Det er et slitent telt han bor i, generalsekretæren. En gang var det
grønt, men som alle de andre teltene her, har det sterke sollyset og
den tørre luften gjort det falmet. Teltet er kvadratisk, toppen er
kjegleformet. Ti - tolv barduner er stramt strukket fra hver av teltets
fire sider, ned til plugger som er banket dypt ned i Saharas knusktørre
ørkensand. Noen sandaler ligger henslengt på bakken like foran
inngangen. På innsiden er det mørkt og tomt. Det er ingen møbler der
inne, men en håndfull fargerike tepper av forskjellige mønstre er
rullet ut på gulvet. To tykke bambusstolper i midten av teltet holder
hele konstruksjonen oppe.
- Welcome!
Mokhtar spør hvilket språk han skal snakke på. Han kan fem.
- Engelsk?
Han
rekker ut den ene hånden. Over skuldrene hans henger en draa, hans
tradisjonelle, blå mannsdrakt. Langs den ene siden av teltet, helt
innerst, ligger tre madrasser. Generalsekretæren setter seg ned. Kona
kommer inn gjennom teltåpningen med en tekanne og en potte full av
glødende trekull. Det er tid for te. En saharawi kan aldri ta imot
gjester uten å gjennomføre det tålmodige, nødvendige, nesten uendelige
te-ritualet. Mokhtar er én av 165.000 saharawier som bor i
flyktningleirer i ørkenen vest i Algerie. Landet de flyktet fra er på
størrelse med Storbritannia og betegnes av FN som Afrikas siste koloni.
SPANSK UNDERTRYKKELSE
I
2003 feirer motstandsbevegelsen Front Polisario (Frente Popular para la
Liberación de Saguía el-Hamra y Rio de Oro) sitt trettiårsjubileum.
-
10. mai 1973 møttes 19 menn på et hemmelig sted i området som da het
Spansk Sahara, forteller generalsekretæren. - Front Polisario hadde sin
første kongress. Området var allerede den gang en av de siste koloniene
på det afrikanske kontinentet.
Spanske kolonimakter hadde ført en
undertrykkende politikk overfor lokalbefolkningen i nesten hundre år.
Verken saharawiene som var bosatt i byene, eller de som fremdeles levde
som nomader, ble gitt samme tilbud som de spanske familiene bosatt i
kolonien. Lønningene var forskjellige for de to delene av befolkningen.
På begynnelsen av 70-tallet kunne mindre enn fem prosent av den
saharawiske befolkningen lese eller skrive, og det var bare to
saharawier som hadde høyere utdanning. Spanjolene fikk derimot fullt
skoletilbud.
Inspirert av sin egen historie og av
frigjøringsbevegelsene i resten av Afrika, fant den første store
demonstrasjonen mot kolonimakten sted i hovedstaden Laayoune, sommeren
1970. Spanske styrker reagerte mot demonstrantene ved å skyte inn i
folkemengden. Et titalls saharawier døde og flere hundre ble sendt i
fengsel.
MED RUSTNE VÅPEN
Bare ti dager
etter Polisarios første kongress i 1973, aksjonerte organisasjonen for
første gang. Ni av kongressdeltakerne marsjerte de 35 kilometerne fra
kongressmøteplassen, til nærmeste spanske militærpost. De var svært
dårlig utstyrt og noen av aksjonistene hadde ikke engang ammunisjon i
sine gamle 1800-talls-geværer. Soldatene som stod på vakt ble
imidlertid fullstendig overrumplet av angrepet, og ikke et skudd ble
avfyrt. Slik erobret Polisario sine første geværer, og den militære
motstanden begynte.
- Ingen ville tro at denne gruppen kunne
gjennomføre noe mer enn et par militære operasjoner, før de ville bli
slått ned av den spanske kolonimakten, sier Mokhtar.
Vannet i
tekannen har stått og putret på det røde kullet i noen minutter. Han
heller det varme vannet over i glassene, og så tilbake i tekannen.
Sukkeret, tebladene og vannet må blande seg tilstrekkelig med hverandre.
-
I mai 1975, to år senere, kom en FN-kommisjon til Spansk Sahara,
forteller han. - Overalt hvor kommisjonen reiste, så de
Polisario-flagg, og møtte saharawier som krevde selvstendighet.
Polisario
var blitt en bevegelse med bred støtte i folket. Helt siden 1960 hadde
FN krevd at Spania skulle oppgi sin koloni. Nå var lokalbefolkningen
godt organisert, og stilte det samme kravet. Polisario, som stadig ble
sterkere militært, gjennomførte hyppige sabotasjeangrep mot spanjolene,
særlig mot den lønnsomme fosfatproduksjonen. Til slutt gav Spania etter
for presset.
SVIKTET AV SPANJOLENE
Spanjolene
gjennomførte en folketelling, og forberedte en lokal folkeavstemning om
territoriets framtid. Men i stedet for å fullføre avkolonialiseringen,
og i strid med FNs uttalelser i saken, overlot Spania sin koloni til
Marokko og Mauritania.
I november 1975 rykket marokkanske og
mauritanske militære styrker inn i landet, og den flyktende
sivilbefolkningen ble bombet med napalm og klasebomber. Flertallet av
saharawiene slo seg ned i flyktningleirer i det eneste vennligsinnede
nabolandet, Algerie. Herfra fortsatte Polisario motstandskampen. Etter
tre års kostbar krig trakk Mauritania seg ut av konflikten i 1979.
Kampene mellom Polisario og marokkanske tropper fortsatte imidlertid
helt fram til en våpenhvile ble undertegnet i 1991.
- Forutsetningen
for våpenhvilen mellom de to partene, var at FN skulle avholde en
folkeavstemning. Etter planen skulle den avholdes høsten 1992, sier
Mokthar. - Mange av oss var så sikre på fred at vi begynte å pakke
sammen teltene for å reise hjem.
30 ÅR MED FRAMGANG
Selv
om vi bare er to personer i teltet, sitter generalsekretæren med fire
tomme teglass foran seg. Han heller noen dråper av kannen, over i det
ene glasset og videre over til det andre, deretter tilbake i tekannen,
før han på ny heller teen over i glassene, smaker på teen og heller
teen tilbake i kannen.
Det er nå gått tolv år siden våpenhvilen, og
saharawiene venter fremdeles på folkeavstemningen. Marokkanske
myndigheter har trenert FNs arbeid siden begynnelsen. Hele åtte år
brukte FN på å identifisere hvem som skulle få stemme, og da listene
over de stemmeberettigede endelig ble lagt fram, i 2000, protesterte
Marokko. I fjor høst avslo for første gang den marokkanske kongen ideen
om folkeavstemning, en gang for alle.
- Hittil har vi blitt skuffet
veldig mange ganger, men det hindrer oss ikke i å fortsette kampen,
sier Mokhtar. - Til tross for alle lidelsene, vil jeg si at det har
vært 30 år med framgang. I dag er vi en av to parter involvert i en
konflikt hvor FN forsøker å megle fram en løsning. Vest- Sahara er en
republikk anerkjent av 79 land, til tross for det faktum at vi ikke har
kontroll over hele territoriet vårt. Vi har fullverdig medlemskap i Den
afrikanske union, vår president er til og med visepresident i unionen,
og vi er representert nær sagt overalt i verden. Så vi er ikke skuffet
over hva vi selv har oppnådd, vi er skuffet over hva enkelte stormakter
har gjort mot oss.
PUSSER GEVÆRET
Et av de
største hindrene for utvikling i fredsprosessen, har vært Marokkos
sterke allierte i FNs Sikkerhetsråd. Særlig Frankrike, men også USA og
Storbritannia, har i alle år bidratt til Marokkos militære nærvær i
området. Derfor har det ikke blitt funnet en diplomatisk løsning på
konflikten.
- Vi foretrekker en fredelig løsning, snarere enn å
fortsette krigen. Det er derfor vi nå har ventet i tolv år, vi vil
fortsette å gi FN en sjanse. Til tross for skuffelsene håper vi at de
en dag vil finne en løsning på konflikten. Samtidig fortsetter vi å
trene og vedlikeholde hæren. Krigen kan blusse opp på nytt dersom vi
ser at vår rett til selvbestemmelse ikke blir innfridd. Vi er altså
nødt til å jobbe på to fronter; vi rekker den ene hånden mot freden,
mens vi pusser geværet med den andre.
Mokhtar er endelig ferdig med
første etappe av sitt te-rituale. Han serverer et glass til sin gjest.
Et bittelite glass med gyldengul te, som tok en halv time å lage. En
centimeter skum ligger som et lokk på toppen.
- Bittert?, spør han
smilende. - Når man lager te, skal man lage tre glass. Det første skal
være bittert som livet, det andre søtt som kjærligheten, og det tredje
mykt som døden.
Tips en venn