- Dette huset skal bli det beste du noen gang har sett, gliser
Fernando. Det lukter sement og oppsaget treverk. Fernando er nygift og
i gang med å bygge hus til seg og kona. Med raske tak hiver han jorda
opp fra et dypt hull der det skal bli plass til en septiktank.
Innimellom kommer han smilende opp for se hvordan det går med
rørleggeren på badet. Kona står på kjøkkenet og lager smørbrød bak et
stort flagg med fargene til Arbeiderpartiet PT.
Vi er i Acampamento
Anita Garibaldi som ligger like ved den internasjonale flyplassen i São
Paulo. Dette er en favela som er annerledes enn de vanlige brasilianske
slumområdene, som ofte er styrt av narkotikabander og kriminelle. Der
preger volden og rusen hverdagen. I "Anita" er det ikke slik. Folk har
selv tatt kommandoen. Men støtte fra "De takløses bevegelsen", MTST,
okkuperte noen hundre mennesker i 2001 et område som eies av en rik
forretningsmann. Der det før bare var ugress og ubrukt jord, ligger i
dag brakkene, eller husene, tett i tett. De fleste er laget av planker.
Noen har sementgolv, andre fortsatt bare plastikkvegger og jordgulv. I
de støvete gatene leker barn.
For øyeblikket bor det 1800 familier i
"Anita". Mange er fattige som ikke lenger har råd til å leie et sted å
bo. Andre bodde på gata før de flyttet inn her. I leiren føler de seg
trygge og de får mulighet til voksenopplæring. Det er folk der som
hjelper dem med å finne arbeid og som forteller om hvilke rettigheter
de har. Og kanskje aller viktigst: de kan bygge et hjem de kan kalle
sitt eget.
MTST ble etablert i 1996. MTS, De jordløses bevegelse,
kom da fram til at det var et prekært behov for en organisasjon som kan
hjelpe de fattige i byene på sammen måte som MTS gjør på landsbygda.
MTST startet først opp i byen Campinas. Snart spredde organisasjonen
seg til flere storbyer, blant annet til Rio de Janeiro og São Paulo.
AKTIVISTEN
-
Mange som bor her hos oss i dag ble sett på som søppel tidligere. I dag
har de en liten jordflekk, et hus, et liv med verdighet, sier João
Santana og ser utover leiren. João bor selv i "Anita" sammen med kone
og barn. De er paulistas, innbyggere av Sør Amerikas største og rikeste
by São Paulo, men har aldri fått ta del i rikdommen. For få år siden
var hverdagslivet deres, som for millioner av andre paulistas, preget
av usikkerhet og frykt. De bodde i en av São Paulos favelaer hvor vold
og kriminalitet var en del av hverdagen. Ingen foreldre, heller ikke
João og kona Christina, ønsker at barna deres skal vokse opp i et slikt
område. De fleste foreldre i slummen har ikke noe valg. Men familien
Santana fikk en mulighet til et bedre og tryggere liv. En dag for seks
år fikk João for første gang høre om De takløses bevegelse.
João og Christina ble med i den nystartede organisasjonen. De ble aktivister og var med på å etablere "Anita".
-
Her har okkupasjonen vår vært vellykket. Landeieren lot oss få bli. Vi
fortalte ham om våre visjoner, om vår fattigdom og om vårt håp. Han
hørte på oss. Det er uvanlig. Som regel blir okkupanter kastet ut av
politiet, ofte med vold og noen ganger har politikuler tatt fra oss
venner, sukker João.
João og Christina lever av hjelp fra sine
naboer. De har ingen inntekter ettersom hele døgnet består av arbeidet
i organisasjonen og i campen. Mye tid går med på å løse problemer og å
forbedre "Anita".
- Vårt mål er at så mange som mulig skal få tak
over hodet. Vi gjør det som myndighetene burde ha gjort. I dette landet
har arbeideren mistet sin verdighet. Vi må redde tilbake denne
verdigheten. João sparker i bakken og peker mot de grønnkledde åsene
milevis unna.
- Vi er en frukt av De Jordløse, men vi er ikke en arm
av MST. Vi er en urban, selvstendig organisasjon som arbeider sammen
med MST. Det er viktig at vi samordner kampen på landet med kampen i
byen. Arbeideren er avhengig av maten som bonden produserer. Bonden er
avhengig av pengene arbeideren betaler maten med. Hvis vi kan
samarbeide, slik at hver person finner sin plass og sitt arbeid i
samfunnet, kan vi forandre ting. Slik kan vi kjempe for at
tilflyttingen til byene minker. Her i byen er det vi arbeidere som
bygger alt, men vi eier ingenting. Det er noe som er galt, sier han.
-
João forteller at de siste par årene har antallet mennesker som bor i
favelaer økt dramatisk i Brasil. Lønningene har sunket, mens
leieprisene har steget. Det har tvunget millioner til å flytte på
gaten. Vi stopper utenfor ett av de små husene. En blid dame kommer ut
sammen med sin lille datter. Hun sier hun gjerne skulle invitert oss
inn, men at det for rotete. Vi snakker over gjerdet. Hun, Damiana,
flyttet hit for to år siden da Anita ble opprettet.
- Vi kunne ikke
betale leiligheten da mannen min ikke lenger hadde fast jobb. En nabo
hørte om MTST og så flyttet vi hit alle sammen. Nå er livet ikke så
verst. De har funnet arbeid til mannen min og vi har mat på
kjøkkenbordet. Og takk gud, for det kommer til å bli enda bedre, sier
Damiana og smiler.
Hva så med Lula og seieren til PT i
presidentvalget? Christina nikker. - Vi håper alle at det vil bli bedre
med Lula. Vi vet at han forsøker, men det er veldig vanskelig for ham.
Det er nesten umulig å forandre noe, for Lula har egentlig ikke makta
enda. Det er det pengene som har. Så vi kan ikke sitte å vente på at
Lula skal skape forandringene. Vi må fortsette og kjempe, fortsette å
mobilisere folket.
UTDANNELSE OG KULTUR
I
motsetning til de fleste andre favelaer, er Anita bygd opp etter et
gjennomtenkt og demokratisk mønster. Det legges særlig vekt på
utdanning, helse, kultur og infrastruktur. For å hjelpe innbyggerne med
dette, arbeider mange frivillig. De er avhengige av donasjoner fra
innbyggerne i "Anita" som har lønnet arbeid. Utdanningsprogrammet
handler først og fremst om voksenutdanning til forskjellige yrker. Det
er også barnehager for de aller minste. Barn og ungdom har tilgang til
de offentlige skolene i området.
- Helsesystemet er dårlig fordi det ikke finnes penger. De frivillige helsearbeiderne
leter stadig etter profesjonell hjelp og midler til medisin, forklarer
Christina og forteller videre:
-
Kultursektoren arbeider med biblioteket, musikk, dans og kunst. Vi i
infrastruktursektoren konsentrerer oss om organisering, hus og
gatekonstruksjon og så videre. Jeg har et godt eksempel til deg for å
vise betydningen av arbeidet vi driver med. I Brasil er mange mennesker
veldig skeptiske til MST og MTST. Det er fordi de ikke vet hvem vi er
og hva vi driver med. Her i leiren har vi fått i stand et bibliotek.
Det er det eneste biblioteket i hele bydelen. Derfor kommer det folk
utenfra til oss for å bruke biblioteket. På den måten blir de kjent med
oss, de forstår hvordan vi arbeider og etter hvert blir de mindre
skeptiske.
João har hørt på sin kone. Han nikker bekreftende. - Se
her, sier han og peker på et hus kledd med grønne planter, - vår venn
her lager potter av gamle bildekk. I pottene hans planter vi
forskjellige grønnsaker og frukter som vi senere kan spise. Vi tar i
bruk det byen og jorda byr oss, mens de rike bare utnytter. João smiler
og ler når han snakker om de inni byen med hus og svømmebasseng. Han
legger alvorlig til: - Du vet det er vanskelig å lage mat, men å spise
- det er veldig lett.
Tips en venn