- Noen ganger frykter jeg at vi kommer til å bli her for alltid, sier hun.
-
Jeg er heldig. Brønnen er alltid full av friskt og rent vann. Et par
ganger om dagen kommer Sukina til brønnen med barna og vanndunkene
sine. To av barna klatrer opp på brønnavsatsen, lukker opp lokket og
firer ned en gammel plastbøtte. Sammen trekker de opp den fulle bøtten
og rekker den videre til lillesøstera, som heller vannet over i de
medbrakte dunkene. Mora står og dirigerer.
- Men det smaker litt
salt, fortsetter hun. Familien hennes bor bare et par hundre meter unna
brønnen, og har mer vann enn de fleste andre familier i
flyktningleirene. De kaller den Dakhla, etter kystbyen de engang rømte
fra. Den er en av de fire flyktningleirene i området ved den algeriske
garnisonsbyen Tindouf. Leiren ligger avsides til, hundre kilometer fra
nærmeste bilvei, og hundreogseksti kilometer fra de tre andre leirene.
SJELDEN REGNVÆR
Sukina og ektemannen har to små hus som de har bygget av hjemmelagde murstein. På toppen hviler tak av bølgeblikk.
- Det ene huset pleide å være en liten matbutikk, men det lønte seg ikke, sier Sukina.
De
bestemte seg for å stenge, og nå bruker de bygningen som
oppbevaringsskur. På de gamle butikkhyllene har de stablet
tunfiskbokser som de fikk tildelt ved forrige månedsskifte. På gulvet
står en kanne parafin og et ødelagt solcellepanel. Sykkelen innerst i
hjørnet trenger snart et nytt dekk, men den fungerer fortsatt. Det
andre huset er ekteparets soverom. Forrige gang det regnet skikkelig,
raste huset sammen. Det var i 1993. I tillegg til de to husene har
familien et hjemmekoselig telt de bruker til å ta imot gjester. På et
bord i hjørnet av teltet står en radio, hvor de kan få inn nyheter både
fra utenlandske stasjoner og fra den lokale nærradioen.
Kort vei fra
Sukinas hjem, like ved brønnen, ligger en sanddyne. Fra toppen kan man
se utover tusenvis av murhus og telt, i snorrette rader, flere
kilometer fra den ene enden av leiren til den andre. 40.000 mennesker
bor på sletten under dynen. Midt i leiren står en klynge grønne palmer.
Noen geiter har funnet tilflukt i skyggen.
MINNES KYSTEN
Sukina
følger med på ungenes arbeid. Hun minnes stedet der hun selv vokste
opp, Dakhla, som ligger inne på området okkupert av Marokko. Byen
ligger en båttur øst for Kanariøyene.
- Det var en vakker by. Jeg husker lyden av måker, sier Sukina. - Og båtene ved kaia.
Men
Sukina har ikke sett havet siden hun var ni år gammel. I 1975 ble byen
okkupert av marokkanske styrker, og nesten alle innbyggerne flyktet.
Noen ble værende igjen for å kjempe. Sukina hadde en onkel i Dakhla,
men har ikke hørt noe fra ham siden 1975. I flyktningleiren finnes
ingen telefon. Uansett er det umulig å ringe inn til de okkuperte
områdene fra Algerie.
BESVIMER
Sukinas mann
har ikke så mye å ta seg til. Om ettermiddagene sitter han og spiller
domino med sine venner. Den siste tiden av krigen mot Marokko, fram til
1991, tjenestegjorde han som sjåfør i Vest-Saharas frigjorte områder.
Han kjørte fram og tilbake mellom militærpostene med forsyninger. Nå
arbeider han frivillig som vakt i porten til leirens
administrasjonssenter. En gang i måneden kommer en kolonne med
lastebiler til Dakhla, fulle av mat fra internasjonale
hjelpeorganisasjoner. Da pleier han å hjelpe til med å losse.
Sukinas
mann er bekymret for konas helse. Han forteller at hun er blitt svakere
de siste årene. Legen sier at hun lider av jernmangel, men de har ikke
råd til å kjøpe kjøtt. Familien har ingen fast inntekt, og må nøye seg
med nødhjelpen de mottar. En gang i måneden får de tildelt ris, mel,
bønner, sukker, matolje og te. Av og til får de spagetti og tunfisk.
-
Det er derfor hun får hjelp av barna når hun skal hente vann, sier
ektemannen. - Når hun vasker tøy eller henter vann hender det at hun
besvimer. Det er for tungt for henne.
MATRASJONENE MINKER
Heldigvis
har de nok vann i Dakhla-leiren. Flyktningene har til og med klart å
lage en felles grønnsakshage med squash, salat og tomater. Men vannet
er så saltholdig at plantene har vanskelig for å vokse. I de andre
leirene er vannsituasjonen langt mer kritisk. Der kjører store
tankbiler i skytteltrafikk mellom brønnene og flyktningene. Bilene går
ofte i stykker på grunn av de harde forholdene i ørkenen, og hver gang
det skjer får flyktningene et akutt vannproblem. I snitt har
saharawiene bare sju liter vann å leve for om dagen, halvparten av hva
FN anser som nødvendig. Om sommeren, de dagene temperaturen i skyggen
overstiger femti grader, blir vannet i tankbilene farlig varmt og fullt
av bakterier.
- Vi mottar mindre mat enn tidligere, forklarer
Sukina. Hver femte kvinne i leirene har jernmangel. Tre tusen tonn mat
fraktes hver måned i overfylte lastebiler de to tusen kilometerne fra
Middelhavets havner, gjennom ørkenen, til de øde flyktningleirene. Men
de siste årene ser det ut til at det internasjonale samfunnet har
begynt å glemme flyktningefolket, og stadig mindre penger øremerkes til
leirene. Ifølge FNs høykommissariat for flyktninger, UNHCR, er i dag
ett av tre saharawiske barn kronisk feilernærte, og for tretten prosent
er feilernæringen akutt. Dersom bistanden stopper, anslår UNHCR at hver
flyktning vil ha 231 kilokalorier daglig, en tidel av det nødvendige
for å overleve. For Sukinas familie er den viktigste inntektskilden en
hyggelig familie i Spania. I fjor sommer var den ene av hennes to
sønner på sommerferie i Madrid, betalt av den spanske familien. Da han
kom tilbake til leirene hadde han med seg nye klær, sko, skolebøker,
ryggsekk og penger. Det er disse pengene familien nå fortsetter å leve
for. I tillegg fikk han en ordentlig helsesjekk og god mat i to hele
måneder. Fem tusen barn reiser hvert år på tur fra leirene til
fadderfamilier rundt i Europa. Av og til kommer fadderfamiliene på
besøk til Dakhla. Mange familiers økonomi er helt avhengig av denne
hjelpen.
- Nå snakker sønnen min spansk, sier ektemannen stolt. - Til sommeren reiser kanskje den eldste datteren min.
AGRONOMER OG HAVNEINGENIØRER
FN
og utenlandske organisasjoner har aldri spilt en viktig rolle i
styringen av leirene. I stedet ledes de av den vest-sahariske
eksilregjeringen som er valgt av folket. UNHCR beskriver leirene som
blant de best organiserte i verden. Mange av flyktningene arbeider
frivillig i en av leirenes fem komiteer. Det finnes komiteer for
utdanning, helse, distribusjon av mat og klær, produksjon og sosiale
anliggender. Tidligere pleide Sukina å delta i utdanningskomiteen, nå
er hun for sliten.
Kriminalitet og vold forekommer nesten aldri.
Lesekyndigheten har steget fra fem prosent i 1975 til over 90 prosent i
dag. En håndfull land tilbyr høyere utdannelse til saharawiske
studenter. Omtrent tusen flyktninger er til enhver tid i utlandet, hvor
de utdanner seg som lærere, leger eller mekanikere. Andre har utdannet
seg til agronomer eller havneingeniører, i påvente av at
selvstendigheten en dag skal gi dem kysten tilbake.
- Under
krigen, mens mennene var ute i fronten, var det kvinnene som drev
leirene. Det er en av grunnene til at vi har en så sterk posisjon i
dag, forklarer Sukina.
Sammenliknet med kvinner i andre land i
regionen, har de saharawiske flyktningekvinnene en sterk posisjon i
sitt samfunn. Regjeringen har en kvinnelig minister, og 15% av
representantene i parlamentet er kvinner.
ØNSKER
Sukinas
storebror døde under krigen. Hun vet hvordan det er å leve med
slektninger ved frontlinjen. Hver dag pleide det å komme dårlige
nyheter til Dakhla. Alltid en eller annen som var drept eller skadd. -
Vi vil ikke ha mer krig. Vi vil at de skal finne en fredelig løsning.
I
1992 hjalp Sukina foreldrene med å pakke sammen deler av teltet. De var
klare til å komme seg vekk fra dette stedet. FN hadde endelig lykkes i
å megle fram en avtale om våpenhvile mellom Marokko og Vest-Sahara. En
folkeavstemning skulle finne sted i løpet av 1992, og på høsten skulle
Sukina og familien få reise hjem til onkelen ved kysten. FN-personell
kom til leiren og registrerte alle de voksne som skulle få stemme. Men
det gikk uker og måneder uten at folkeavstemningen kom. Nå har det gått
elleve år. Samtidig minsker matrasjonene.
- Det internasjonale
samfunn holder ikke hva det har lovet, sukker Sukina. - Broren min
ofret livet sitt for folkeavstemningen, men vi bor her fremdeles. Vi
vil hjem, men av og til mister jeg troen på at det er mulig.
Tips en venn