'Baba' er i femtiårene og har nylig sluppet ut av fengsel.
Forbrytelsen hennes var å ha deltatt på en fest hvor de spilte
saharawisk musikk. Hennes bror sitter fremdeles i fengsel av samme
grunn, på den sjette måneden, uten dom. 'Baba' vil ikke snakke om
hvordan det var i fengselet.
- Jeg satt inne én måned. Da jeg slapp ut, ble jeg forfulgt, sier 'Baba'.
- Marokkansk politi fulgte etter meg overalt hvor jeg gikk. Noen ganger var det én mann, andre ganger tre.
Etter
noen måneder klarte ikke Baba mer. Av frykt for å bli arrestert på
nytt, valgte hun å flykte med et pass som hun hadde lyktes i å
forfalske. Hun kom seg inn i Mauritania, og videre til leirene i
Algerie. Der bor hennes far, som hun ikke hadde sett siden okkupasjonen
begynte i 1975. 'Baba' flyktet alene uten døtrene og ektemannen. De bor
fortsatt inne på de okkuperte områdene. Savnet er stort. Hun savner
også vennene, både de saharawiske og de marokkanske.
- Men på en
måte er det er deilig å være her. Her slipper jeg å bekymre meg over at
politiet når som helst kan storme huset mitt. En gang hadde de med seg
batonger og slo min gamle nabo i hodet. I mitt hus.
'Baba's historie er ikke uvanlig. Amnesty International har gjentatte ganger, senest i desember 2002, rapportert om overgrep mot den saharawiske sivilbefolkningen i Vest-Sahara. FN er til stede i området, men kun for å overvåke våpenhvilen og forberede folkeavstemningen. FN-operasjonen har verken mandat eller ressurser til å rapportere om de omfattende bruddene på menneskerettighetene. Utenlandske organisasjoner og media slipper ikke inn i Vest-Sahara, hvor den opprinnelige befolkningen nå er i mindretall. Kun 60.000 saharawier bor på de okkuperte områdene. Samtidig tjenestegjør anslagsvis 160.000 marokkanske politimenn og militære i landet.
STRENG SENSUR
Da FN
meglet fram våpenhvilen mellom Polisario og Marokko i 1991, var
forutsetningen at det skulle avholdes en folkeavstemning. Denne er ennå
ikke avholdt, og saharawier som diskuterer temaet risikerer strenge
straffer. 'Baba' forteller at saharawier som går i demonstrasjonstog,
vaier med det saharawiske flagget eller lytter til motstandsbevegelsens
radiosendinger, kan bli anklaget for å "tilhøre politiske nettverk som
arbeider for fremmede land".
- Marokkanske myndigheter sensurerer
all post og avlytter alle telefonsamtaler til og fra utlandet.
Saharawier tør ikke ta kontakt med utlendinger, i frykt for
represalier, sier hun.
Mariann Eriksson, svensk medlem av
EU-parlamentet, fikk førstehånds erfaring med dette. I 2002 reiste hun
med en EU-delegasjon inn til de okkuperte områdene.
- To uker etter
at vi hadde reist ut av Vest-Sahara, fikk vi høre at tre av saharawiene
som vi hadde vært i kontakt med under oppholdet hadde mistet jobben,
sier Eriksson til Verdensmagasinet X. - Den offisielle grunnen for at
de ble sagt opp, var at de hadde vært mange år ved samme arbeidsplass,
og at de derfor ikke lenger gjorde nytte for seg.
FORSVUNNE SAHARAWIER
I
1991 ble 322 saharawier løslatt fra hemmelige marokkanske fengsler, til
tross for at Marokko inntil da hadde nektet for å holde forsvunne
saharawier i sin varetekt. Dette hevder de fremdeles. Nylig
offentliggjorde marokkanske myndigheter en liste på mer enn 40 fanger
som var bekreftet omkommet. Det ble ikke gjort rede for når de døde,
hvordan de døde, eller hvor de nå er gravlagt. Ifølge Amnesty
International er flere hundre saharawier fortsatt savnet. Omtrent 150
av dem skal være soldater tatt til fange under krigen. Samtidig
benekter Marokko fortsatt at det sitter saharawiske krigsfanger i
marokkanske fengsler.
DET SVARTE FENGSEL
Det
største fengselet i Vest-Sahara ble opprinnelig bygget av den spanske
kolonimakten, men ble siden overtatt av Marokko. Fengselet går under
navnet Carcel Negra, Det svarte fengsel, og ble bygget for å romme 200
innsatte. Ifølge den lokale foreningen for familier til fengslete og
savnete saharawier, sitter det i dag over 700 personer i murbygningen.
Fengselet består av seks celler. I gjennomsnitt blir det tre og en halv
fange pr. kvadratmeter.
I 2002 kom to spanske advokater seg inn i
det okkuperte området, under dekke av å være turister. De rakk å gjøre
en rekke observasjoner av fengselsforholdene før de returnerte.
Advokatene dokumenterte at fangene aldri får tilgang til lege eller
advokat. I tillegg fastslo de at mindreårige settes i fengsel, og deler
celle med kriminelle. Det mest graverende, ifølge advokatene, er
imidlertid den ustrakte bruken av tortur og narkotika i fengslene. Det
er disse forholdene 'Baba' vet at hennes bror lever under, og som hun
ikke orker å fortelle om.
- Ikke si til noen hva jeg heter, sier 'Baba'. - Jeg vil ikke at det skal skje noe med døtrene mine.
Tips en venn