- Jeg er vant til å skrive for ungdom, svarer Eriksen på vårt spørsmål om hvorfor han har valgt å skrive en ungdomsbiografi.
-
Det finnes også flere gode biografier om Mandela på engelsk, så behovet
hos det voksne publikummet burde egentlig ikke være så akutt. Dessuten
har jeg ønsket å utvide biografibegrepet: Dette er ikke kun en bok om
én helt
- én stor mann, selv om det er det også. Det er vel så mye
beretningen om en tid, om et folks kamp mot undertrykking og om den
viktige rollen ungdom spilte i denne kampen, sier han. Og poengterer: -
Det var jo ikke Nelson Mandela om avskaffet apartheid. Det var en hel
bevegelse, fagforeninger, kirken og ungdommen.
<em>- Og dermed var det også et slags ungdomsopprør?</em>
-
Ja, det kan man si. Et opprør mot de rådende verdier og en grotesk
fordeling av makt og ressurser. Og et sinne mot det man så var riv
ruskende galt. Da det så som mørkest ut - mot slutten av 1960-tallet,
da ANC var forbudt og nærmest knust og Mandela var fange nr 466/64 med
livstidsdom på Robben Island - var noe av det som holdt ham oppe
vissheten om den voksende motstanden blant ungdommen. Etter
Soweto-opprøret i 1976 ble flere ungdommer dømt til fengsel på Robben
Island, og i deres møte med Mandela ble ideer og kamptradisjoner
utvekslet mellom generasjonene. - Gjennom å skrive en bok for unge
lesere, håper jeg å nå dem som fortsatt har evnen til å engasjere seg.
Derfor er det også så viktig å fortelle en historie om at kamp nytter
og at det betyr noe hva vi gjør. Personlig mener jeg å kunne tidfeste
mitt politiske verdivalg - som også fikk konsekvenser for mitt
yrkesvalg - til 1961, da jeg var med i fakkeltoget da ANC-lederen
Albert Luthuli fikk fredsprisen. Siden har jeg fulgt frigjøringskampen
i det sørlige Afrika tett både som forsker og solidaritetsaktivist.
Slik er det også blitt en bok om en tid og en kamp jeg har vært en del
av. Forhåpentligvis kommer dette fram gjennom en personlig og engasjert
fortellerstemme.
<em>- Vil voksne finne den for overfladisk?</em>
-
Nei det tror jeg virkelig ikke. Boka er for alle som er opptatt av
rasisme, Apartheid og Sør- Afrika, den har verken øvre eller nedre
aldersgrense. Jeg henvender meg til mennesker som fortsatt vet at det
er på forskjell på rett og galt, på svart og hvitt. Det gjør de fleste
unge, og forhåpentligvis noen eldre også.
<em>- Kan du si noe om dine mål med utgivelsen?</em>
-
Jeg ønsker å spre håp, å vise at det nytter å kjempe for det man tror
på. Det er viktig at vi aldri glemmer apartheidsystemet, som med rette
er stemplet som en forbrytelse mot menneskeheten. Men det er også
viktig at vi ser likhetene mellom apartheidregimet i Sør-Afrika og
dagens verdenssystem Global apartheid er et passende begrep på det som
finner sted i dag. Og den moralske avsky verdensopinionen utrykte
overfor apartheid er like mye på sin plass nå. Statistisk sett er
parallellen slående: Forskjellen mellom forventet levealder hos hvite
og svarte i Sør-Afrika i apartheidtida var for eksempel 15 år, mellom
nordmenn og afrikanere i dag er forskjellen 30 år. Under
apartheidregimet sa en lov at de hvite skulle eie minimum 87 prosent av
jorda. I dag forvalter de 20 rikeste prosentene i verden eksakt samme
andel - 87 prosent - av jordas ressurser. Også historien har påfallende
mange fellestrekk. Både Sør-Afrikas tidligere styresett og kapitalismen
har sin rot i kolonialisme og i at man legitimerer undertrykking ved å
hevde den hvite rases gudegitt rett og plikt til å herske. Retorikken-
"Gud er på vår side" - er den samme i dag, det har jo Bush vist gang på
gang. Videre er det lett å se at apartheid bare kunne opprettholdes
gjennom militær makt, mens det jo har vært vanlig å påstå at
kapitalismen "lever sitt eget liv," så å si. Men det er tydeligere nå
enn på lenge at også den i siste instans trenger en statsmakt og våpen
for å beholde sin kontroll.
<em>- Mandela har en helt
sjelden heltestatus. I motsetning til mange andre ANC-kjemper står han
fortsatt uten dype riper i lakken. Hvor viktig var han for avviklingen
av apartheid?</em>
- Apartheid ville ikke bestått evig. Men
for å forklare at regimet falt akkurat da det falt, og såpass fredelig,
er det nødvendig å tillegge Mandela avgjørende betydning. Han er en
mann av en særegen moralsk støpning. Og han appellerte til både
revolusjonær ungdom og engstelige hvite, det var en bragd. Han fikk de
Klerk og co til å innse at han var det beste de kunne håpe på. Det
hvite mindretallet var presset opp i et hjørne og så etter en vei ut.
Mandela var rett mann til rett tid. I ettertid er det lett å se at
dette kompromisset også har mange svakheter. Makt- og
eiendomsforholdene er ikke blitt grunnleggende forandret. Derfor
fortsetter kampen også i dag.


Tips en venn