Dessuten er det ingenting der. Her hadde vi strøm og vann og det vi trengte.
Husene
var bygget med murstein og materialer de selv hadde skaffet, men de
rakk ikke å få disse verdiene med seg før bulldoserne hadde rasert alt.
20 års arbeid og langsom forbedring av boligstandarden ble bokstavelig
talt lagt i grus.
- Nå har vi ikke strøm, og det er dårlig
vannforsyning. Vi må bygge alt fra grunnen. I starten bodde vi i hytter
av plast, sukker Kheso. Likevel er hun ikke i tvil om at livet i byen
er å foretrekke framfor landsbygda, der de slet på jorda og avlingen
stadig sviktet på grunn av vannmangel. De solgte halvparten av jorda da
de dro. En av søstrene bor fortsatt i landsbyen, og familien vil at hun
og mannen skal komme til Delhi. Men mannen nekter; han liker ikke byen.
-
Jeg håper at barna mine skal få en bedre framtid her, sier Kheso. For
datteren Puja betyr det å bli giftet bort om ikke alt for lenge, selv
om brudeprisen volder moren bekymring. De tre guttene vil hun at skal
studere.
- Det beste med Delhi er at det er jobber her, og gode folk å jobbe for, mener Kheso. - Folk er mer sosiale.
Områdets fireetasjes terrasseblokker gir assosiasjoner til sosialdemokratisk boligbygging og forsøk på styrt byutvikling. Bak en liten velordnet park, finner vi tomrommet og grushaugen der Kheso og familiens hus stod inntil nylig. Ikke store flekken, men stor nok til at noen titalls familier hadde skapt seg en levelig tilværelse der.
KONTORMEDARBEIDEREN GANESH:
Blant
de som bodde her var også Ganesh Goud, kona Babita og begges foreldre.
Som Kheso fikk Ganesh' familie tilbud om erstatningstomt et godt stykke
unna. Men de valgte å selge den, og ved hjelp av spleiselag og noen små
oppsparte midler fikk de kjøpt ny tomt og bygget hus i en litt bedre
del av byen. Ganesh jobber fortsatt som sekretær og hjelpemann på et
kontor i Shalimar Bagh, men etter arbeidstid vil han gjerne vise fram
sitt nye hjem.
Det har blitt kveld når vi setter oss på scooteren, med min venns 6-årige sønn Hriday i midten. Utenfor boligkolonien går en av ringveiene rundt Delhi. Oksekjerrer, støyende gamle lastebiler som oser av eksos, klassiske gule motoriserte rickshaws og moderne småbiler står og stanger i køen. Scooter er definitivt raskeste framkomstmiddel. På den ene siden av veien strekker en mosaikk av mursteinshus seg østover langs jernbanelinja. Hver kvadratcentimeter er utnyttet - der det ikke var mer plass i bredden er det bygget i høyden. På den andre siden av veien ligger et av byens store slumområder, dominert av plast og striesekker.
Vi tar av fra hovedveien, og kjører inn mellom boligblokkene. I tussmørket forandrer byen karakter. Overgangen mellom inne og ute er glidende, og livet i de opplyste leilighetene bak åpne vinduer og dører kommer nærmere. Vi krysser en elv og noen åpne områder med ansatser til nye boligprosjekter. Kjører inn på en liten jordvei. De toetasjes murhusene langs veien er nye, mange mangler fortsatt maling. Her er åpne myrområder og beiteland i ferd med å bli erobret av byen.
Anmul på 3 år sitter på trappa og venter på pappaen sin. Han skvetter litt av det uventede besøket, og piler inn bak forhenget i døra. Inne møter vi Ganesh' mor Radha, kona hans Babita med Anmuls lillesøster Jayshri, og broren hans Sarwan. Alle er synlig stolte av huset, som de flyttet inn i for bare noen måneder siden. I et hjørne på soverommet står et lite, forseggjort husalter der familien tenner røkelse og ofrer til gudene i hinduenes mangfoldige gudeverden.
- Faren min kom til Delhi i 1971, forteller Ganesh etter at vi har slått oss ned på sengebenken i det enkle oppholdsrommet.
- Vi var fattige i Gorakhpur, det var bedre framtidsmuligheter i Delhi, sier han.
En av Ganesh' søstre er gift og bosatt i Gorakhpur, ellers bor de alle her. Babitas familie kommer fra samme område.
Ganesh' drøm var egentlig en jobb i jernbanen. - Men drømmen ble aldri virkelighet, sier han beklagende. Skolekarakterene var ikke gode nok til at han kom gjennom nåløyet. Men han vil ikke klage. Han er heldig som har en jobb i det hele tatt, selv om framtiden er usikker. Brorens inntekstmuligheter er enda mindre sikre. Han er kunstner, forteller han, og viser veggmaleriene som pryder flere av rommene.
Usikkerheten og brutte forhåpninger til tross: Nå er de først og fremst fornøyde med å ha skaffet seg standsmessig og lovlig husvære med adresse Delhi. Heller ikke for Ganesh' aldrende mor er det noe alternativ å vende tilbake til hjemstedet Gorakhpur. Fattigdommen der har de lagt bak seg.
PENSJONISTEN DR. N. BATTACHARYA:
Tilbake
i Shalimar Bagh blir vi servert kaffe hos Dr. N. Battacharya og kona
Sabita Nabakumar. Det eldre ekteparet sitter side ved side i sofaen i
en av leilighetene i de gule blokkene.
- Du skulle vært her i går,
da åpnet vi en skole i slummen. India må hjelpe seg selv og sin egen
befolkning, erklærer den radikale pensjonerte ingeniøren og
universitets-læreren. Dr. Battacharya kommer fra West-Bengal, som
nasjonalpoeten Rabindranath Tagore, understreker han. Og han har sin
utdanning fra Calcutta, delstatens hovedstad og Indias kulturby og
intellektuelle sentrum framfor noe.
- I Delhi handler alt bare om penger, sier han foraktelig.
-
I Calcutta finnes et samfunnsliv. Der var det tid for kultur, politikk
og diskusjoner etter middag. I Delhi er materiell velstand eneste mål.
Battacharya
har likevel holdt ut i byen siden han kom hit som ung og nyutdannet på
1950-tallet. Men sin bengalske kultur holder han fast ved. Kona Sabita
snakker fortsatt ikke flytende hindi etter flere tiår i Delhi,
forteller hun leende. Det er bengali som er morsmålet.
- Det var
britene som satte fart i urbaniseringen i India, mener Battacharya.
Etter frigjøringen fra det engelske kolonistyret og delingen av India i
1947, fortsatte regjeringen til Jawaharlal Nehru å favorisere Delhi.
-
Nehru likte ikke Bengal. Ingenting ble satset på der, og det var ikke
jobber å få. Delhi var sentrum, trakk til seg alle ressurser i den nye
staten og fikk alle jobbene. Her fikk vi dessuten ting vi aldri hadde
fått før. Før jeg kom hit hadde jeg aldri smakt melk som ikke var
blandet ut med vann.
Byen Battacharya flyttet til, var bare en brøkdel av dagens megaby.
-
Den var nesten for en småby å regne, i forhold til i dag. Folk flest
levde i stinkende fattigdom. I begynnelsen bodde jeg hos venner, nær
det som i dag er sentrum. Her vi bor nå, var det landsbygd.
Transportsystemet var elendig. Vi måtte gå eller sykle i flere timer
for å komme til og fra jobb. Etter arbeidstid var alle helt utslitt.
-
Nå har vi moderne klubber og diskotek som i Los Angeles. Materielt har
Delhi utviklet seg enormt de siste 30 årene, og slik sett er den beste
plassen i landet. Du kan se ved stasjonen; hundretusener strømmer til
byen for å få seg jobb. Byens sykehus bemannes av jenter fra Kerala med
12 års skolegang. Skal man stanse migrasjonen til byene må landsbygda
få mer ressurser. Nå er delstatene nærmest konkurs. Bønder begår
selvmord, og utdanningssystemet har falt sammen, sier han indignert og
oppgitt over rikets tilstand.
- Vi hadde en drøm etter
uavhengigheten: At alle indere skulle kunne gå til sengs og sove godt
etter at de hadde spist seg mette hver kveld. Drømmen skulle realiseres
gjennom økonomisk planlegging etter sosialistisk mønster. Folk trodde
på en drøm, men våre ledere var ikke ærlige.
- Nå har vi importert
forbrukermentaliteten fra vesten; om du ikke sløser med penger er du
ikke menneske. India har 300 millioner fattige, og samtidig vet ikke de
rike hva de skal bruke pengene sine på - kanskje gifte bort hunden sin?
Mens
Dr. Battacharya migrerte til Delhi for å få jobb, er sønnen hans nå i
ferd med å forberede seg på å flytte til Tyskland. Han er utdannet
innen bioteknologi, et etterspurt fagfelt i vestlige firmaer. Faren er
stolt, men forbeholden:
- Han burde egentlig blitt her og vært med på å utvikle India, mumler han.
Selv angrer ikke faren på at han migrerte, selv om han aldri vil regne Delhi som det egentlige hjemstedet sitt.
- Nei, jeg angrer ikke. Det var her det var jobb å få, og tross alt er jo også Delhi India.
Tips en venn