- Du er akkurat blitt ranet.
- Hva?
- Du er akkurat blitt ranet.
Det
er natt i Cape Town, og i den øvre enden av Long Street svermer guttene
med de lange fingrene. De småspringer tilforlatelig og leende langs
fortauene, hele tiden utenfor sikkerhetsvaktenes rekkevidde. Fingrene
kravler over kafébord, inn i bilvinduer, ned i jakkelommer. Over
butikkdisker, ned i vesker og handleposer. Akkurat når du trekker på
skuldrene over at de var frekke nok til å fiske en sigarett ut av pakka
di uten å spørre, innser du at de med den andre hånda si tok med seg
solbrillene dine, og at sigarettyveriet var en avledningsmanøver. Vi
har nettopp spist på en indisk restaurant og er på vei til en bar. Med
oss har vi flere pappkartonger med restemat til guttene på Long Street.
En liten kar med svære øyne kalt Leroy, får kylling i en papirpose. Han
er veldig sulten, sier han. Han synes vi er veldig snille. Jeg klapper
ham på skuldra. Leroy smiler, griper kyllingen med høyrehånda og
forsvinner i mørket. Og det er nå en fyr kommer bort til meg og sier:
- Du er akkurat blitt ranet.
Lommene
mine er tomme. Gutten med de svære øynene tok imot kyllingen med den
ene hånda og stjal mobiltelefonen og lommeboka mi med den andre.
Gatebarna i Sør-Afrikas byer er den mest åpenbare påminnelsen om at de politikerne i Pretoria har et stykke igjen før Mandelas lovede land kan realiseres. Det vokser fram en generasjon lovløse barn uten foreldre. En generasjon barn forlatt i gatene fordi foreldrene enten er skutt ute i de lovløse forstedene, kalt townships, eller døde av aids eller tuberkulose. Mer enn 750 000 barn er foreldreløse som følge av AIDS alene. Og fordi drøyt tjue prosent av den voksne befolkningen i landet er HIVsmittet, regner man med at mer enn tre millioner barn vil ha mistet foreldrene sine når vi skriver 2010. Og de som ikke har slektninger og barnehjem å klamre seg til, havner på fortauene i sentrum. Bare i Capeområdet er det flere tusen av dem, og myndighetene i Cape Town er for tida beskjeftiget med å telle dem. De stjeler maten de spiser og ruser seg på lim og crack. Nå og da blir de plukket opp av politiet, kjørt ut til townshipene utenfor Cape Town og dumpet der. Så driver de som vrakgods innover mot byen igjen, og slår i land på et fortau i nærheten av Long Street, togstasjonen eller Green Market Square.
Nå har den sørafrikanske poeten Gavin Joachims og den tyske dokumentarfilmskaperen Katharina Pechel sysselsatt noen av dem. Ungene har fått utdelt engangskameraer og blitt bedt om å fotografere hverandre og livene sine. Bildene har resultert i utstillingen "Educate us, don't hate us" i nasjonalbiblioteket i Cape Town. Og når bildene plukkes ned derfra, skal de turnere i Europa, først til Stockholm, seinere til Oslo. Plutselig er avskummet i rennesteinen blitt noe i nærheten av celebriteter.
- Det var veldig rart. Å se seg selv på TV på den måten. Jeg visste jo ikke helt hvordan jeg så ut. Jeg har sett meg i speilet noen ganger, men det blir ikke det samme.
Michael er en av fotografene. Han er 18 år gammel og har bodd på gata siden han var tolv. Nå er livet hans snudd på hodet. Han sitter i et fint bakeri i bydelen The Gardens og drikker appelsinjuice. I løpet av noen sommermåneder har han vært gjest i frokost-TV, han er blitt intervjuet på lokalnyhetene, i radioen og blitt avbildet på avisenes førstesider. Michaels øyne flakker. Han smiler forsiktig. Han er optimistisk, sier han.
Folk har begynt å høre etter når han snakker. Folk har begynt å se ham inn i øynene. Noen smiler til og med til ham. Han røyker ikke crack, han bor ikke på gata, han stjeler ikke lenger. Michael har til og med fått seg nye joggesko. Michael er oppvokst i Khayelitsha, den største townshipen i Cape Town. Da han var sju år, ble huset hans oppsøkt av en gjeng væpnede banditter. De skjøt vilt rundt seg. Michael sprang og gjemte seg under en haug med planker, og da kuleregnet opphørte, og Michael kunne høre bilen bandittene kom i forvinne, våget han seg ut i lyset igjen. Det var helt stille på gårdsplassen. Naboene kikket ut gjennom gardinene. Moren hans lå på ryggen, skutt i magen. Faren hans var borte, visstnok overlevde han, visstnok så han sitt snitt til å forlate familien i det øyeblikket hans kone døde foran øyene på ham. Michael vet ikke. Han har ikke sett ham siden. Han sto igjen alene foran det plyndrete huset. Nabofamilien tok til seg Michael, mot at de fikk overta huset han hadde vokst opp i. De lot Michael bo under noe presenning ute i bakgården og matet ham gjennom ei luke i døra. Den fordrukne fosterfaren slo ham regelmessig med et belte, og sendte ham av gårde gjennom de farligste områdene av townshipen etter sprit. Helt til han rømte og slo seg ned under ei trapp i Green Market Square i sentrum av Cape Town, og møtte andre som hadde liknende historier. De fleste var gutter, enkelte ikke eldre enn seks. De som ikke var gangstere da de kom dit, ble det. De ble av og til tvunget inn på en skole i sentrum, men skolen var som et fengsel, der lærerne lot seg bestikke, der gjenger kjempet mot hverandre og smågutter solgte dop og banket hverandre helseløse.
Gavin
Joachims ser på Michael. Michael ser ned. Han var den første som fikk
kamera, han elsker å fotografere, men det forandrer ikke at han er
arbeidsløs, uten sted å bo og uten familie. For tida bor Michael hos
Gavin, men ordningen er bare midlertidig.
- Vi kan ikke redde
disse barna. Men vi kan hjelpe dem til å hjelpe seg selv, sier Gavin. -
Hjelpe dem med å komme i gang. Lær dem å danse, og du har gitt dem en
start i livet, sier han.
Det er morgenen etter. Leroy henger
skamløst på det samme hjørnet av Long Street. Dette er hans og
Mohammads hjørne. De banker opp alle andre som forsøker å robbe
turister og kafégjester på akkurat dette hjørnet. Leroy går bort til en
kafégjest og spør om penger. Han får en rand. Samtidig fisker han
mannens solbriller ut av brystlommen hans. Han tar dem ikke med seg,
han henger dem på en busk like bak mannen. Og når mannen innser at han
er et par Ray Bans fattigere, leter han naturlig nok ikke i buskene bak
seg. Nye gjester setter seg ved bordet, Leroy tar brillene på seg og
ler en frydefull latter. En sikkerhetsvakt griper ham, men når vakta
spør gjestene ved bordet om de savner et par briller, rister de
uforstående på hodet.
- Det var det jeg sa, de er mine, sier Leroy
til vakta, og så kommer han bort til meg og spør om jeg vil kjøpe et
par solbriller. - De er helt ekte, sier Leroy.
Mohammad står noen meter bortenfor, han ler.
Leroy
og Mohammad er ikke en del av fotoprosjektet: De har ikke tatt bilder
som henger på nasjonalbiblioteket, de er ikke på tv og snakker om livet
på gata. Men de får et kamera likevel. For tretti kroner lover de å
fotografere det forestående døgnet sitt og komme tilbake til det samme
hjørnet på Long Street tjuefire timer seinere. Leroy og Mohammad kommer
som de har lovet. De har størknet lim i munnvikene og er blasse i
øynene. Vi går og fremkaller bildene. Leroy studerer dem nøye,
kommenterer dem på vekselvis afrikaans og engelsk. Se på den bilen! Der
sover vi! Der er sikkerhetsvakta utenfor hotellet! Leroy stopper opp
ved et bilde av seg selv, Mohammad og en jente på sin egen alder. Leroy
holder rundt jenta.
Kan jeg få dette? spør han.
Leroy får bildet. Han viser det til kameraten sin og smiler.
- Dette skal jeg sove med på innerlomma, sier han.
Tips en venn