Men landbruksdepartementet i Gash-Barkaregionen så potensialet da de
streket opp kanaler fra Barka og anla dammer på prosjektkartet. Etter
noen år med politiske vansker i forhold til de utenlandske
hjelpeorganisasjonene, startet de opp igjen med hjelp fra
Utviklingsfondet og Norsk Folkehjelp.
- Vi håpet at dette vil gjøre
at Eritrea ikke lenger vil lide av tørke. «Thank you very much», sier
Abraha Garza fra landbruksdepartementet som personlig har overoppsyn
med prosjektet, høytidelig, som om han skulle holdt tale for en stor
forsamling. Så fins det grunn til å bli litt andektig ved synet av
rennende vann ved pumpestasjonen. Tørken har festet sitt knugende grep
om Eritrea. Gravemaskinen eter seg gjennom lag med tørr jord og sand og
stein langs en ny fure med kurs for trerekken i synsranden som markerer
hvor Barka «flyter» forbi. Et arbeidslag legger stein på stein langs
kanalkanten.
Prioriteringene er gitt av landbruksdepartementet i
Gash-Barka. De er svært enkle og gir seg nesten selv: Vann, vann, vann.
Det er grunnlaget for den jordbruksutviklinga som skal flytte fokuset
over fra nødhjelp. Området hvor Bisha ligger har ekstremt lite nedbør,
under 300 millimeter i året.
VANNHØSTEN
Abraha
Garza snakker med alle. Han er optimismens oppkomme; han er en
«fighter», først med våpen i handa, nå med kunnskap, kropp og sjel. For
to år siden var det godt med regn og 50 hektar jord kunne vannes. Det
er nok vann under det tørre elveleiet til at ytterligere 100 hektar kan
bli klarert for vanning, når regnet først kommer, forteller Abraha. Han
balanserer på kanten av damslusene som en av nabolagets geiter, noe den
røslige kroppen egentlig ikke tilsier. Brønnen, pumpehuset og
dameanlegget er en del av prosjektet som så vakkert heter vannhøsting.
Det
stikker dypt. Vannboret må ned på 54 meter for å finne fram til kilden
som italienerne brukte da de anla jernbanen på den glovarme sletta.
Pumpehuset er gjerdet inn for å holde folk og fe borte, og vannet ledes
til hver side, for mennesker og dyr. Det er et nytt liv for kvegfolket
i Bisha som har kommet tilbake fra Sudan, vel 750 husholdninger, med i
alt 3500 personer fordelt på seks landsbyer.
Adi Ibrahim og de
øvrige stedene ble nesten helt ødelagt da keiser Haile Selassies
Dakota-fly, i 1968, sveipet over husene og stridsvognene rullet ut fra
den nærmeste byen, Agordat. Oppholdet i Sudan ble langt for mange.
Først i 1994 kunne de vende tilbake.
DE FIRE ONDER
De
fruktbare markene i Gash-Barka lider av «de fire onder»: tørken som er
verre enn i katastrofeårene 1984-85, mangelen på arbeidskraft som følge
av den stadige mobiliseringa så lenge grensekonflikten ikke er løst,
plyndringene og ødeleggelsene som krigen la igjen etter seg, og
landminer.
Det er nå de langsiktige virkningene av prosjektet ikke
må gå tapt i den vanskelige situasjonen Bisha og resten av Eritrea
befinner seg i, appellerer Abraha Garza. Det er mulig for innbyggerne i
Bisha å fø seg selv, ikke minst dersom overlever, sier han.
Regnestykkene er ofte svært enkle. En geit kan få to barn til å
overleve.
FRAMTIDAS KANAL
Det er behov for
faglig assistanse. Opplæring nye jordbruksmetoder i tørre områder, i
husdyrhold og i kjøp og salg, husholdningsregnskap. Abraha er rik på
lovord, men han vet kreve.
- Kanalen er for dine barn, for dine
barnebarn og barn etter det, sier han til Abdellah Saleh,
viseadministrator i landsbyrådet. - La din sønn bli ingeniør, la din
datter bli lege, sier den gamle kjempen som var med på å frigjøre
Tessenei jordbruksenteret Ali Ghider for en stakket stund i 1985. Det
var et vendepunkt i frigjøringskrigen. Eritrea står på to bein, men
ofte er et av en protese etter tretti år med frigjøringskamp og
ytterligere to år med grensekrig.
Det nye kampavsnittet står på
landsbygda, jordbruksområder med gode potensialer Bisha. Fra kollen kan
en skue ut over beitemarkene som er delt inn i to soner for å
opparbeide grasgangene. Struts spankulerer mellom spredte trærne, godt
synlige for de tolv vaktene som holder utkikk med sonene for å stanse
som lar seg friste av at graset er grønnest den andre siden. Nå er det
bare brunsvidde flater å se i påvente av litt regn.
SE ALLE MED SAMME ØYNE
Homed
Yacob ble i Eritrea da de andre flyktet til Sudan. Han var tolv år og
gjeter fram til frigjøringa. For noen måneder siden ble han valgt til
administrator for de seks landsbyene. De fleste er fra de to
folkegruppene tigre og hedareb; de er alle muslimer.
- Først av alt
vil jeg se på alle med samme øyne. Jeg vil at de skal leve et godt liv
og at vi kan skaffe oss alt som er godt for mennesker: vann, helse,
skole. Men nå er situasjonen vanskelig. Det har ikke regnet, jord
eroderer og den blir skyllet vekk ved neste regn. Det er et stort
problem for våre dyr og for oss, og med denne tørken er det ille, sier
Homed mens kretsen under stråtaket lytter med taus interesse. De vet
alle hva det betyr når Homed forteller at dyra har vandret inn i en
fase hvor de er i ferd med å dø.
- Vi har solgt dyr mens de er
friske og feite. Nå er de bare skinn. Vi kan ikke skaffe fôr. Vi tar
dem med opp i fjellene for å finne mat. Først gikk prisene på dyra ned.
Nå kjøper ikke folk dem lenger.
Det blir snakk om priser. Kretsen
rundt får stemmer. Ei geit gikk i går for så mye, en kamel gikk for
det. Folk rister på hodene og slår ut med hendene.
Å være
administrator betyr å fordele den nye jorda som blir lagt ut langs
vanningskanalene. Det var kanskje grunnen til at Homed ble valgt. Han
kjenner alle.
- De fattige husholdningene får først. Jeg har levd
lenge sammen med dem; jeg vet hvem det er. Om det oppstår konflikter,
blir de løst av eldrerådet i samråd med de som er involvert.
NYE PLANER
Her
gjelder konsensus som ellers på landsbygda i Eritrea. Alle er enige om
at tørken er problemet. Men likevel er situasjonen noe annerledes enn
ved tidligere tørker. Pumpehuset, to brønner, kanaler og damsluser som
er under bygging, nye grasganger under rotasjon. Og det fins planer.
Veterinærklinikken, differensiering av jordbruket med høner for
kvinnehusholdninger og melkegeiter. Alt for å redusere sårbarheten de
har båret med seg hele veien, til og fra Sudan og til det nye stedet
ved Barka-elva.
- Vi skal ta vare på vårt miljø gjennom
terrasseringer, brønner og dammer, sier Homed Yacob og avdekker kanskje
den største ressursen folk der har: at de ser framover selv i den
situasjonen de befinner seg i, at de ser sine egne muligheter midt i
tørken. Forandringene har kommet når eselet med vanndunkene stabber seg
inn under den hengende vannslangen, og for en del kvinner piler det nye
livet rundt beina. Høner og kyllinger har blitt en del av deres nye
hverdag.
HØNSE-FATNA
Hønene gir ikke så
mange egg som før. Om hun bare hadde hatt penger til fôr; om det bare
hadde vært fôr å få kjøpt. Det ene tar det andre når tørken spiser seg
inn i hverdagen og blir livstruende. Dyra er det første som forsvinner.
Fatna Sorto Homed vet det, og hun vet at kyllingene hun skaffet seg har
gitt håp.
- Hønene gir ikke like mange egg som før, forteller hun.
Det
er knusktørt på bakken. De små hønseføttene river opp støvdotter mens
de sparker unna jord og sand og kneiser med nebbet, opp og ned, opp og
ned.
- Før kunne jeg få sju-åtte egg om dagen. Nå legger de bare
to-tre egg, kanskje tre-fire små egg, men ikke hver dag, sier Fatna.
Hun er 45 år, sånn omlag. Hun vet ikke helt. Hun har bodd i Adi Ibrahim
i ni år. Hun var med i den første gruppen av flyktninger fra Sudan som
kom tilbake under repatrierings- og rehabiliteringsprogrammet. Livet i
Samsam-leiren ved Gedaref ligger bak henne som et solbleket minne.
EGG VEIER TUNGT
Fatna
er en av kvinnene i Bisha som har fått kyllinger. På et tidspunkt hadde
hun 24, nå er det femten tilbake. Det er vanskelige tider. Sulten
trenger seg på. Ribbeina tegner seg som renner på dyra.
- Da jeg
fikk sju-åtte egg om dagen, solgte jeg dem for mat til barna, sukker og
kaffe - og dette, sier hun og viser fram et perlearmbånd. Og disse,
sier kvinnene rundt og trekker i de fargerike stoffene i
sammensetninger som ellers bare ville vært grelle, helt umulige, om det
ikke hadde vært for de golde, grågyldne omgivelsene og de brune,
ansiktene og slanke hendene. Hva gjør hun nå som hun bare får to-tre
egg?
- Jeg selger dem også for å skaffe mat. Alt går med til mat.
Hirse. Jeg har ikke råd til noe av det andre jeg kunne kjøpe før, ikke
sukker, ikke såpe. Før kunne jeg kjøpe grønnsaker til barna for eggene,
«el-hamdulilah», gudskjelov.
Hennes mann er ikke ute etter pengene
hun tjener på eggene. Han er gammel, over 60 år, han går ikke lenger
til markedet og trenger derfor ikke be meg om penger, forteller Fatna.
-
Hønene har blitt svært viktige i våre liv, sier hun med alvor. Kvinnene
rundt henne nikker. Dyra er veien til livet. En geit kan redde to barn.
Egg veier tungt i hånden.
HJELP OG KUNNSKAP
-
Fattige kvinner trenger høns, sier Fatna Idriss Mohamed Ali. Hun er
leder for Den nasjonale kvinneunionen i Bisha. Med sine 38 år har hun
mange eldre medsøstre rundt seg. Hun har mange å dele erfaringene med.
-
Vi måtte flykte til Sudan i 1968 da de kom til våre hus med sine fly og
bomber. I Sudan jobbet jeg for revolusjonen i Eritreas frigjøringshær.
Etter frigjøringa ville jeg hjem. Jeg kom tilbake i 1994 sammen med den
første gruppen, forteller hun. De første teltene ble slått opp ved
elva, som i et nybyggerstrøk. Området var strødd med miner beregnet på
stridsvogner og lastebiler, og antipersonellminer beregnet på
mennesker. De enkle husene med hardstampet jordgulv ble reist, det ble
flettet løer for geiter og landsbyen fikk en helseklinikk for å ta seg
av de vanligste husholdningssjukdommene.
- Det har vært en rivende
utvikling siden vi startet, nikker Fatna. - Vi har fått god hjelp fra
Landbruksdepartementet og hjelpeorganisasjoner. Landbruksdepartementet
hjalp oss med å skaffe esler slik at det ble lettere å hente vann. Så
kom vi i gang med hønene.
- Kvinnene fikk tusen nakfa hver i kreditt
til å starte opp. I dag har vi mye erfaring å gi videre til dem som
venter med å begynne med kyllinger. Vi retter oss særlig inn på
kvinnebaserte husholdninger. Men situasjonen er nå svært vanskelig. Vi
trenger hjelp, vi trenger hjelp, sier Fatna.
- Hvordan er situasjonen i Adi Ibrahim, i Bisha?
-
Dersom regnet er godt, har vi mat. Men vi mangler mange ting, og vi
diskuterer hvordan vi skal løse dette. I vinter diskuterte vi om vi
mangler traktorer og hvilke dyrkingsmetoder som er bra for
produksjonen. Vi kommer alltid fram til at det kommer godt med å ha
kunnskaper og erfaring, både for kvinner og menn.
JA, JA, JA
-
Vi henter vann. Men landsbyen vokser, og fra tid til annen er det ikke
nok vann. Vi trenger drikkevann, og brønnene er langt borte, særlig når
det er steikende varmt. Vi trenger generatorer, og solcellepanel til
generatorene. Fatna svarer alle spørsmål med et «aiwah», et positivt
ja. Ja til barna, ja til vann, ja til høner, ja til kvinnehuset som
snart står ferdig, styrt av kvinner og bare for kvinner for å fortsette
diskusjonene og dele erfaringene med det å få kreditt til å avle opp
kyllinger eller geiter. Høner var tidligere tabubelagt hos
folkegruppene tigre og hedareb.
Senike Houd Esmael fikk seks geiter.
To av dem døde, men to geitekillinger har kommet til. Så hun har
fortsatt seks geiter, «el-hamdulilah», takket være Gud.
Geitene
støver rundt hytta hennes, av vridde og bøyde kvister som er flettet i
hverandre. Hytta ser ut som en ørkenigloo, en kvase med kvist med
tøystykker utenpå nede ved bakken for å holde det verste støvlaget og
regnskyllet, når det endelig kommer, om det kommer, ute. Hun har ingen
til å passe geitene, men får hjelp ved salg. Hun ivrer etter å lære seg
alt om hønene hun har kjøpt for inntektene av geitesalget.
- Når jeg
hadde fôr, fikk jeg ni-ti egg om dagen. Nå får jeg ikke mer enn
seks-sju egg, og prisene på korn går opp. Det er blitt veldig dyrt. Men
takket være geitene og hønene lever og spiser jeg, gudskjelov, sier den
55-årige kvinnene, en av kyllingkvinnene blant Bishas vel 750
husholdninger, seks landsbyer på en slette ved Barka-elva.
Tips en venn