Det er lørdag i november. I Bergen siler regnet ned som vanlig. Men for Anguia og Sidi Mohamed er ikke dette en dag som alle andre. For dem er dette dagen de har lengtet etter i 27 år. De møtes endelig igjen. Sidi Mohamed er i Bergen for å motta Raftoprisen 2002 for sitt arbeid i det okkuperte Vest-Sahara. Moren er kommet den lange veien fra Dakhla, den mest avsidesliggende av flyktningleirene i Algerie, for å gjenforenes med sin sønn.
ATSKILLELSEN
Historien
om 27 års atskillelse begynner i desember 1975. Det er natt og Anguia
og hennes mann ligger og sover i sitt hjem i Vest-Sahara. De blir
vekket av sin sønn som forteller dem at han skal ut til fronten for å
kjempe, og at de må ta farvel. Marokkanske styrker har akkurat rykket
inn i Vest-Sahara. Sidi Mohamed er 19 år gammel. Han har allerede vært
aktiv i motstandsbevegelsen Polisario i tre år.
Noen måneder senere kommer en venn av familien og overrekker foreldrene klokken og radioen til Sidi Mohamed. Han vet ikke hva som er skjedd, men antar at Sidi Mohamed er død. I tre år tror familien dette, før de får vite at han lever i marokkansk fangenskap. Et fangenskap som skal vare i 24 år. Det lengste fangenskap en saharawi har måttet gjennomgå.
LANG PRØVELSE
Gjennom
disse 24 årene ble Sidi Mohamed et symbol for det saharawiske folk,
dets motstand og lidelser. Under et mislykket rømningsforsøk i 1979
skadet han seg i skulderen. Han ba gjentatte ganger om medisinsk
behandling i fengselet. Hver gang fikk han det samme svaret: "Det er
ikke noe poeng, du skal jo dø uansett". Siden har han levd med en
skulder ute av ledd. Under besøket i Bergen kan man se at han har
vondt. Han halter, skulderen er nedsunken og bevegelsene forsiktige.
I 14 år satt Sidi Mohamed på dødscella før dommen ble omgjort til livstid.
-
Det verste i alle disse årene var kveldene. Henrettelsene fant sted
klokken ti hver kveld. Fra seks satt vi bare og ventet på å bli hentet.
Passerte klokken ti uten at noe skjedde, visste vi at vi kunne leve en
dag til, forteller han. Årene i fengsel har tatt hardt på og Sidi
Mohamed ser langt eldre ut enn det han i virkeligheten er.
Under årene i fangenskap nektet Sidi Mohamed å søke om benådning. I stedet engasjerte han seg i de andre fangenes rettigheter. Han organiserte protester, smuglet ut rapporter om de uverdige forholdene i fengselet, og gjennomførte sultestreiker med krav om at alle politiske fanger skulle løslates og at skjebnen til de mange hundre forsvunne skal gjøres rede for. Han ble registrert som samvittighetsfange av Amnesty International i 1997. Etter sterkt internasjonalt press slapp han endelig ut av fengsel i november 2001. Ett år senere reiste han ut av Vest-Sahara for første gang, for å motta Raftoprisen i Bergen. Han sier han er glad for prisen, men at det største for ham ved oppholdet i Norge, likevel er å få møte sin mor igjen. Det er et øyeblikk han har ventet på i 27 år.
TILBAKE I LEIRENE
- I det
jeg møtte Sidi Mohamed glemte jeg livet, krigen og alt rundt meg.
Ingenting annet hadde noe å si. Jeg kan ikke beskrive den lykken jeg
kjente, forteller moren to måneder senere.
Hun sitter i teltet sitt
i flyktningleiren i Algerie, omringet av familiemedlemmer. Det er en av
de dagene det er bortimot umulig å bevege seg ute. Sterk vind virvler
opp sanden, det svir i øynene, og man forstår hvorfor alle bærer sjal
og turban. Inne i teltet er det tilsynelatende litt bedre, men kameraet
som lå på gulvet er plutselig dekket av sand. Anguia sitter på tepper
på bakken, det finnes ingen møbler.
- Da de kom og fortalte at
jeg kunne reise til Norge tenkte jeg først at det ville bli vanskelig.
Men for Gud er ingenting vanskelig. Tanken på at Sidi Mohamed klarte å
komme seg ut av fengselet ga meg kraft til å reise. Jeg glemte alle
sykdommene som har plaget meg.
Den lille kvinnen forteller med glød og iver.
-
Alt var helt uvirkelig når vi snakket om prisen og reisen. Jeg hadde
aldri vært utenfor Dakhla etter at jeg først kom hit. Jeg hadde aldri
fløyet før. Men jeg kunne fløyet uten fly så lenge jeg visste jeg
skulle møte Sidi Mohamed, sier hun med latter i stemmen.
Når hun snakker om livet før hun kom til leirene, blir hun mer alvorlig:
-
Vi levde som beduiner i Vest-Sahara. Flyttet rundt og levde fritt.
Batoil, Sidi Mohameds søster som også var i Bergen, tar over. Hun
forteller at familien hadde tenkt å bli i Vest-Sahara da de marokkanske
styrkene kom til landet. Men så fikk de høre at marokkanske fly bombet
med napalm og fosfor. Vest-Sahara var ikke lenger trygt og de måtte
flykte.
Av frykt for å bli oppdaget beveget de seg kun om natten. Om
dagen gjemte de seg i skyggen av trærne. Etter to uker nådde de frem
til Algerie der Polisario satte opp leirer.
- Da vi kom hadde vi
ingenting å spise, drikke eller noe sted å være. Det var svært
vanskelig. Vi manglet alt, forteller Batoil videre.
HÅPER PÅ FRIHET
- Livet siden har vært en kamp. Nå håper vi å finne freden, sier Anguia.
-
Men hvis fred ikke kommer, hvis de nekter oss våre rettigheter, da
kjenner vi krigen. Med viljen til det saharawiske folket har vi bygd
det vi trenger. Med viljen til folket kan vi ta våre rettigheter. Bare
med freden kan vi få våre liv tilbake.
- For oss er det eneste målet
frihet. Lidelsen er liten i forhold til saken vi kjemper for. Alle her
vil kjempe til det siste for denne friheten, tilføyer Sidi Mohameds
lillebror Mustapha.
Anguia er gammel, men hun har to bønner hun
ønsker oppfylt før hun dør. Hun ønsker å få vite hva som skjedde med en
av hennes andre sønner. Han dro ut i krigen samtidig med Sidi Mohamed,
men siden har de ikke hørt noe fra ham. Sannsynligvis deler han skjebne
med en av de andre brødrene som familien har fått bekreftet er
omkommet. Av fire brødre er det kun den yngste som moren har fått følge
hele livet.
Hun ønsker også å se sin sønn en gang til; en siste
gang i flyktningleirene. Slik kan også resten av familien få møte ham.
Men hun vet at Sidi Mohamed har valgt kampen fremfor personlig lykke.
-
Etter reisen til Norge valgte han å dra tilbake til de okkuperte
områdene for å kjempe for saharawienes rettigheter fra innsiden,
forteller lillebroren. Sidi Mohamed Daddachs hjem i Laayoune er blitt
et samlingssted for menneskerettighetsorganisasjoner i Vest-Sahara.
Derfor lever han under konstant overvåkning og kontroll av marokkanske
sikkerhetsstyrker.
- Drar han til flyktningleirene slipper de han aldri inn igjen i Vest- Sahara, fortsetter Mustapha.
- Han vet at hans tilstedeværelse og motstand på saharawisk jord er viktig for folket og for saken, og derfor blir han.
Tips en venn