Det er liten tvil om at den jevne kineser har det bedre økonomisk og har større personlig frihet enn noen gang før. De siste årene har kinesiske myndigheter også skrevet under en rekke internasjonale avtaler om menneskerettigheter. Men parallelt med denne positive utviklingen på enkelte områder, øker undertrykkelsen på andre. Her er noen eksempler på det som skjer i dagens Kina:
- flere henrettelser på tre måneder i 2001 enn resten av verden til sammen på tre år. Omlag 90 prosent av verdens statlige henrettelser skjer i Kina, som oftest etter korte rettssaker.
- forfølgelse av etniske og religiøse minoriteter
- Amnesty rapporterer om utbredt bruk av tortur
- forbud mot at arbeidere organiserer seg uavhengig, en rekke aktivister er idømt lange fengselsstraffet
- ifølge offisielle tall sitter det omlag 2000 "kontrarevolusjonære" i kinesiske fengsler, det reelle tallet på politiske fanger er trolig høyere. Amnesty regner med at omlag 260.000 kinesere sitter i arbeidsleiere.
Dette dreier seg om systematiske overgrep som er en del av kinesiske myndigheters politikk. "Menneskerettighetssituasjonen har aldri vært verre i Kina enn nå", uttalte leder i Human Rights in China, Liu Qing, i et innlegg i FN i 2002.
THE NORWEGIAN WAY
Det
internasjonale samfunnet har valgt ulike strategier stilt ovenfor
kinesiske myndigheters lemfeldige forhold til menneskerettighetene
(MR). I perioder har enkelte land holdt MR-fanen høyt hevet, noe
kineserne har gitt klart utrykk for at de ser på som en utidig
innblanding i nasjonale forhold. Andre land har vært mer opptatt av
mulighetene på de gigantiske kinesiske markedet enn av å irettesette
lederne i Beijing for hardhendt behandling av egen befolkning.
Norge
har satset på det som omtales som en "kritisk dialog". Daværende
statssekretær Jan Egelands Kina-besøk i februar 1993 regnes som
begynnelsen på menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina. Faglig
og politisk samarbeid skulle bidra til å påvirke
menneskerettighetssituasjonen i verdens folkerikeste land.
Ved siden
av politiske samtaler inneholder dialogen utveksling av forskere og
samarbeid mellom frivillige organisasjoner. I mars 1997 ble den første
rundebordskonferansen arrangert i Oslo. Allerede den gang ble det stilt
spørsmål ved om en dialog ville være forenlig med kritikk i
internasjonale fora av Kinas brudd på menneskerettighetene. Fra norsk
offisielt holdt har det imidlertid hele tiden vært vektlagt at den
bilaterale dialogen ikke skal komme i stedet for press og kritikk, men
være et supplement til en aktiv holdning internasjonalt.
UHELDIG DREINING
Sophia
Woodman er tilknyttet Hong Kong Universitet og forsker på effekten av
bilateral dialog og bistand for å forbedre MR-situasjonen i Kina. Hun
ser en rekke dilemmaer knyttet til den type dialog Norge har med Kina
-
Det er en høyst reell fare for at slike bilaterale dialoger svekker det
samlede internasjonale presset mot Kina. Det er viktig å huske på at
det var Kina som tok initiativ til disse dialogene. Et viktig motiv var
åpenbart å unngå kritiske resolusjoner i FN. Noe man kan si at de har
lykkes svært godt med.
Woodman er også kritisk til det hemmelighetskremmeriet mange av MR-dialogene er omgitt av.
-
Man kan spørre seg i hvilken grad dialogene mellom Kina og de
forskjellige landene inkorporerer sentrale demokratiske verdier som
åpenhet og ansvarlighet. Hvis den norske regjeringen er opptatt av
dette, ville det ikke da være en god ide å offentliggjøre en skikkelig
evaluering av dialogen som kunne bli lest og diskutert både i Norge og
internasjonalt?
<em>- Er Norge/Kina-dialogen effektiv?</em>
-
Et veldig vanskelig spørsmål å besvare. Det er åpenbart at en
forbedringer i MR-situasjonen i Kina vil ta lang tid og først og fremst
er avhengig at interne prosesser i Kina. Men det må ikke bli en
unnskyldning for passivitet. Jeg mener at Norge og andre land kunne
gjøre langt mer enn i dag. Norge burde for eksempel presse mer på for
at Kina skal tillate mer frihet for aktivister og akademikere som tar
opp konkrete brudd på menneskerettighetene.
<em>- Hva med kritikk i internasjonale fora?</em>
-
Jeg mener det er nødvendig med sterk og utvetydig kritikk av Kina der
klare og systematiske brudd på menneskerettighetene er en del av en
gjennomført politikk fra myndighetenes side. Kinesiske myndigheter er
svært opptatt av å ikke bli kritisert i FN og det må utnyttes sterkere,
understreker forsker Sophia Woodman.
UD: DISKRESJON MER EFFEKTIVT
Statssekretær
Vidar Helgesen i utenriksdepartementet er ikke enig i at kritikken mot
Kina i internasjonale fora er blitt mindre. Han peker på at Norge
senest i april i år tok opp menneskerettighetsforhold i Kina i FNs
menneskerettighetskommisjon.
- Norske myndigheter legger også vekt
på samordning med likesinnede land, fordi felles fremstøt er mer
effektive enn henvendelser fra enkeltland, sier Helgesen, og
fortsetter: - Diskresjon gir oftere mer konkrete resultater enn
høyprofilert protest. For eksempel har menneskerettighetsdialogen med
Kina gitt Norge anledning til å ta opp spørsmål om Tibet på høyt nivå,
sier Helgesen. Statssekretæren tror heller ikke Norge og andre land med
bilaterale samtaler bidrar til å svekke FNs rolle i det internasjonale
MRarbeidet.
- At Kina opplever at mange land ønsker å engasjere seg
i en dialog rundt MR- spørsmål tror jeg er positivt. Utfordringen er å
finne den sammensetningen av virkemidler som er mest effektiv, sier
Helgesen til X. Han aviser også at Norges dialog er preget av lite
åpenhet og innsyn.
- Vi involverer frivillige organisasjoner i
dialogen, det som diskuteres på rundebordskonferansen er offentlig. Det
eneste som er unntatt offentligheten er innholdet i de politiske
samtalene vi har i forbindelse med rundebords-konferansene. At slike
samtaler føres fortrolig er en forutsetning for en reel politisk
utveksling om ømtålige tema, sier Helgesen.
FRYKTER SOLOLØP
For
første gang siden demonstrasjonene og opptøyene i 1989 ble det i 1998
ikke fremmet en kritisk Kina-resolusjon i FNs
menneskerettighetskommisjon. Kina fikk gjennomslag for en
ikke-behandling av den kritiske Kina-resolusjonen, som dermed ikke
bringes videre til formell avstemning. Dette gjentok seg hvert år fram
til i fjor. Da kom en ny kinesisk diplomatisk fremgang. I 2002 ble det
ikke en gang fremmet forslag om en kritisk resolusjon i FN, noe Reed
Brody fra Human Rights in China karakteriserte som en "diplomatisk
fiasko".
Generalsekretær Bjørn Engesland i Den norske
Helsingfors-komité har fulgt det norsk-kinesiske
menneskerettighetssamarbeidet over flere år.
- Jeg opplever dialogen
med Kina som substansiell, sier Engesland. Han fremholder likevel at
det er uakseptabelt at en dialog skal bety at kinesiske myndigheter
slipper kritikk i internasjonale fora. Han er bekymret for hvordan
kinesiske myndigheter søker å henvise alle spørsmål som angår
menneskerettigheter til dialogen med de enkelte land.
- Kina presser
enkeltland hardt, og mot verdens mest folkerike stat stiller de fleste
med begrensede pressmidler. Det at de forskjellige landene opplever sin
dialog som unik kan være uheldig og bidra til å svekke internasjonal
samkjøring, påpeker Engesland.
Kina har i dag en "spesiell" MR-dialog med Canada, Australia, New Zeeland, Frankrike, Storbritannia, Japan, Brasil, Sveits og Sverige. EU har sin egen dialog med Kina. EU-landene Spania, Tyskland, Storbritannia og Frankrike, som har vært pådrivere for dialoglinjen, blir ofte omtalt som "Airbus-klubben" fordi mange mener at den myke linjen disse landene har ovenfor Kina skyldes forretningsinteresser. Kina og den europeiske flyprodusenten Airbus signerte nylig i april i år en kontrakt verdt om lag 10 milliarder kroner.
HVOR GÅR SMERTEGRENSEN?
Norge har nå
i omlag 10 år hatt sin dialog med Kina. Verken i 1998, da politiske
opposisjonelle tilhørende Kinas Demokratiske Parti ble fengslet fordi
de forsøkte å registrere partiet sitt, eller de to siste årene som
følge av den markante økningen av overgrep, har det vært snakk om å
avbryte dialogen med Kina. I 1998 uttalte daværende utenriksminister
Knut Vollebæk at det ikke var noen grunn til å avbryte dialogen med
kineserne fordi man mente den fortsatt ga de "riktige kanalene til å
formidle norske og internasjonale standpunkter".
- Det er meget
vanskelig å sette opp konkrete mål som skal være avgjørende for om
dialogen skal fortsette eller ikke. Det kan være at det i tilfeller med
grove menneskerettighetsbrudd i dialoglandet kan være mer
hensiktsmessig å opprettholde dialogen og bruke de nettverkene som
finnes for videre påvirkning, sier avdelingsdirektør Tore Martin
Bjørndal i UD.
Menneskerettighetsforkjempere frykter imidlertid at denne utydeligheten kan gi signaler om en stille aksept av Kinas stadige overgrep.
- Dialogen svekkes ved at det fra norsk side
ikke eksisterer en reell "trussel" om at dialogen og bistandsmidlene
under visse omstendigheter vil stanse. Nettopp i en tid der Kina
knyttes stadig nærmere det internasjonale samfunn kan åpen kritikk være
mer effektivt, påpeker Kristin Heinrich i Amnesty. Hun mener også at
dialogen må ha klarere målsettinger.
- Vi mener det bør velges et
smalt spekter av saker. Vi tror at gjentakelse av samme tema gir bedre
og dypere forståelse og dermed bedre muligheter for påvirkning i
positiv retning. Selv om vi har sett positive endringer hos UD på dette
punktet, mener vi en ytterligere konkretisering er nødvendig, sier
Heinrich.
Tips en venn