- Hvis vi vil starte opp i et område der andre allerede er etablert,
forteller vi folk at vi er best fordi vi har lavest rente. De blir ikke
så lenge hos andre ikke-statlige organisasjoner (NGO) når de ser at
naboen får billigere lån hos oss, sier Hafizur Rahaman.
Uttalelsen
dreier seg ikke om ordinær bankvirksomhet, men såkalte
mikrokreditt-programmer som skal sørge for at Bangladesh' fattigste får
midler og mulighet til å manøvrere seg ut av fattigdommen. Rahaman,
leder for programmene ved Barisal-kontoret til Grameen Bank, er stolt
av institusjonens virksomhet. Han forteller om hvordan den nå
verdensberømte lederen for Grameen Bank, Mohammad Yunnus, startet med
to tomme never og 50 dollar da han ville hjelpe de fattige
stammefolkene i Chittagong i 1974. I dag er Grameen Bank bare en del av
et stort nettverk av virksomheter. "Grameen-familien" omfatter nå alt
fra tekstilfabrikker og softwareproduksjon til det landsomfattende
mobiltelefonselskapet Grameen Phone - der norske Telenor har 51 prosent
av aksjene.
- Da jeg startet i banken for 16 år siden hadde den 350 avdelinger. Nå har den 1200, smiler Rahaman.
MILLIONHJELP
Grameen
Bank kaller seg en bank, ikke en frivillig organisasjon, men
virksomheten er den samme som noen hundre store og flere tusen små
organisasjoner driver i Bangladesh. Et enormt nettverk av
organisasjoner driver landsbygdutvikling og slumprosjekter,
mikrokredittordninger, bevisstgjøringsprogrammer og nettverksbygging.
Det er ikke til å unngå at det blir konkurranse om kundene, de fattige,
men som Rahamans uttalelse understreker, er det vanskelig for de mindre
organisasjonene å konkurrere med de største. Den største på markedet,
ved siden av Grameen Bank, er BRAC. Blant bygningene de eier i Dhaka er
et hovedkontor på over 20 etasjer. Fra de øverste etasjene får du
overblikk over store deler av hovedstaden, og gjennom smogen kan du se
Grameen Banks like høye hovedkontor rage over lavblokkene et stykke
unna.
BRAC er en nasjonal utviklingsorganisasjon, men også de driver utbredt forretningsdrift. BRAC har blant annet egen bank, eiendomsselskap og en forretningskjede som selger håndtverksprodukter. I 2001 drev organisasjonen programmer for 153 millioner dollar, hvorav drøyt 20 prosent skrev seg fra ulike bistandsgivere. BRAC lånte samme år ut 275 millioner dollar gjennom nettverket av kredittgrupper.
Bangladesh', eller det tidligere Øst-Pakistan, var i verdens søkelys etter en blodig løsrivelseskrig fra dagens Pakistan i 1971 (da Vest-Pakistan). Kanskje så mye som en million mennesker var drept, store deler av landets elite massakrert og infrastrukturen fullstendig sønderrevet. Massive hjelpeoperasjoner ble satt i verk fra andre land. George Harrison gjorde sitt for å sette Bangladesh' enorme problemer på kartet, da han organiserte den første internasjonale rockekonserten for veldedighet, Concert for Bangladesh. Det ble forløperen til senere internasjonale arrangementer som Live Aid. Og i Bangladesh var konserten med på å skyte startskuddet for det som skulle bli en langvarig bistandsepoke, og med den veksten i NGObransjen.
MEST FRA ORGANISASJONER
-
Vi startet som en nødhjelpsorganisasjon i 1974, forteller Aminul Islam.
Han er direktør for det som nå er paraplyorganisasjonen ADAB, og som
har som formål å koordinere arbeidet blant mange av Bangladesh'
utviklingsorganisasjoner og tale deres interesser overfor myndighetene.
Ifølge Islam er det noe slikt som 4000 utviklingsorganisasjoner i
Bangladesh, og om lag 1400 av dem er medlemmer hos ADAB. ADAB møtte
raskt kritikk for å være en eksklusiv klubb for utenlandske NGOs, og
rettet seg mer inn mot store nasjonale organisasjoner. I dag omfatter
paraply-organisasjonen ulike typer NGOs, fra de internasjonale til
nasjonale og små lokale. Det finnes til og med en egen kvote for
kvinnestyrte organisasjoner.
Selv ble han direktør for et knapt år siden, etter å ha arbeidet i flere år i ulike FN-organisasjoner.
-
ADAB er det største organisasjonsnettverket vi har i Bangladesh. Vi har
veldig utfordrende oppgaver, innenfor felter som fattigdomsbekjempelse,
demokrati, menneskerettigheter og bevisstgjøring. Koordinering må til
for å utnytte ressursene og unngå overlapping.
Islam er kritisk til den enorme satsingen på mikrokredittprogrammer.
-
Mikrokreditt får så mye finansiering nå, alle vil drive med det.
Sosiale programmer kommer i bakleksa. I starten var kredittprogrammene
mye tettere knyttet til bredere utviklingstiltak som helse og
utdanning. Det tok litt tid før man fikk lån og man måtte være med å
spare først. Nå er det slik at så fort man har samlet fem medlemmer i
en gruppe, så får man lån.
- Konkurranse mellom organisasjoner forsterker problemet, innrømmer Aminul Islam.
-
Der de har mulighet tar gjerne en familie imot lån fra flere NGOers
kredittprogrammer, og slik får de kanskje større lån enn de kan betale
tilbake.
- Forholdet mellom NGOene forverres av at bistandsgiverne
ikke vil støtte de små organisasjonene. Det er mer lettvint for dem å
støtte store NGOer som BRAC. Vi tar ofte opp dette, men donorene hører
ikke på oss.
Og ikke alle NGOer er like fornøyd med ADABs
virksomhet. Nylig meldte 25 organisasjoner, blant dem den store og
veletablerte BRAC, seg ut av nettverket. Men Islam avviser at dette har
med problemer i ADAB å gjøre:
- Disse organisasjonene har i lang tid
forsøkt å skape problemer. Vi har hemmelig valg, og da de ikke ble
valgt inn i styringsgruppa trakk de seg. Det representerer ikke noe
problem for ADAB, vi har tross alt 1400 medlemsorganisasjoner, slår han
fast.
INGENTING GRATIS
En av de typiske
representantene for slike organisasjoner er den mellomstore Bangladesh
Development Society (BDS) med hovedsete i Barisal, en dagsreise sør for
Dhaka. Da organisasjonen startet i 1978 var det integrert
landsbygdutvikling som sto på agendaen. Opp gjennom årene har visjonen
endret seg, og som så mange organisasjoner fokuserer BDS i sin nylig
vedtatte nye organisasjonsvisjon på nettverksbygging, strategiutvikling
og institusjonsbygging. De driver bevisstgjøring om helse og ernæring
-
og selvsagt mikrokredittprogrammer. James Dipok Gomes er ansvarlig for
evalueringsarbeidet i organisasjonen, og smiler bredt da han hører vi
er fra Norge. Kona hans besøkte nemlig Norge i fjor.
- Fra jeg var
liten var jeg involvert i kirkas hjelpeaktiviteter, forteller Gomes.
Etter endt utdanning tok han et seks måneders kurs i sosialt lederskap
på landsbygda, og i 1995 fikk han jobb i BDS. Organisasjonen arbeider
blant jordløse, folk som lever av småhandel eller som dagarbeidere, og
arbeidet koordineres med andre NGOer i området.
- Vi motsetter oss på det sterkeste at våre medlemmer involverer seg med andre NGOer, slår han fast.
På motsatt kant av byen sitter den lokale Grameen Banks Hafizur Rahaman bak sitt skrivebord og er mindre opptatt av samordning.
Han
forklarer at Grameen Bank kan operere med lavere rente enn de andre
fordi de er "i en bærekraftig posisjon". Den omfattende virksomheten i
Grameen-familien gir også banken solide bein å stå på. Men det er
likevel folks sparekontoer i banken som finansierer utlån til de
fattige. I følge Rahaman får innskyterne bedre rente enn i offentlige
banker. Men det er bare de fattige som får lån.
Hafizur Rahaman har lite til overs for myndighetenes arbeid for fattigdomsreduksjon:
-
De gjør ingenting. De sanker stemmene til fattige foran hvert valg, men
etter valget er allting glemt. Myndighetene har noen matprogrammer og
nødhjelpsprogrammer, men de gjør større skade enn nytte fordi folk får
utdelt hjelpen gratis uten å jobbe for det. I Grameen Bank er ingenting
gratis, men billig.
- I Grameen Bank er vi ærlige og disiplinerte.
Hvis myndighetene også arbeidet slik som oss ville det bli utvikling i
Bangladesh, erklærer Rahaman.
SIVILSAMFUNN FRAMFOR NGOER
Ikke
alle er like entusiastiske for NGOenes virksomhet. En avisredaktør vi
snakker med peker på problemet at NGOene som får utenlandsk
finansiering blir svært sterke i forhold til offentlige instanser.
Myndighetene må få ha kontrollen med hva pengene går til, mener han. Og
personlig sitter han med et inntrykk av at 80 prosent av NGOenes midler
går til å bygge organisasjon, 10 prosent går til opplæring og kanskje
10 prosent til de fattige.
Den anerkjente økonomen og
analytikeren Rehman Sobhan vil ikke kritisere NGOene like sterkt, selv
om han hevder å ha påpekt problemet med useriøse NGOer allerede for
mange år siden.
- I noen grad tar NGOene over det som burde være
statlige oppgaver, og det er problemer knyttet til dårlig kvalitet på
tjenestene og overlapping, mener han.
- Til dels skyldes dette at
donorene ikke har noe effektive evalueringsmekanismer. Det er også et
problem at stadig flere av organisasjonen blir helt avhengige av
utenlandsk finansiering.
Mens myndighetene reduserer sin bistandsavhengighet, går NGOene motsatt vei. Det kompromitterer arbeidet deres, mener Sobhan.
- Det Bangladesh virkelig trenger er en styrking av det sivile samfunn i bredere forstand.
Vi
trenger aktive interessegrupper som kvinneorganisasjoner, fagforeninger
og menneskerettighetsgrupper, framfor vekst i en NGO-bransje som i
stadig sterkere grad blir tekniske tjenesteleverandører, avslutter han.


Tips en venn