Jeg er temmelig sikker når jeg påstår at Koigi wa Wamwere er det menneske i Afrika, som etter Nelson Mandela, i de to siste ti år har fått mest mediaomtale i Norge. Mesteparten av denne tiden har vi kunnet lese en sterkt positiv omtale, som har vært knyttet til Wamwere's erfaringer fra 13 år i kenyanske fengsler der mishandling og tortur var en del av hverdagen samt hans kompromissløse kamp for menneskeretter og demokrati i afrikanske land. Men for noen uker siden fikk vi en sak om Wamwere i våre etablerte media som radikalt kan ha endret folks oppfatning av mannen. Gjennom et råkjør i store deler av de etablerte og markedsfikserte norske media i dagene før påske, fikk et sterkt ensidig og ukritisk nyhetskjør lage et bilde av en helt annen Koigi wa Wamwere. Han hadde ifølge mange medieoppslag misbrukt norske trygdemidler og ble nå omtalt som kriminell. Det hele begynte selvsagt med VG som hadde gravd opp denne saken om trygdemisbrukeren, afrikaneren Koigi. Deretter fulgte TV 2 opp med en større reportasje. NRK slapp Wamwere til med egne synspunkter, mens NTB kastet seg på VG-saken og gjort den tilgjengelig for aviser i alle deler av landet. Aftenposten hadde minst fem større oppslag der seks ulike reportere hadde jobbet med saken. NRK-medarbeideren Einar Lunde fikk en kritisk dobbelside i VG mot seg fordi han hadde ringt statssekretæren for bistand og plederte støtte til et stipend til Wamwere, som om det skulle være noe galt i det.
Dette er en mediedekning nesten like omfattende som en mini Irak-krig og den desidert mest omtalte sak med afrikansk vinkling i norske media på flere måneder. Det som skjedde i mange norske media i denne saken blir et nytt og relevant eksempel til å underbygge tittelen i Sigurd Allern's bok: Flokkdyr på Løvebakken?, selv om flokkmentaliteten denne gangen var helt andre steder enn på Løvebakken.
Vi er følgelig ved et punkt der det kan være nødvendig å bistå interesserte både om hvem Koigi wa Wamwere er, og hva som er de reelle dimensjonene i saken.
Wamwere er fra Kenya og er omlag 50 år gammel. Han studerte bedriftsøkonomi og forretningsledelse ved et amerikansk universitet tidlig på 70-tallet. Han kom hjem til Kenya og ble sett på som en meget lovende ung mann. Han valgte ikke den lette veien til karriere som ville ha vært innen business. Det ble journalistikk og en meget kritisk virksomhet som skribent, noe som førte til at Kenyatta i 1975 ga ordre om fengsling uten lov og dom. Da Wamwere slapp fri i 1978, kastet han seg inn i politikken for fullt. Han ble første gang valgt inn i parlamentet i 1979. Han ble raskt kjent som en kunnskapsrik, veltalende og dyktig politiker som sterkt talte de fattiges sak, samtidig som han var opptatt av menneskeretter og demokrati. Men hans talegaver og vedvarende politiske kritikk ble for mye for enehersker Moi og hans lakeier. Koigi wa Wamwere ble i 1982 igjen fengslet uten lov og dom, mishandlet og i perioder hardt torturert gjennom flere år.
Så ble han løslatt, og han flyktet i 1986 til Norge, og familien kom seg ut året etter. På Kolbotn i Akershus bygde familien opp en ny tilværelse i et fremmed land. Men Koigi var hele tiden opptatt av forholdene i hjemlandet Han hadde vedvarende kontakter hjemover, og han skrev mye der han slapp til i kenyanske og andre østafrikanske media. Han skrev også flere bøker om sine erfaringer fra fengslet og torturen i Kenya og om demokrati og menneskeretter i afrikanske land.
Koigi ble ikke lenge i Norge. Han dro igjen mot manges råd tilbake til Øst Afrika, og det gikk som det måtte gå. Han ble tatt av Kenyas hemmelige politi. Nye knallharde forhør og mishandling fulgte. Denne gangen stilte det offisielle Norge opp, og Utenriksdepartementet gav fra 1990 en politisk og økonomisk støtte til den norske støttegruppen og de kenyanske advokater som kjempet for Koigi wa Wameres løslatelse. Etter manges mening berget det hans liv. Han ble igjen løslatt og kom tilbake til familien i Norge.
Etter lange opphold på til sammen om lag 13 år i fengsel med mye og langvarig mishandling og tortur, hadde helsen fått en knekk selv om Koigi ikke lett innrømmet det. Han fortsatte sin kamp mot undertrykkelsesregimet i Kenya og for menneskeretter og demokrati. I 1997 dro han hjem igjen og stilte opp i parlamentsvalget som uavhengig kandidat. Han brukte alle sine penger og fikk gjeld, men gjorde det dårlig i valget. Det ble Norge igjen og mange mislykte forsøk på å finne en arbeidsgiver som ville bruke han, og det ble nye år med mye lediggang på Kolbotn og i miljøer i Oslo. i 1999 ble Wamwere utsatt for en bilulykke. Han ble erklært ufør to år senere, og fikk i følge presseomtalen av saken trygd etter gjeldende regler på 4 500,- kroner i måneden.
Wamwere har siden studentdagene tidlig på 1970 tallet maktet å opprettholde noen av sine forbindelser til miljøer i USA. Sommeren 2001 hadde han fått utviklet disse kontaktene så mye at han var ønsket som gjesteforsker og foreleser ved det velrenommerte Columbia universitetet i New York. Han trengte imidlertid en million kroner for å greie sin del av bidraget til forskningsprosjektet. Som vi vet frarådet embetsverket i UD støtte fordi søknaden falt utenfor de formelle rammene for slik støtte mens bistandsminister Anne Kristin Sydnes og hennes statssekretær Sigrun Møgedal så andre mulige løsninger av bevilgningsmessig art og sa ja. Jeg antar at den politiske vurderingen bak beslutningen må ha hatt å gjøre med at Colombia universitetet i New York ønsket Koigi wa Wamwere som gjesteforsker og foreleser, at han har relevant akademisk utdanningsbakgrunn, stor erfaring som forfatter og politiker og det mer spesielle, 13 år som mishandlet og torturert i Kenyas fengsler samt hans norske tilknytning. Det kan ikke være tvil om at bistandsministeren sto på trygg grunn både når det gjelder real kompetansen til Koigi wa Wamwere og hva hennes politiske fullmakter tillot henne å gjøre. I tillegg gjelder det at både Wamwere og Senter for menneskerettigheter synes å ha opptrådt ryddig når det gjelder om støttebevilgningen skulle beskattes eller ikke.
Så er det uføretrygden. Det er mulig at det ikke er i samsvar med regelverket når Wamwere fra høsten 2001 og til utgangen av 2002, det vil si i ca 15 måneder, mens han var gjesteforsker i USA og dermed ubestridelig viser at han ikke er helt ufør, samlet har fått utbetalt ca 70 000 kroner i trygd samtidig som han har hevet lønn fra et forskningsstipend betalt av UD. Det er videre sannsynlig at det ikke er i samsvar med reglene at Wamwere etter at han ble innvalgt i det kenyanske parlamentet fra nyttår i år med en månedlig kompensasjon til lønn og arbeid i valgkretsen på 40 000 kroner, det vil si i de siste 3 måneder, har fortsatt å ta mot trygd i en samlet størrelse på 13 500 kroner. Jeg tror ikke at Wamwere med vilje har brutt noe regelverk, men han kan like fullt ha gjort det. I verste fall dreier det seg om et beløp på ca 80 000 kroner. I minste fall et beløp på 13 500 kroner.
Dette har ikke bare ført til en mediestorm i mange norske media, men også mobilisert politikere i betydelig monn. Vår selvbestaltede folkedommer, Carl I. Hagen har ikke vært snau i sine karakteristika. Han luktet fremmed blod, snakket selvsagt og med en gang om en skandale og ville ta saken opp i Stortingets kontrollkomité. Enkelte av hans kollegaer i andre partier nikket til.
Det er mulig at Koigi wa Wamwere har handlet i strid med regelverket for hvem som kan motta uføretrygd og samtidig tjene noen penger. Det får forvaltningen finne ut av, og da har Wamwere gjort det helt klart at han vil betale tilbake hva han eventuelt har fått for mye. At norske medier er i stand til å lage så mye rammel om noe så lite og trivielt, synes jeg er pinlig, i særdeleshet når jeg tenker på hvilke tunge saker de kunne gripe fatt i når det gjelder Afrika og afrikanere. Det er i de samme organer som har viet stor spalteplass til Wamweresaken, vært helt taust om krigen i Sudan som har kostet over 2 millioner menneskeliv, og fredsforhandlingene om Sudan som snart har pågått i et år. Det er taust om tørken og sulten i Eritrea og Etiopia og i det sørlige Afrika. Det er helt stille om den nye regjeringen i Kenya og om de mange løfterike reformtiltak den har satt i verk. Det var nesten taust om det nylige avholdte presidentvalget i Nigeria, Afrikas mest folkerike stat.
Når det gjelder politikerne, er vi helt vant med at Carl I. Hagen fisker i skittent politisk farvann, men at andre medlemmer av Stortinget kaster seg på en slik sak, var skuffende å oppleve. Heldigvis kom Stortingets kontrollkomité i siste liten til sans og samling og bestemte at Wamwere-saken ikke var en sak for komiteen.
Tips en venn