Mens media over hele verden var opptatt av bombene som falt over Bagdad, ble 78 forfattere, journalister, opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister arrestert på Cuba i slutten av mars. De ble dømt til mellom seks og 28 års fengsel. Blant de arresterte var folkene bak det såkalte Valera-prosjektet, en sammenslutning av organisasjoner som gjennom underskriftskampanjer presser på for demokratiske reformer i den kubanske grunnloven. De dømte ble alle anklaget for anti-kubansk virksomhet og spionasje for USA.
Arrestasjonsbølgen
er den mest omfattende på Cuba på flere tiår. Samtidig med
arrestasjonene ble tre menn henrettet og fire andre dømt til livsvarig
fengsel for å ha kapret en ferge og forsøkt å seile den over til
Florida.
Disse hendelsene har forårsaket bølger av protest over hele
verden, særlig arrestasjonen av de politisk opposisjonelle har skapt
reaksjoner. Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner har i
klare ordelag kritisert kubanske myndigheter. Mange tidligere
Cuba-venner, som forfatterne Eduardo Galeano og Mario Vargas Lhosa, har
også tatt sterkt avstand fra det som har skjedd. - I dag er Cuba blitt
verdens største fengsel for journalister, uttalte lederen for Reportere
uten grenser, Robert Menard, da han fikk høre om arrestasjonene. 23 av
de fengslede er journalister. Men samtidig som kritikken har vært hard,
har også Cuba-venner ilt til for å forsvare regimets handlinger og
hevdet at dette er et nødvendig forsvar mot USAs imperialistiske
politikk.
TRENGER EN FIENDE
- For å forstå
det som foregår må man se på forholdet mellom myndighetene i Washington
og i Havanna. På hver side er det sterke krefter som er interessert i,
og avhengig av, klare fronter og dermed et sterkt fiendebilde. Denne
hendelsen er et utslag av dette, sier Vegard Bye. Han er statsviter og
journalist og har i mange år fulgt utviklingen på Cuba nøye.
Cuba-kjennere.
- I Havanna har Castro bygget hele sin makt og
legitimitet på sin rolle som offer for, og sterk motstander mot USAs
imperialisme. På amerikansk side har det vært de mest reaksjonære av
eksilkubanerne med utgangspunkt i Miami, som har vært avhengig av den
kommunistiske trusselen sørfra for å få sympati og dermed makt. Disse
har som kjent hatt stor politisk innflytelse i USA, særlig blant de mer
konservative republikanerne, forklarer Bye.
TILLØP TIL OPPMYKING
Bye mener det de siste årene fram mot det siste presidentskiftet i USA skjedde en oppmykning i relasjonen mellom de to landene.
-
I USA har sterke handelsinteresser drevet lobbyvirksomhet i kongressen
for å lette embargoen. Jimmy Carter reiste til Cuba med et stort
pressekorps på slep og viste at han kunne tale fritt der. Saken med den
lille gutten Eliot Gonzales, som ble tatt med til Florida, og siden
sendt tilbake til Cuba etter enorm mediedekning og harde rettssaker,
var et stort prestisjetap for de erkekonservative eksilkubanerne i
Miami, sier Bye og fortsetter:
- På kubansk side har man hele tiden
tolerert noen få opposisjonelle så lenge de ikke har hatt særlig
innflytelse på det kubanske samfunnet. Men de siste årene har gitt mye
press for liberalisering både fra det kubanske samfunnet og utenfra.
Dette toppet seg også etter at Carters besøk. Han ga støtte til de
kubanske opposisjonelle, han støttet Valera-prosjektet og pratet om en
oppmykning av grunnloven. Dermed gjorde han de opposisjonelle kjente,
han bidro til å gi dem innflytelse. Castro kan ha følt at han var i
ferd med å miste grepet.
VENDEPUNKT
Bye
mener pendelen begynte å svinge i negativ retning igjen etter hvert som
det kubanske eksilmiljøet i Miami fikk stadig større innflytelse på
president Bush og hans rådgivere. I september 2002 sendte USA James
Carson som ny representant til Det amerikanske interessekontoret i
Havanna. Carson har vært svært aktiv og hatt utstrakt og åpenlyst
kontakt med opposisjonsmiljøet på Cuba. Han inviterte dem til møter,
koblet dem opp mot eksilkubanerne og delte ut økonomiske bidrag.
-
Dette har enten vært en uhyre naiv eller en uhyre kynisk og bevisst
politikk fra amerikansk side. Skal en opposisjonell gruppe ha noen som
helst mulighet til å klare seg på Cuba, er det helt avgjørende at den
holder seg langt unna amerikansk støtte. Hele opposisjonsmiljøet var
infiltrert av kubanske angivere, selv lederen for den uavhengige
journalistforeningen var agent. Angiverne og agentene satt bare og
ventet på kontakt mellom de opposisjonelle og amerikanerne.
Og
kontakten kom. Flammende anti Castro-taler fra Cason på en rekke møter
ble tatt opp på bånd. Oversikter over hvem som hadde hørt på og klappet
ble nedtegnet.
Samtidig plasserte Bush Cuba på et slags b-lag i
ondskapens akse, gikk inn i Irak uten FNs støtte, og oppførte seg i det
hele tatt så imperialistisk at Castro atter en gang kunne spille ut
sine gamle kort. Arrestasjonene startet 18. mars.
<em>- Er
Castro i ferd med å gjøre "en Mugabe", bli nok en aldrende diktator som
gjør alt han kan for å beholde makten?</em>
- Man må selvsagt
fordømme summariske og politisk motiverte retteganger. Og her er det
snakk om mennesker som arbeider for moralske og prinsipielt riktige
endringer, som blir misbrukt i større politiske spill. Dette er
tragisk. Men man må huske på at fenomenet Cuba og alt det innebærer er
bygget på tross av Amerika. Cuba er ikke en røverstat hvor folk
forsvinner, blir torturert og ikke tør si sin mening. Men Castro har
all makt i Cuba, både på godt og vondt. Han har alltid vekslet mellom å
myke opp for deretter å stramme grepet. Castro har aldri gitt fra seg
kontrollen.
Han har formet landet i over 40 år, og kan sikkert fortsette en god stund til, avslutter Vegard Bye.
Tips en venn