Eirik Kirkerud tar hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Han skriver om identitetskonstruksjon i flyktningleirene ved Tindouf, Algerie. Han har besøkt de saharawiske leirene en rekke ganger, blant annet i forbindelse med sitt feltarbeid i fjor. X har stilt ham noen spørsmål.
- Hvem er egentlig saharawiene og hadde de en felles identitet i tiden før spanjolene kom i 1884?
- Saharawiene var tradisjonelt nomader med kjerneområde omtrent der hvor Vest-Sahara ligger idag. De var organisert i forskjellige egalitære stammesamfunn som til tross for enkelte indre motsetninger, hadde en felles kultur og historie. Sammen hadde de ulike stammene et felles råd som meglet i konflikter. Når saharawiene møtte felles fiender og ytre utfordringer, organiserte de seg gjennom dette rådet. Denne historiske perioden blir i dag mytologisert, den blir fremstilt som en gylden fortid, som et idealsamfunn som viser hvordan saharawiene egentlig er. Man kan også si at den gir løfter om friheten som engang skal komme.
- Du sier at saharawiene tidligere bestod av flere ulike stammer. Gjelder det fremdeles?
- Både ja og nei. For folkegrupper i eksil har det alltid vært viktig å styrke felles identitet, felles kultur og felles historie. Når man i tillegg har ytre fiender som truer denne identiteten, blir samhold og enhet helt essensielt, noe vi kjenner igjen fra andre deler av verden. For saharawienes del er det ikke bare marokkanerne som truer, det gjør også naturen selv; flyktningleirene ligger isolert, i umenneskelige klimaforhold i ørkenen. Saharawiene legger i dag vekt på alt som kan gi en felles identitet. Historie, kultur, håndverk og tradisjoner; alt gjennomgår en form for folkeliggjøring, alt blir en del av konstruksjonen av en felles saharawisk identitet. Parallelt med denne kulturelle fokuseringen, driver Polisario et bevisst nasjonsbyggingsprosjekt. Gjennom de siste tiårene har den saharawiske identiteten blitt så viktig for flyktningene at de gamle stammene, selv om man kan si at de fortsatt finnes, har mistet all betydning. Stammetilhørigheten har ikke lenger betydning for politisk organisering, bosetning, sosial status eller hvem som gifter seg med hvem.
- Hvordan har den saharawiske identiteten latt seg påvirke av spanjolenes kolonisering og krigen mot Marokko?
- Krigen mot Marokko kommer igjen i mange kulturelle uttrykk, som i musikk og i poesi. Dessuten rettferdiggjør den frigjøringskampen, som nå er en helt sentral del av saharawienes identitet. Man kan si at krigen er med på å styrke identiteten og sveise folket sammen. Når det gjelder spanjolenes kolonisering, tillegges den ikke lenger særlig vekt, til tross for at den var brutal. Noe som er minst like viktig for den saharawiske identiteten i dag, er statusen som flyktning. Å være flyktning innebærer at man en gang skal vende hjem, og for saharawiene er det nettopp dette hele deres hverdag dreier seg om.
- Hvordan har saharawiene klart å opprettholde en sterk felles identitet etter alle disse årene i flyktningleirer?
- En av årsakene er at leirene ligger så isolert i ørkenen. Isolasjonen gjør at flyktningene ikke bosetter seg i byer i Algerie, men at de holder seg samlet på ett sted. Flyktningleirene er drevet av befolkningen, og ikke FNs Høykommissariat for flyktninger (UNHCR), som tilfellet er i de fleste andre leirer i verden. Dette gjør at saharawiene føler at de har en viss grad av kontroll over sin egen situasjon. For eksempel må all bistand skje i samarbeid med den saharawiske eksilregjeringen, og alt materiell som ankommer leirene må godkjennes. Dette er helt ulikt fra nasjonsbyggingsprosessen hos for eksempel palestinerne. Her blander forskjellige nabostater og ytre interessenter seg stadig inn med støtte til den ene eller den andre politiske fløyen. Resultatet er indre splittelse. En annen viktig faktor er at Polisario, som så mange andre frigjøringsbevegelser, satser sterkt på utdanning og på helsevesen. De har sørget for at alle barn mottar full grunnskoleopplæring, samtidig som tusenvis av unge saharawier sendes til utlandet for å studere. Dessuten har de bygget opp en effektiv og allestedsnærværende administrasjon som organiserer alle flyktningene i leirene. Flyktningleirene er muligens de mest veldrevne i verden, og er etter forholdene en velfungerende eksilstat. På denne måten har de også lykkes med å dra den saharawiske identiteten opp på et nasjonalt nivå. Polisario, som befolkningens eneste frigjøringsbevegelse og talerør, har derfor selvfølgelig vært viktige gjennom motstandskampen i å forme denne identiteten.
- Hvordan kommer den saharawiske identiteten til utrykk i hverdagslivet?
- Den er til stede overalt, og folk bruker den bevisst, for eksempel gjennom fortellinger og poesi. Før krigen dreide poesien seg om kjærlighet, religion og husdyr, mens innholdet i dag domineres av kampen for frihet, krigen og lengselen etter hjemlandet. På samme måte blir all slags håndverk og alle slags kunstneriske utrykk brukt i identitetskonstruksjonen. Det å lage håndverk, for eksempel, var tidligere forbeholdt enkelte familier. Nå blir de undervist til alle som ønsker å lære det.
- Historien er full av folk og nasjoner som har "forsvunnet". Hva tror du vi skje med saharawiene og drømmen om et selvstendig Vest-Sahara?
- Mot alle odds har flyktningene nå levd i ørkenen i en hel generasjon, og saharawienes identitet og kampånd er sterkere enn noensinne. Det er ingen løsning for flyktningene å bli boende i ørkenen i 27 år til, og tålmodigheten er i dag på bristepunktet. Mange saharawier har etter hvert mistet troen på at noen skal finne fram til en diplomatisk løsning, og at krig er den eneste utveien.
Tips en venn