Tett bebyggelse og konsentrasjon av produksjon og tjenester - kort sagt byer - kan legge til rette for effektive miljøløsninger. Transport, boligbygging, søppelhåndtering, kloakksystemer og andre tjenester kan etableres med mindre ressursbruk enn det vil kreve å sørge for slike tjenester til spredt befolkning på landsbygda. Likevel bærer mange av dagens byer mer preg av miljøkatastrofer enn effektive miljøløsninger.
- Halvparten av verdens befolkning, eller 3 millioner mennesker, bor i byer. Blant dem lever nesten 1 milliard i ytterste fattigdom i slumområder uten tilgang på selv de mest grunnleggende tjenester som vann og toaletter, sier Anna Tibaijuka, direktør for Habitat, FNs organisasjon for bosetting. Organisasjonen lanserte nylig rapporten Water and Sanitation in the World's Cities: Local Action for Global Goals.
POSE-DO
Det
finnes ikke nøyaktige tall, men man anslår at mindre enn halvparten av
bybefolkningen i Afrika, Asia og Latin Amerika har innlagt vann, og
mindre enn en tredjedel har tilfredsstillende sanitæranlegg. Kanskje så
mye som 100 millioner bybeboere i verden må gå på do i åpent lende,
eller gjøre sitt fornødne i medbrakte papir- eller plastposer.
Statistikk fra 43 byer i Afrika, viser i følge Habitat-rapporten, at 83
prosent av befolkningen ikke har toaletter tilknyttet kloakkanlegg.
Majoriteten av de 2,2 millioner menneskene som hvert år dør på grunn av
sykdom som kan knyttes til vann- og sanitærforhold, bor i byer.
Barnedødeligheten i byer uten skikkelige sanitæranlegg er 10-20 ganger
høyere enn i byer med slike anlegg.
Gjennom de såkalte millenniumsmålene fra 2000 og miljøtoppmøtet i Johannesburg i 2002, har FN vedtatt målsettinger om å halvere andelen av verdens befolkning som ikke har trygg tilgang til drikkevann og tilfredsstillende sanitæranlegg innen 2015. Habitat frykter imidlertid at man har undervurdert hva det vil koste å oppfylle målsettingene. FN-organisasjonen kritiserer utviklingsinstitusjonene for å fokusere på sanitærbehovene som om dette kun er et behov på landsbygda. Det meste av bistandsmidlene til sanitæranlegg går til rurale områder, mens byene har majoriteten av dødsfallene og sykdomstilfellene som skyldes dårlige sanitærforhold. Heller ikke myndighetene har vært flinke nok til å se de ulike behovene i byene og på landsbygda. For eksempel opererer myndighetene i noen land med en definisjon som sier at man har tilgang til rent vann dersom det finnes en vannkilde innen 200 meter fra hjemmet. Men en offentlig vannkilde innen 200 meter i en landsby med et par hundre innbyggere er noe annet enn i en by med 5000 personer per kran.
GIFTIG LUFT
I mange byer er
luftforurensning en like stor trussel mot helsa som dårlig
vannforsyning. Mexico City er beryktet for sin luftkvalitet, og er
utpekt som den byen med verst luft på den vestlige halvkule. Byen
ligger i en fordypning, og med relativt lite vind blir forurensningen
liggende som et kvelende teppe over de 20 millioner innbyggerne.
Forurensningen kommer blant annet fra byens 2,9 millioner kjøretøyer.
Minst 1,1, milliarder mennesker i byer i utviklingsland puster i helseskadelig luft. Tallene for hvor mange som dør eller blir syke er usikre, men en undersøkelse fra India anslår at forurenset luft i 36 ulike byer tok livet av 52 000 mennesker i 1995. Kina rapporterer om minst tre millioner dødsfall på grunn av giftig byluft mellom 1994 og 1996. Svevestøv og annen luftforurensning i byene forårsaker en rekke ulike helseproblemer, som astma, kronisk bronkitt og for tidlig død. I følge Verdensbanken utsettes byfolk i utviklingsland for dobbelt så høy forurensning som byfolk i industriland.
I en del byer er man i gang med tiltak for å bedre luftkvaliteten. I Dakha i Bangladesh ble det fra nyttår forbud mot å bruke de tradisjonell bensindrevne trehjulstaxiene med totaktsmotorer, og alle som vil fortsette å bruke dette kjøretøyet må nå bruke naturgass (CNG) som drivstoff. I Delhi har man stilt samme type krav til de tidligere dieselosende bussene, som nå trafikkerer byens gater drevet fram av naturgass. De svarte røykskyene de før la etter seg i gatene, er ikke lenger å se. Byens myndigheter er i tillegg i ferd med å bygge metro, for å avlaste den sprengte kapasiteten i byens gatenett.
EFFEKTIVE BYER
Ofte
blir byene sett på som svarte, stinkende ressurssluk i miljøsammenheng.
Verdens byer tar opp bare om lag to prosent av jordoverflaten, men står
for 78 prosent av karbonutslippene fra menneskelig aktivitet, 76
prosent av industriell treforbruk og 60 prosent av vannforbruket til
husholdningsformål, argumenter for eksempel organisasjonen Worldwatch
Institute. De hevder urbane systemer underminerer jordas helsetilstand,
uten engang å sørge for anstendige leveforhold for sine millioner av
innbyggere.
Det er ikke tvil om at byer og den kraftige byveksten innebærer belastninger for miljøet. Under Bangkok tappes for eksempel så mye grunnvann at hele byen synker og det samme skjer med en rekke andre byer. Men samtidig har byene potensialet til å bøte på miljøproblemene på måter som krever både mindre naturressurser og mindre økonomiske resurser enn på landsbygda. Tett bebyggelse legger til rette for rimeligere etablering av vann- og sanitæranlegg. Industri, tjenester og boliger innefor et begrenset område kan minske transportbehovet og gjøre det mulig å bygge kollektive transportløsninger som det ikke vil være økonomisk grunnlag for på landsbygda. Men slike løsninger krever fornuftig byplanlegging, og vilje til å bruke penger på det som ofte er store investeringer i infrastruktur. Og det krever en fordelingspolitikk der de velstående i byene betaler en større del av kostnadene, for at også de fattige skal få mulighet til å nyte godt av tjenestene.
Tips en venn